Religiøse gruvearbeidere

Mens jeg følger med på redningsaksjonen av de chilenske gruvearbeiderne og får en tåre i øyekroken for hver og en som blir gjenforent med sine kjære, slår det meg hvordan deres trosliv er integrert i livsførselen.

Fra oppholdet i gruven hører vi om alter, daglige bønnestunder og åndelig lederskap. Fra leiren oppe på bakken ser vi bilder av små forbønnsaltere med lys og bilder av de savnede. Flere av arbeiderne ber takkebønner som det første de gjør når de kommer ut av redningskapselen.

Dette er uttrykk som vi neppe vil se ved ulykker i Norge. Her holder vi oss med den dyden å skille skarpt mellom yrkesliv og religiøst liv. Likevel tror jeg at våre chilenske venner står rikere rustet enn oss i slike vanskelige situasjoner. Mange av oss tror og håper på at vi står under Guds nåde i alle situasjoner, og det kan styrke et fellesskap om man gjør den troen til et felles anliggende og lar det prege den daglige samtalen.

Og fortellingen om dette felleskapet i gruven har vel berørt oss alle. 17 dager i håpløshet og uvisshet, så 6 uker til med tålmodig venting. Fra denne perioden hører vi om et velorganisert fellesskap med ansvars- og oppgavefordeling, solidarisk rasjonering, omsorg og trøst.

Kristen tro byr på bilder, fortellinger, anskuelser og ordforråd som er av spesielt stor betydning i situasjoner hvor vi ikke lenger kan stole på egne krefter. Og jeg tror at vi gjør våre kolleger, venner og andre vi måtte møte en tjeneste ved å by på vår kristne livsanskuelser og tanker i alle slags situasjoner.

Altså, gjør Norge rikere og bruk ditt religiøse språk bruk så ofte du måtte ønske. Det er et kristenkors i nasjonalflagget vårt, heis det til topps!