Hallvard Jørgensen

78

Bakgrunnen for postmoderniteten

Publisert: 30. sep 2010

For ei stund sidan skreiv eg eit lite innlegg om norsk skule, som i sterk grad er prega av postmodernitet, dvs. forvirring om kva som er rette verdiar, kva som er god kultur, kva som er god pedagogikk, kva retning skulen bør gå i etc. I dette innlegget kjem nokre utdrag frå eit par bøker som drøftar framveksten til postmoderniteten, samt i kva grad denne framveksten har samanheng med kristendomens tilbakefall i den vestlege verda.  Den fyrste boka eg refererer, er doktorgraden til Kurt Christensen, med tittelen "Postmodernismens udfordring til kristendommens sandhed". Så fylgjer utdrag frå ei bok med tittelen "Truth and authority in modernity" av Lesslie Newbigin. 

Christensen kort om utviklinga fram mot postmoderniteten
"Det postmoderne forstår seg i høy grad i motsetning til - og som en reaksjon på - det moderne. Det finst imidlertid også en rekke tankeganger fra det moderne som videreføres i postmoderniteten - i flere tilfeller i radikalisert form. Dette er også tilfellet hva angår postmodernitetens sannhetsforståelse. Den postmoderne sannhetsforståelse er ikke kommet som lyn fra klar himmel. Allerede for en umiddelbar betraktning er det tydelig at dette sannhetsforståelse har tallrike forløpere. Og denne oppfattelsen blir bare styrket ved en nærmere granskning av filosofihistorien med mer. "På en måte ser Rortys og andres konklusjoner ut som den siste utvikling i et filosofisk narrativ som strekker seg bakover i flere hundreår." (Lundin: Pragmatics of postmodernity). I dette lys må det på den ene siden mest ses som en understøttelse av paradigmeteorien at moderniteten for en relativt kort tid siden kunne framstille seg selv som det selvfølgelige. På den annen side er postmoderniteten tilsynelatende ikke uttrykk for en tilfeldighet, men snarere et nødvendig resultat av en lang utvikling. Dette peker i retning av at postmoderniteten ikke bare skal betraktes som en døgnflue.

...

Utviklingen fra det premoderne over det moderne til det postmoderne kan beskrives på forskjellig vis. David Lyon betegner den stikkordsaktig som en utvikling fra "forsyn" over til "fremskritt" til "nihilisme". Rolf Hille taler om en utvikling fra "Theozentrik" over "Anthropozentrismus (Ich-Philosophie)" til Individualismus" og likeledes om en utvikling fra trosvisshet over fornuftsautonomi til sannhetsrelativisme. Ernst Tugendhat sondrer mellom den ontologiske, den bevissthetsfilosofiske og den språkfilosofiske innstilling - selv om den sistnevnte innstilling ikke entydig kan lokaliseres til det postmoderne. Jean-Francois Lyotard fremhever at den moderne æra vokste frem av en intellektuell revolusjon som utfordret den middelalderlige filosofis og vitenskaps synspunkter. Moderniteten begynte for sin del å vakle da en lignende revolusjon utfordret de moderne kategoriers forklaringskraft(...)

Lesslie Newbigins tolking av postmodernitet i kristent ljos
Her held så Christensen fram med ein rask gjennomgang av Descartes, Hume, Kant og ikkje minst Nietzsche, for å vise postmodernitetes kime låg gøymt i moderniteten. Dette blir altfor mykje for meg å gje att, men eg skal ta med eit oppsummerande utdrag frå Lesslie Newbigin, i hans "Truth and authority in modernity". Så får kvar og ein lese og sjå kva ein tenkjer om det:

Guds autoritet som Forfatter av skaperverket
"Dersom den virkelighet som vi søker å utforske, og som vi er en del av, er håndverket til en personlig Skaper, så hviler autoriteten hos den som er Forfatteren. Dersom, på den andre siden, denne realiteten er et resultat av prosesser innenfor seg selv - dersom, for eksempel, den er utfallet av en kamp for tilværelsen der den sterkeste overlever de andre - da er autoritet kun en måte å beskrive den sterkeste makten. Makt og autoritet er ett og det samme. Den kristne tradisjonen fastholder naturligvis at førstnevnte alternativ er tilfellet, at autoriteten hviler hos den Ene som er Forfatteren av all væren. Og fordi et personlig vesen kun kan kjennes så langt som personen velger å åpenbare seg selv, og ikke kan bli erkjent ved de metoder som passer for upersonlig masse og prosesser, så må autoritet ut fra dette synet hvile på guddommelig åpenbaring. Moderniteten har avvist å godta denne autoriteten.

...

Modernitet: Avvisning av åpenbaring og tradisjon til fordel for "fornuft"

For denne bokas formål forutsetter jeg at når man taler om "moderniteten", så mener vi en tenkemåte som kom til å dominere i det intellektuelle lederskapet i Europa - selv om den hadde røtter langt bakover i fortiden - en tenkemåte som avviste henvisninger til åpenbaring og tradisjon som kilder for autoritet unntatt i de tilfeller den kunne rettferdiggjøre seg for den individuelle fornuft og samvittighet. Pålitelig og derfor autoritativ sannhet er derfor i følge moderniteten ikke å finne i påstått åpenbaring, men heller ved observasjon av fakta og kritisk refleksjon over disse. Typisk for moderniteten er John Lockes definisjon av tro: "En overbevisning av våre sinn uten å ha kunnskap". Denne kan kontrasteres med det berømte slagordet til Augustin: "credo ut intelligam" - jeg tror for å forstå/vite. Her blir tro ikke forstått som en alternativ vei til kunnskap, men som selve veien til kunnskap. Vi kommer ikke til å tro på noe uten ved å tro det...Vi oppnår ikke kunnskap ved først å sette opp kriterier for hva vi kan godta av data. Vi må begynne med en åpenhet for en virkelighet større enn oss selv. Vi er elever av, ikke dommere over, denne virkeligheten.

