Hvor tabloid er bibelsexen

Det er ikke presters oppgave å sementere fordommene om kirken. Som de tydeligste ansiktene for kirken utad, har vi et ansvar for å gi et sannferdig bilde av det fellesskap vi representerer. Det betyr ikke å skjønnmale – vi skal absolutt ta selvkritikk på kirkens vegne når det trengs. Men ikke bidra til at svart-hvitt (og særlig svart-)bildet av kirken blir enda mer ensidig. Dette gjelder kanskje særlig sex.

Bibelen er verken over- eller underfokusert på sex. Den har et sammensatt og realistisk forhold til det. Tekstene rommer både hyllest til den erotiske kjærligheten, gode samlivsetiske råd i forhold til gjensidig respekt og generøsitet, gode og trygge rammer for seksualiteten, og direkte, hverdagslige konstateringer av at folk har sex. Selvfølgelig er det også vanskelige tekster og pikante detaljer, som kan tværes ut hvis man har en agenda for det. Og det vet vi jo at mange har. Hovedpoenget er at seksualiteten vår er en av Guds gode skapergaver til oss, som er en naturlig del av livet, og som krever gode rammer og respekt for både en selv og andre.

Historisk kan det sies mye om kirkens forhold til sex. Også i dag er det et mangfold av holdninger i kirken i denne saken; mer og mindre menneskevennlige og Gudstro. Men det blir feil å motivere en bok, som ut fra anmeldelse å dømme både rommer dårlig teologi og svak rolleforvaltning, ut fra et oppgjør med ”kirkens seksualfiendtlighet”. Det er ikke en preste-oppgave å bidra til at tabloid-medias unyanserte og konfliktorienterte syn på kirken setter seg enda bedre fast. Heller da bidra til godt teologisk arbeid og skikkelige samtaler, som kan gjøre oss alle klokere, og gi mennesker i utkanten eller utenfor kirken en opplevelse av å føle seg sett og tatt på alvor. Einar Gelius er en god kollega i Gamle Oslo som jeg har glede av å samarbeide med, og han har gjort og gjør mye bra. Men dette kunne han spart seg, og det har jeg sagt til ham.