Hva nå, KrF?

Det er selvfølgelig et stort tap for KrF når Dagfinn Høybråten nå har annonsert at han gir seg som partileder og stortingspolitiker.  De siste dagenes hardball-øvelser fra anonyme motspillere på eget lag gav ham ikke det store valget. Han ble effektivt spikret til korset av sine egne.

Det har lenge vært kjent for de fleste i partiapparatet at Dagfinn kunne framstå som kantete og noe hard i sin kommunikasjon til tider. Så kan vi jo på den andre siden spørre oss hvor enkelt det er for en leder å bære et slikt fang med sprikende staur.  Jeg har stor forståelse for at det krever tydelighet, klare krav og til tider pisk. Slik er det i alle politiske partier. Det er ikke noe særskilt for KrF. Og i slike tider som dette er det faktisk helt nødvendig og avgjørende for KrF at noen faktisk gjør det de er satt til – å styre meget tydelig.

Dagfinn Høybråten har oppnådd mye som politiker. Han kan se tilbake på sitt politiske virke med hevet hode. Når dette bråket legger seg vil han bli husket som en markant og dyktig

politiker med stor gjennomføringskraft, som fikk gjennomført mange viktige saker.

Den tydelige lederen i KrF, som representanter for ulike fløyer i partiet fram til nå har pekt på som en samlende kraft, blir nå borte. Dette gir KrF en meget stor utfordring. Dagfinn Høybråten har vært brobygger mellom de ulike fløyene i KrF og nå forsvinner altså dette limet. I verste fall kan det føre til at KrF smuldrer ytterligere opp.

KrFs dårlige resultater de siste årene hefter i høyeste grad ved hele partiledelsen og ikke ved Dagfinn Høybråten alene. Etter forrige valg gikk Dagrunn Eriksen ut i media og mente at hele ledelsen nå burde vurdere om de var de rette til å lede partiet videre. I går hadde pipen fått en litt annen lyd. Dagrunn gikk også tidlig ut og forkynte at det ikke var noen splittelse i KrF. Når vi nå ser realitetene brettet ut i media, kan vi jo bare undre oss over slike uttalelser.

Hva nå, KrF? Fram fra Dagfinns skygge kommer nå ulike personer som tydelig er sultne på lederrollen i partiet. Få eller ingen av dem har full tillit fra alle fløyer i partiet. Media velger seg ofte favoritter og kjører dem fram som kronprinser, kronprinsesser og arvtakere. Dette er oftest de som er synlige og karismatiske. Slik er politikkens vesen.

Knut Arild Hareide er på mange måter et godt lederemne, ingen tvil om det. Han er synlig og karismatisk. Han har også klart å holde fokus på politikk utover våren og har holdt en lav profil utad når det gjelder uenigheten i KrF. Jeg merket meg også at han tok avstand fra kritikken mot Dagfinn Høybråten utad. Det var voksent gjort. Samtidig har Hareide i viktige saker skapt usikkerhet og spørsmål, spesielt blant velgerne i KrFs grunnfjell på vestlandet. Hareide oppfattes av mange som en del av den mer liberale fløyen i partiet. Hvis han skal lede partiet, må derfor etter min mening nestlederen være en som den konservative fløyen i partiet er trygg på. Hans Olav Syversen er en slik person.

Få kommentatorer går i dybden på hva KrF nå faktisk trenger for å overleve som parti og begynne å vokse igjen. Hva vil tjene KrF og være konstruktivt for partiet i denne situasjonen?

Valgkomiteen har mange hensyn å ta når de nå skal finne fram til lederen og nestlederen som skal utgjøre KrFs lederteam på veien videre. Her spiller mange ting inn: Lederevner og velgertekke, evne til å samle partiet, politisk erfaring, kjønn og geografi for å nevne noe. Evne til å samle partiet er noe av det aller viktigste å fokusere på i det viktige valget av ny leder.

Det er lett å tenke med hodet i valg som dette. Men det spørs også om hjertebrann er en vesentlig ting å tenke på. Hvem er de aktuelle kandidatene brenner, puster og lever å få KrF til å lykkes som parti? Hvem av dem har partiets viktigste vinnersaker under huden og tror på dem? Identitetseksperten Ole Morten Rølvaag sier ofte at identitet kommer fra hjertebrann. Jeg tror det er riktig. I så fall kan partiets identitetsproblemer ha å gjøre med manglende hjertebrann.

Fornyelse og hjertebrann. En del KrF politikere tror tydeligvis at fornyelse av partiet handler om å endre politisk retning eller tenke nytt. Mitt budskap er at fornyelse henger sammen med hjertebrann. Det er en helt annen form for fornyelse som trengs i KrF enn politisk retning. Vi trenger en fornyelse som handler om å få hjertene våre i brann for det partiet KrF ble født for å fronte. Vi trenger en fornyelse av overgivelsen til KrF-prosjektet, som handler om å kjempe for og bevare kristne verdier i samfunnet vårt. Vi trenger fornyelse av troen vår på at dette prosjektet skal lykkes. Vi trenger en fornyelse av troen på at dette er viktig. Svaret er ikke å tone ned trosdimensjonen, men fornyelse av troen. Utfordringen er å få Norges folk til å skjønne hvor viktig kristne verdier er for å sikre et godt, rettferdig, inkluderende og trygt samfunn i Norge.

En ting er sikkert. Å tro at Inger Lise Hansen på noen som helst måte kan bidra til å holde et prøvet parti samlet i fortsettelsen, er komplett urealistisk. Hun har med sine mange kontroversielle utspill spilt seg selv ut over sidelinjen og marginalisert seg selv som en del av KrFs politiske ledelse. Å ta med Hansen videre i KrFs ledelse vil være en katastrofe. Ikke det at jeg tror Hansen vil bli gjenvalgt heller.  Så for å unngå en ydmykende kanossagang på KrFs landsmøte bør hun følge Dagfinns eksempel raskt og gi valgkomiteen beskjed om at hun ikke stiller til gjenvalg. Inger Lise Hansen er for all del en dyktig politiker som ganske sikkert også har en framtid som leder på høyt nivå. Men i KrF-ledelsen er hun ikke riktig person. Partiet trenger å samle seg og sette fokus på de beste sakene i sitt vedtatte politiske program. Og da rimer det ikke med Inger Lise Hansen.