Men gjennom europeisk kristendoms historie har det alltid også vært et annet og mektig element, derivert fra den greske rasjonalismen. Denne oppnådde sterk framgang ved oversettelsen av de islamske kommentarene over Aristoteles til latin i det 10. og 11. århundre. Som man vet var det inntrykk disse verkene medførte på vest-Europa enormt. Det førte til universitetene og fremveksten av "den nye vitenskap". Det som er viktig for vår diskusjon er at dette også førte til Aquinas' verker der han nytenkte den kristne tradisjon i lys av den nye intellektuelle situasjonen. En del av denne nytenkningen innebar en skjelning mellom de ting som kan bli erkjent ved fornuften alene og de ting som kan bli erkjent ved åpenbaring og tro. Blant de førstnevnte var kunnskap om Guds eksistens, blant de sistnevnte slike ting som treenigheten, inkarnasjonen, forsoningen. Det er vanskelig å overdrive den innflytelse dette hadde på all senere tenkning i den vestlige kirken... Michael Buckley mener kirken tok et fatalt steg da den påkalte hjelp fra "Filosofen" - som han ble kalt - Aristoteles for å gi en forsikring for troen, heller enn å stole det som var gitt i Jesus Kristus.

Resultatene av dette fatale steget ble veldig tydelige under den fundamentale forstyrrelsen av tenkning som ble resultatet av den radikalt nye kosmologien som ble gitt av verkene til Galileo, Copernicus og Kepler. Det så ut til at alle tidligere vissheter ble snudd om. Hvordan kunne man være sikker på Guds eksistens, på sjelen, eller på noe annet? Det var i dette klimaet av ekstrem usikkerhet og skeptisisme at Rene Descartes mottok et oppdrag fra kardinalen i den romersk-katolske kirke om å utvikle et særlig bevis på Guds eksistens og sjelen. Vi kjenner til måten han svarte på dette oppdraget, nemlig ved å finne visshet i eksistensen til sin egen tenkning og så bygge på denne med logisk argumentasjon som hadde klarheten og sikkerheten til matematikken.

...

Descartes' metode: Kimen til postmoderne nihilisme
Det er nå klart at Descartes metode, som har dominert senere europeisk tenkning, hadde i seg kimen til sin egen undergang. Den berømte kompanjongen til metoden var det berømte såkalte "kritiske prinsippet". Pålitelig kunnskap er det som kan bli oppnådd ved å starte fra visse utvilsomme vissheter og så bygge på det med klarheten og sikkerheten til matematikk. Pålitelig kunnskap - som fra nå av kalles vitenskap - har matematikk som sitt arbeidsspråk. Det som faller utenfor dette særlige språket, må tviles på. Alle påstander om kunnskap må vandre gjennom ilden av kritisk utspørring slik at påstander om å eie kunnskap kan skjelnes fra kunnskap som virkelig kan bevises. Augustins maksime er derfor reversert. Veien til kunnskap er ikke tro, men tvil. "Ærlig tvil" blir kontrastert med "blind tro" i modernitetens folkespråk.

Det kartesianske program viser seg å være av natur selv-destruerende av den enkle grunn at tvil - dersom den skal være rasjonell - må hvile på noe som er sant. Dersom jeg sier "Jeg tviler på påstand P" og blir spurt om grunnene, så må jeg svare på en av to måter. Enten må jeg si "Fordi jeg tror Q, og Q er ikke kompatibel med P", eller så må jeg si "Fordi P ikke har blitt bevist"; og den sistnevnte påstand impliserer min tro på at det finnes grunner til å tro at P enten er rett eller gal. I begge tilfeller er min tvil rasjonell kun dersom disse overbevisninger er på plass. Rett ut sagt har både tvil og tro nødvendige roller i kunnskapsoppnåelsen, men tvilen - nødvendig som den er - er sekundær, og troen er primær. Vi kan vite uten å tvile, men vi kan ikke vite  uten å tro. Den kartesianske invitasjonen til å gjøre tvil til det primære redskapet i søket etter kunnskap var nødt til å lede til skeptisismens triumf og så til nihilisme, slik Nietzsche forutså.

Kravet om en slags ubetvilelig sikkerhet som ikke bygger på tro har uavvendelig ledet oss til desperasjon med henblikk på muligheten om å vite noe som helst. Vi er i den situasjon Niezsche forventet, der rasjonell argumentasjon opphører og den eneste dommeren er makt og vilje til makt. Til og med vitenskap, vårt moderne europeiske samfunns ære og enda det mest dynamiske element i det - blir ikke lenger sett som en vei til visdom, som en vei til sann forståelse av den menneskelige situasjon. I stedet blir vitenskap sett som et middel for makt. Den aller største del av vitenskapelig arbeid vies nå til søket etter makt - militær, industriell, kommersiell. Dersom man ser på de karakteristiske produkter av det nåtidige Europeiske samfunn innenfor litteratur, drama, kunst og musikk, så er bildet nihilistisk. Påstander om å kjenne og tale sannhet blir bare sett som påstander om dominans på vegne av den delen av samfunnet der påstandene vokser fram. Det er påfølgende "sannhetsregimer" (Foucault) som kommer etter hverandre, og hver av dem undertrykker de rivaliserende påstander ved bruk av makt inntil de selv blir undertrykt av noen andre. Det finnes ingen sannhet bortenfor dette. Parallelt med dette finner vi nihilisme på det personlige planet, en sykelig opptatthet av selvet, dens utvikling og indre historie.

Det er en grunnleggende ironi i denne fortellingen. Tilbakefallet til nihilisme og narsissisme er sluttproduktet av søket etter ubetvilelig kunnskap, som skjelnet fra den kunnskap som menes å være tilgjengelig gjennom tro, ved åpenbaring. Men for de som står i den bibelske og kristne tradisjon, så bør ikke denne fortellingen være overraskende. Dersom det virkelig er tilfelle at Gud er Forfatteren av alle ting, inkludert oss, så må alle påstander om å eie kunnskap som begynner et annet sted ende i forvirring. Søket etter en autoritet forut for, og mer grunnleggende enn, Guds autoritet i selvåpenbaringen, må ende i fiasko...Og dersom det er sant at den   endelige og grunnleggende virkelighet er Gud slik han har gjort seg selv kjent i historien med Jesus Kristus i sentrum, da må teorier som tar et annet utgangspunkt og som mener å gi en omfattende beskrivelse av kosmos, ende i illusjon. Det bibelske utsagn om at "frykt for Herren er begynnelsen til visdom", er virkelig langt viktigere enn det man vanligvis erkjenner."


Etterord
Kvar lesar får sjå kva han meiner om denne tankerekka, ein kan naturlegvis diskutere detaljar i det Newbigin her legg fram. Men at han er inne på viktige og sentrale ting, er åpenbart. Eit viktig spørsmål blir då kvar vegen eventuelt går ut av det uføret som postmoderniteten faktisk representerer (slik vi ser i Gunn Imsens lærerbøker). Eg kan hugse å ha lest ei bok om Blaise Pascal. Det var Per Lønning, som skreiv ein av sine doktorgrader om han, som peika på at Pascal sa at det lengste - og høgaste - mennesket kan nå med omsyn til spørsmålet om Gud, livets meining etc. var å erkjenne at ein ikkje veit. Det betyr at den autonome vitskapen ikkje kan gje oss svar på alle ting, og dersom han forsøker, blir resultatet nihilisme. Men det betyr også at det postmoderne mennesket bør vere grunnleggjande open for å høyre på kva den kristne forteljinga har å seie om røyndomen.


Eg las i ei bok med tittelen "Truth is stranger than it used to be" ei drøfting av i kva grad kristendomen også framstår som eit Foucaults "maktovergrep" i det kristendomen krev å tolke røyndomen på ein endegyldig og sann måte. Men i denne boka vart det peika på den karakter kristendomen framstår i, når han gjev sanninga. Ikkje med maktovergrep, men med biletet av ein lidande Guds son som bøyer seg ned for å tene sitt skaparverk. Boka peika også - heilt korrekt - på at dei som er tilhengjarar av kristendomen har eit særleg ansvar for å kroppsleggjere denne "nedbøyinga", dette kravet om sanning utan å bruke vald og makt men tvert om ved å vise omsorg, teneste og kjærleik. "På dette skal alle sjå at de er mine læresveinar; at de har kjærleik til kvarandre. De er ljoset i verda. Ein by som ligg på eit fjell, kan ikkje skjulast."




Som nemnt, vil eg ikkje automatisk gå god for alt det Newbigin skriv, her får lesaren bruke sin kritiske sans. Men dei bøkene han brukar som referanse, er i alle fall John Puddefoot (Logic and affirmation); Michael Polanyi (Personal knowledge; Towards a post-critical philosophy); Alain Finkielkraut (The undoing of thought) og R. A. Clouser (The myth of religious neutrality), for å nemne nokre.

Kommentar #1

Henry Michael Ødegaard

21 innlegg  83 kommentarer

Postmoderniteten har skapt nytt rom for kristendommen

Publisert rundt 11 år siden

Hei Hallvard

Dette var meget bra, mye rart skrives på disse sidene, men dette var vesentlig og viktig. Jeg har ikke lest de bøkene du refererer til, men via andre bøker har jeg fått med meg mye av det samme. Postmoderniteten har skapt nytt rom for kristendommen. I skolastikken skilte teologi og filosofi lag. I moderniteten har teologien prøvd å komme å komme på talefot med samfunnet, gjennom å trekke veksler på stadig vekslende filosofiretninger. Liberalteologien er nå i ferd med å renne ut i sanden.

I denne situasjonen har teologer gått tilbake til skolastikken. Aquinas har fått en renesanse. Teologiske retninger som radikal ortodoksi hevder at moderniteten har rent ut i den rene nihilisme. Teologiens primat skal gjenreises.

En annen inspirasjonskilde er Wittgenstein, og hans språkfilosofi med vektlegging av språk som handling og praksis. Dette er kjempespennende og oppleves som vesentlig. Sentrale navn og retninger er postliberal teolog med George Lindbeck og radikal ortodoksi med John Milbank.  

Kristendommen var ikke og er ikke uttømt.

Kommentar #2

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Hyggeleg

Publisert rundt 11 år siden

Hyggeleg at du likte innlegget.

Kommentar #3

Sigtrygg Skanke

0 innlegg  25 kommentarer

RE: Hyggeleg

Publisert rundt 11 år siden
01.10.10 kl. 10:33 skrev Hallvard Jørgensen:

Hyggeleg at du likte innlegget.

 Innlegget var i og for seg interessant, men det inneholder ingen klar problemstilling og det er derfor uklart hva det er du ønsker å diskutere (noe jeg antar at du gjør siden du poster teksten på et diskusjonsforum).

Kommentar #4

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

...

Publisert rundt 11 år siden

Eg har ingen særskilte ynskje om å diskutere, nei. (Men det er alltids interessant om meiningsmotstandarar presenterer velgrunna motargument). Eit innlegg treng ikkje eksplisitt setje fram ei problemstilling for diskusjon for å vere relevant her på forumet, nett slik eit meiningsberande avisinnlegg godt kan figurere under "debatt"-seksjon i avisa utan nødvendigvis å måtte kaste fram ei problemstilling som lesarane skal debattere. 

Men for di skuld kan eg godt gjere det likevel, sidan du etterlyser det. Her er nokre problemstillingar du kan få kommentere:

- Er postmoderniteten eit nødvendig utfall av modernitetens forkasting av openberringsautoritet, slik Christensen og Newbigin påstår?

- I så fall, kva konsekvensar bør dette få for akademia og norsk skule? At vi vender tilbake til kristent livssyn som det som gjev kunnskapsformidlinga legitimitet, og også skaper eit heilskapleg syn på verda, der våre vitskaplege framsteg finn sin naturlege plass? Korleis skal dette i så fall grunngjevast?

- Kva konsekvenser kan det eventuelt få for tenking, religion, moral og røyndomsforståing i norsk samfunn dersom postmoderniteten er ein nødvendig konsekvens av moderniteten - og ein ikkje ynskjer å vende attende til kristen tru og tanke? Dette tykkjer eg er eit høgst relevant spørsmål som på same tid er svært vanskeleg å gje eit godt svar på.

Kommentar #5

Sigtrygg Skanke

0 innlegg  25 kommentarer

RE: ...

Publisert rundt 11 år siden

 Problemet er at ditt innlegg danner et dårlig utgangspunkt for diskusjon, ettersom det inneholder et referat av noen bøker du trolig har lest, samt et postulat om at postmoderniteten er et "uføre" som det gjelder å komme seg ut av (eksemplifisert med Gunn Imsens lærerbøker), supplert med en sluttkommentar om at den postmoderne situasjonen åpner nye muligheter for det religiøsitet, heriblandt kristendommen. Vanskelig å si seg enig eller uenig i noe av dette.  Du mener det du mener, og har lest det du har lest.  

Når det gjelder de problemstillinger du nevner i ditt siste innlegg tror jeg du har et poeng mht. et mer "heilskapleg syn på verda", der vitenskap bare inngår som en del i en større "polyteistisk" helhet.

01.10.10 kl. 17:42 skrev Hallvard Jørgensen:

- Kva konsekvenser kan det eventuelt få for tenking, religion, moral og røyndomsforståing i norsk samfunn dersom postmoderniteten er ein nødvendig konsekvens av moderniteten - og ein ikkje ynskjer å vende attende til kristen tru og tanke?

 Utsagnet "postmoderniteten er ein nødvendig konsekvens av moderniteten" lyder vel deterministisk i mine ører. Det er foreløpig noe uklart hva du mener med "postmodernitet", men jeg tror et standard svar vil kunne være at kristendommen (eller det kristne verdensbildet) vil måtte finne sin plass i en polyteistisk/pluralistisk virkelighet, der det er lite trolig at kristendommen kan gjenerobre sitt fordums monoteistiske hegemoni.

Kommentar #6

Henry Michael Ødegaard

21 innlegg  83 kommentarer

En stemme til samtalen

Publisert rundt 11 år siden

Jeg oppfattet Hallvards innlegg som en invitasjon til en samtale, der ikke alt er artikulert i utgangspunktet, men der samtalepartnerne er underveis. Da er det lite konstruktivt av denne kråka ikke engang å forsøke å forstå hva Hallvard prøver å få i gang en samtale om. 

Kommentar #7

Ole Jørgen Anfindsen

173 innlegg  2072 kommentarer

Kristendom og postmodernisme

Publisert rundt 11 år siden

Så vidt jeg kan bedømme, er store deler av postmodernismen uforenlig med kristendom. Jeg skjønner at en del kristne føler at postmodernismen så å si åpner et rom for undering og usikkerhet, der man tidligere har følt at modernistisk naturvitenskap valser over kjente og kjære forestillinger om hvordan ting henger sammen her i verden. Jeg tror dette er en filosofisk og teologisk kortslutning. Den som gifter seg med tidsånden i dag, vil våkne opp som enke i morgen.

Det som særlig er problematisk med de ideologiske og tankemessige strømningene som går under betegnelsen postmodernisme, er det anstrengte forholdet til sannhet. En kristendom som ikke holder sannhetens og ærlighetens fane høyt hevet, er ikke troverdig. Her er noen utdrag fra et dokument min bror Jens Tomas og jeg skrev for snart seks år siden:

Postmodernismen er så formløs og ulikeartet at den er nærmest umulig å inneslutte i en streng definisjon. En fellesnevner for det postmoderne er like fullt en eller annen form for relativisme. Relativismen er like gammel som filosofien selv og har alltid stått i motsetning til alt som er filosofisk, på tross av at den intellektuelle brist og dype irrasjonalitet som hefter ved relativismen har vært tydelig identifisert og er blitt rigorøst tilbakevist i hvert fall siden Platons tid (Enhver form for relativisme som er universell vil måtte forutsette sin egen negasjon for å være sann, hvilket er en selvmotsigelse). Fra et filosofisk ståsted sett er relativismen å betrakte som kvakksalveri, og kan avvises som sådan.

Men det finnes et mer omfattende problem knyttet til relativismen slik den fremtrer i postmodernismen, og dette er snarere et sosiologisk enn et filosofisk problem. Dette er at mange mennesker som er uvitende om postmodernismens råtne filosofiske fundament, er blitt forledet (ved miljøpåvirkning, ikke tenkning) til å akseptere trekk ved det postmoderne virkelighetsbilde. For eksempel er det mange mennesker som tror at enhver ideologi, religion eller kultur er like god som enhver annen. Dette er en relativistisk og irrasjonell fordom, men den er så vidt utbredt at den ofte forhindrer konstruktiv kritikk av og debatt om, nettopp, ideologier, religioner og kulturer. Fordommen stammer fra en intellektuell søvndysser som har blitt dosert så lenge og formidlet så sublimt, at mange av dens ofre ikke har den minste anelse om at deres holdninger er basert på relativisme, langt mindre selvsagt hvorfor de engang har slike holdninger. Det uheldige resultatet av denne situasjonen har hatt betydelig innvirkning i offentligheten av den grunn at enkelte viktige opinionsdannere, som i visse fall til og med regnes som intellektuelle, selv er blitt intellektuelt lammet av en eller annen form for relativisme.

Ovenstående er hentet fra HonestThinkings manifest.

Etter at det har pågått en nokså intens kamp mot i hvert fall de aller mest tåpelige utslag av postmodernistiske eksesser (jf Hjernevask), begynner man nå endelig å se resultater. Lena Lindgren hadde i Morgenbladet i sommer en meget interessant analyse av denne utviklingen. Hennes artikkel innledes slik:

Paradigmeskiftet er absolutt. Prøv å si setningen: Afghanistan-krigen finner ikke sted. Eller: Alt er tekst. Eller: Biologisk kjønn finnes ikke. Du kommer ikke til å ha suksess, det lover jeg. Postmodernismens læresetninger er ikke lenger grensesprengende, bare litt flaue.

Kommentar #8

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Kva blir "post-post-modernitet"?

Publisert rundt 11 år siden

Takk for kommentarar. Det er nok sant, det du seier, Ole Jørgen. Postmoderniteten står ikkje like sterkt som før i norsk populærvitskap. Og når det gjeld vitskapar som historie, forskning på biologi og generell naturvitskap, så lovar det godt. Ikkje minst er dette positivt for kristendom, som jo både byggjer på historiske skrifter, men som også ynskjer å vere understøtta - og vere i dialog med - naturvitskapen. 

Samstundes tenker eg at Lindgren kanskje sel skinnet før bjørnen er skoten, så å seie. Modernitetens prosjekt var jo å byggje meir eller mindre eintydig moral, meining, menneskerettar og kunnskap på menneskenaturen, utan å henvise verken til tradisjon og guddomeleg openberring. Sjølv om ein avviser dei mest ekstreme utslaga av postmoderniteten, så står så vidt eg kan sjå dette prosjektet utan ei tilfredsstillande løysing. 

Med andre ord: Om vi gjev slepp på postmoderniteten, kvar skal vi så gå? Sjølv ikkje ein vitskap som byggjer på "kritisk realisme" kan gje svar på dei store spørsmåla som alle menneske - og alle skular - må leve ut frå: Kva er "det gode"? Kva er meininga med menneskelivet? Kva er eigentleg eit menneske? Kva er menneskeverd? Kan ein skjelne mellom god og dårleg estetikk? Kva er rettferd? Finst "Gud"? Etc. 

Om ein ser på norsk skuletenkning i dag, er det eit sant kaos av ulike verdiar, ideal og oppfatningar som står mot kvarandre, ofte utan logisk konsistens og ofte utan nokon særleg grunngjeving utover det ideologiske. Denne "postmoderniteten" blir ein neppe kvitt berre ved å avsløre nokre kjønnsforskarar, om de skjønar. 

Kommentar #9

Sigtrygg Skanke

0 innlegg  25 kommentarer

RE: Kva blir

Publisert rundt 11 år siden
02.10.10 kl. 12:41 skrev Hallvard Jørgensen:

Postmoderniteten står ikkje like sterkt som før i norsk populærvitskap. Og når det gjeld vitskapar som historie, forskning på biologi og generell naturvitskap, så lovar det godt. [...] Om ein ser på norsk skuletenkning i dag, er det eit sant kaos av ulike verdiar, ideal og oppfatningar som står mot kvarandre, ofte utan logisk konsistens og ofte utan nokon særleg grunngjeving utover det ideologiske. Denne "postmoderniteten" blir ein neppe kvitt berre ved å avsløre nokre kjønnsforskarar, om de skjønar. 

 Det du kaller "postmodernitet" (selv om det for meg ser ut til at du egentlig kommenterer fenomenet "postmodernisme") har aldri vært framtredende i populærvitenskap, ei heller innenfor fagdisipliner som norsk historie, eller naturvitenskapene.  En mulig årsak er at det er særdeles vanskelig materie, og at "folk flest" (både innenfor og utenfor akademia) er "trygghetsnarkomane", intellektuelle vanedyr som ikke liker å bli bortheftet fra sine daglige rutiner med for mye nytenkning. En annen mulig årsak er at "postmodernisme" i ikke ubetydelig grad undergraver vitenskapens autoritet, prestisje og status i kultur- og samfunnsliv, noe som har en lei tendens til å resultere i mindre bevilgninger.

Anfindsen (heretter OJA) mener at "store deler av postmodernismen [er] uforenlig med kristendom," samtidig som han ser ut til å etablere en kobling mellom kristendommens sannhetsbegrep(er) og modernitetens objektivitetsbegrep. Dermed slår han sammen to av sine "hjertebarn" (i mangel av et bedre ord): kristendom og "klassisk" naturvitenskap. Dermed er trivsel og husfred gjenopprettet.

OJA framhever "postmodernismen" som et forbigående intellektuelt motefenomen som nå er et tilbakelagt stadium. Den nye moten (i enkelte kretser) ser ut til å være nypositivisme, som iflg. OJA er kommet for å bli. Vi får se.

Kommentar #10

Ole Jørgen Anfindsen

173 innlegg  2072 kommentarer

RE: RE: Kva blir

Publisert rundt 11 år siden
02.10.10 kl. 14:58 skrev Sigtrygg Skanke:02.10.10 kl. 12:41 skrev Hallvard Jørgensen:

Postmoderniteten står ikkje like sterkt som før i norsk populærvitskap. Og når det gjeld vitskapar som historie, forskning på biologi og generell naturvitskap, så lovar det godt. [...] Om ein ser på norsk skuletenkning i dag, er det eit sant kaos av ulike verdiar, ideal og oppfatningar som står mot kvarandre, ofte utan logisk konsistens og ofte utan nokon særleg grunngjeving utover det ideologiske. Denne "postmoderniteten" blir ein neppe kvitt berre ved å avsløre nokre kjønnsforskarar, om de skjønar. 

[...]

Anfindsen (heretter OJA) mener at "store deler av postmodernismen [er] uforenlig med kristendom," samtidig som han ser ut til å etablere en kobling mellom kristendommens sannhetsbegrep(er) og modernitetens objektivitetsbegrep. Dermed slår han sammen to av sine "hjertebarn" (i mangel av et bedre ord): kristendom og "klassisk" naturvitenskap. Dermed er trivsel og husfred gjenopprettet.

OJA framhever "postmodernismen" som et forbigående intellektuelt motefenomen som nå er et tilbakelagt stadium. Den nye moten (i enkelte kretser) ser ut til å være nypositivisme, som iflg. OJA er kommet for å bli. Vi får se.

De fleste ideologier og tankestrømninger bygger i det minste på en kjerne av sannhet (jf John Stuart Mill), og det ville være rart om ikke også postmodernismen har viktige innsikter og positive bidrag å komme med her og der. Jeg tror likevel den har vært mer negativ enn positiv.

Mange ser ut til å være uvitende om at postmodernismen har gitt seg en del utslag som med et folkelig begrep kan kalles "koko". For en lettlest, og svært underholdende, innføring se denne artikkelen:

Postmodernism Disrobed. Richard Dawkins' review of Intellectual Impostures by Alan Sokal and Jean Bricmont. Nature 394, pp 141-143, 9th July 1998. (richarddawkins.net/articles/824).

For den som vil gå litt mer i dybden, er denne klassikeren obligatorisk:

Alan Sokal & Jean Bricmont, 1998. Intellectual Impostures: Postmodern Philosophers' Abuse of Science. Profile books (2003). Også utgitt under tittelen Fashionable Nonsense: Postmodern Intellectuals' Abuse of Science. (en.wikipedia.org/wiki/Fashionable_Nonsense).

Kommentar #11

Sigtrygg Skanke

0 innlegg  25 kommentarer

RE: RE: RE: Kva blir

Publisert rundt 11 år siden
05.10.10 kl. 07:22 skrev Ole Jørgen Anfindsen:

Mange ser ut til å være uvitende om at postmodernismen har gitt seg en del utslag som med et folkelig begrep kan kalles "koko". For en lettlest, og svært underholdende, innføring se denne artikkelen:

Postmodernism Disrobed. Richard Dawkins' review of Intellectual Impostures by Alan Sokal and Jean Bricmont. Nature 394, pp 141-143, 9th July 1998. (richarddawkins.net/articles/824).

For den som vil gå litt mer i dybden, er denne klassikeren obligatorisk:

Alan Sokal & Jean Bricmont, 1998. Intellectual Impostures: Postmodern Philosophers' Abuse of Science. Profile books (2003). Også utgitt under tittelen Fashionable Nonsense: Postmodern Intellectuals' Abuse of Science. (en.wikipedia.org/wiki/Fashionable_Nonsense).

 "Postmodernismen" er upopulær bl.a. fordi den ikke er commonsensisk. Det er (altfor-)menneskelig å avvise det man ikke forstår.  Richard Dawkins er ingen autoritet i forhold til det som ofte omtales som postmoderne diskurser.  Intet så langt tyder på at Dawkins har satt seg inn i materien.

Det er nå 12 år siden herrene Sokal og Bricmont's artikkel kom på trykk.  Siden du stadig viser til denne artikkelen på et nettsted som kaller seg "ærlig tenkning", synes jeg du (for balansens og troverdighetens skyld) burde ta med de mange mot-/innsigelser som Sokal/Bricmonts argumentasjon har blitt møtt med i disse årene. Så langt har ikke det skjedd, såvidt jeg har kunnet registrere.  Uimotsagt framstår Dawkins og Sokal/Bricmont som "autoriteter". Straks man tar med hva "den andre siden" har å si i sakens anledning, framstår disse herrene i et noe annet lys.

Kommentar #12

Jens Tomas Anfindsen

3 innlegg  45 kommentarer

Hva er argumentet?

Publisert rundt 11 år siden

Siggtrygg Skanke har nå i flere innlegg signalisert at det er ett eller annet med kritikken av det postmoderne han ikke riktig blir overbevist av. Problemet for en videre diskusjon nå, sett fra mitt ståsted, er at jeg ikke forstår presis hva det er Skanke etterlyser, vil ha mer av eller ikke er enig i. (Jeg tenker ikke nå på Skankes etterlysning av en mer omfattende dekning av Sokal-Bricmont-affæren, noe som kunne vært interessant i seg selv, men på det som har å gjøre med selve argumentene som blir rettet mot postmodernisme som filosofisk posisjon). Jeg registrerer bare at Skanke er misfornøyd med kritikken av det postmoderne.

Så for å ta dette over i et argumentativt spor: Min bror Ole Jørgen og jeg har fremmet en påstand om at Postmodernisme, i en hvilken som helst form, impliserer relativisme samt at enhver relativistisk posisjon vil være selvrefererende inkonsistent og derfor usann.

Er det noe galt med dette resonnementet? 

Kommentar #13

Sigtrygg Skanke

0 innlegg  25 kommentarer

RE: Hva er argumentet?

Publisert rundt 11 år siden
05.10.10 kl. 21:59 skrev Jens Tomas Anfindsen:

Så for å ta dette over i et argumentativt spor: Min bror Ole Jørgen og jeg har fremmet en påstand om at Postmodernisme, i en hvilken som helst form, impliserer relativisme samt at enhver relativistisk posisjon vil være selvrefererende inkonsistent og derfor usann.

Er det noe galt med dette resonnementet? 

Som profesjonsutdannet filosof vet du utmerket godt at dette ikke er så enkelt som ditt (retoriske?) spørsmål synes å antyde. Det har gjennom hele det 20. århundre foregått en filosofisk debatt om logikkens "validitet". Det er vel ikke sikkert at Verdidebatt er riktig forum for å fortsette den debatten...

Kommentar #14

Jens Tomas Anfindsen

3 innlegg  45 kommentarer

Re: RE: Hva er argumentet?

Publisert rundt 11 år siden

Skanke har rett i at jeg forutsetter gyldigheten av alminnelig logikk, ja.

Å avvise gyldigheten av logikk helt universelt, synes helt umulig, da man med det ville undergrave gyldigheten av en hvilken som helst påstand, også sin egen. Jeg vet ikke riktig hvilken "filosofisk debatt om logikkens "validitet"" Skanke sikter til. Men en ting er å hevde at det kan finnes setningssystemer som er ubestemte eller usikre, og hvor man ikke vil kunne avgjøre visse setningers sannhetsverdi, noe annet er å hevde at det kan finnes systemer som både er selvrefererende inkonsistente og sanne på en gang. Dette siste vil innebære å hevde at selvmotsigelser kan være sanne, hvilket ville være svært problematisk. 

Jeg aksepterer det alminnelige og vanligvis ukontroversielle logiske aksiomet om at selvmotsigelser er umulige. Siden postmoderne posisjoner er relativistiske og siden relativisme er selvmotsigende, konkluderer jeg med at postmoderne posisjoner er selvmotisigende og derfor umulige og derfor usanne. Dette burde være plankekjøring. Hvis Skanke sitter på noen grunn til å betvile logikken, eller gyldigheten av logikken, i dette resonnementet, vil jeg oppfordre ham til å være tydelig på hva dette er. 

Kommentar #15

Sigtrygg Skanke

0 innlegg  25 kommentarer

RE: Re: RE: Hva er argumentet?

Publisert rundt 11 år siden

Dersom JTA ønsker en seriøs diskusjon burde det ikke være utenfor hans rekkevidde å oppgradere sitt presisjonsnivå mht begreper som ’postmodernisme’ og ’relativisme’.  JTA og OJA skriver (Honestthinking) at en fellesnevner for det postmoderne er ”en eller annen form for relativisme”. Samtidig slås det fast at ”relativismen [sic ] er like gammel som filosofien selv”.

En relativistisk posisjon er altså ikke en eksklusivt ”postmoderne” posisjon, og verken ”postmodernister” eller ”relativister” er entydige, homogene kategorier. Selv sverger JTA til noe han kaller ”metafysisk realisme” uten å gå nærmere inn på hva dette innebærer. Innenfor logikken ser JTA ut til å tilhøre den gamle Aristoteliske skole hvis kjennemerke er en kullsviertro på LNC (Law of Non-Contradiction). Som JTA sikkert vet har det selv innenfor logikken vært en viss utvikling siden Aristoteles. Bare i det 20. århundret var det mye som skjedde på dette feltet. Det finnes i dag ulike typer logikk, eksempelvis parakonsistent/dialetheisk logikk, som hevder at inkonsistente utsagn kan være ”sanne”.

Når JTA påstår at enhver relativistisk posisjon ”er selvrefererende inkonsistent og derfor usann”, vil m.a.o. flere av hans filosofkolleger si seg uenige. JTAs begrepsbruk lider så langt dessverre av en simplistisk-binær tendens som han deler med sin bror OJA: verden består av selvmotsigende relativister og skumle ”postmodernister” som driver med "kvakksalveri" i den ene leiren, og på den annen side av hardkokte realister ekvipert med konsistent aristotelisk logikk på metodisk søken etter ”Sannheten”. 

Kommentar #16

Jens Tomas Anfindsen

3 innlegg  45 kommentarer

Re: RE: Re: RE: Hva er argumentet?

Publisert rundt 11 år siden

Først av alt en replikk til dette med begrepsbruk og presisjonsnivå. Skanke antyder at det skal være noe bakvendt i å hevde at en fellesnevner for det postmoderne er ”en eller annen form for relativisme” samtidig som man hevder at ”relativismen er like gammel som filosofien selv”. Men dette er ikke noe mer ulogisk enn å hevde at alle hunder er pattedyr samtidig som man anerkjenner at det finnes andre pattedyr også. Jeg har aldri hevdet at relativisme er en ”eksklusivt postmoderne posisjon”, slik Skanke tydeligvis tror, på tross av at han altså siterer meg på det motsatte.  Men bare for å fjerne enhver tvil: Det finnes mange relativistiske posisjoner som ikke har noenting med postmodernisme å gjøre, og like fullt impliserer alle filosofiske posisjoner som fortjener betegnelsen postmoderne en eller annen form for relativisme.

Jeg har heller aldri hevdet noe som impliserer at relativisme eller postmodernisme er entydige og homogene begreper, slik Skanke synes å tro (riktignok er relativisme entydig, om enn ikke homogent). Tvert imot skriver jo Ole Jørgen og jeg ovenfor at ”Postmodernismen er så formløs og ulikeartet at den er nærmest umulig å inneslutte i en streng definisjon”. Riktignok mener jeg at både postmodernisme og relativisme er tilstrekkelig entydige og homogene til at det lar seg gjøre å snakke om disse størrelsene, identifisere essensielle egenskaper ved dem og til og med, med mye besvær for postmodernismen sin del, utvikle brukbare definisjoner for dem. Alt dette burde i seg selv være uproblematisk. Imidlertid synes Skankes siste innlegg å forutsette et komplett urimelig premiss om at bare fenomener som er enkle og homogene kan omtales med presisjon.

Så over til dette med logikk. Det er ikke noe spesifikt aristotelisk eller antikt over å anerkjenne kontradiksjonsprinsippet (”Law of Non-Contradiction”, som Skanke kaller det). Tvert imot har dette vært og er fremdeles et aksiom i all klassisk logikk, både for setnings- og predikatlogikk. Med klassisk logikk mener jeg det som gjerne kalles ”orthodox logic” på engelsk og hvis grunnprinsipper har stått seg helt siden Aristoteles, over middelalderens store logikere og til grunnleggerne av den moderne formallogikk, som Frege og Russell, og videre inn i vår tid. Klassisk logikk er det som fullstendig dominerer logisk forskning verden over den dag i dag. Og klassisk logikk er altså basert på en lov/et aksiom om at kontradiksjoner er umulige/usanne.

Faktisk følger det av helt elementære logiske slutningsregler at dersom så mye som én kontradiksjon er sann, så er alle mulige påstander sanne (”ex contradictione sequitur quodlibet”).  Dette betyr at hvis vi for eksempel aksepterer kontradiksjonen ”hunder er pattedyr og hunder er ikke pattedyr”, så kan jeg utlede en hvilken som helst påstand, for eksempel ”julenissen finnes”.  Beviset for dette, som er meget enkelt, kan postes i et annet innlegg, dersom det skulle være interesse for dette. Så konsekvensene av å akseptere kontradiksjoner er mildt sagt enorme. Faktisk har det vært en bred filosofisk konsensus – og konsensus er en sjelden sak i filosofien! – om at dersom kontradiksjoner kan være sanne, så opphører ethvert grunnlag for kommunikasjon og språklig mening.

Det er altså rimelig på jordet å hevde at jeg befinner meg på noe slags gammeldags, aristotelisk og tilbakelagt logisk stadium fordi jeg baserer min argumentasjon på et prinsipp om at det selvmotsigende er usant.

Nå har Skanke likevel helt rett i at det forskes på logiske systemer der kontradiksjoner aksepteres, såkalte parakonsistente systemer. Og en undergruppe av parakonsistente systemer er dialetiske systemer som, i tillegg til å bare akseptere tilstedeværelsen av en kontradiksjon, utgår fra en metafysisk antakelse om at kontradiksjoner kan være sanne.

Den vanligste motivasjonen for forskning på parakonsistent logikk er knyttet til informasjonsteknologi eller ”automated reasoning”. Det er ikke uvanlig at store informasjonssystemer, for eksempel i databaser, mottar inkonsistent informasjon på grunn av menneskelig feil eller ”multiple sourcing” og det er da ønskelig å demme opp (”contain”) og isolere feilen og å forhindre den fra å spre falske implikasjoner utover i hele systemet. En måte å oppnå dette på er ved å ”handicappe” maskinen ved å frata den muligheten til å gjennomføre visse type implikasjoner. Ved å begrense maskinens slutningsmuligheter, kan man altså begrense dens mulighet til å la hele informasjonssystemer havarere på grunn av små feil. Målet er altså å lage systemer som kan tolerere feil i form av inkonsistens. Utviklingen av slike systemer påvirker ikke vurderingen av gyldigheten av klassisk logikk.

Det er verre med dialethisme. Dialethisme bryter med kontradiksjonsprinsippet og utfordrer gyldigheten av klassisk logikk. Nå skal vi imidlertid huske på en ting. Dialethisme er ikke det syn at kontradiksjoner er sanne. Dialethisme er det syn at det finnes (enkelte) kontradiksjoner som er sanne. Dialethikerens utfordring er å forhindre at denne posisjonen medfører trivialisme, det syn at enhver setning, så vel som enhver setnings negasjon, er sann. (Som nevnt ovenfor kan en hvilken som helst påstand utledes fra en kontradiksjon). For at dialethikeren skal kunne opprettholde en interessant posisjon, er det derfor nødvendig  (a) at han oppretter en konsistent ramme innenfor hvilken han kan resonnere og (b) at han sørger for å isolere kontradiksjonen han ønsker å opprettholde på en slik måte at den ikke sprer vilkårlighet utover i hele systemet. I tilegg bør vi forvente at dialethikeren (c) kan motivere/fremme grunner for aksepten av en gitt kontradiksjon og dennes isolasjon uten å ty til vilkårlighet eller ad hoc-resonnering.  

Det er et åpent spørsmål om dialethisme har noe fornuftig å bidra med i filosofien/logikken. Saken er kontroversiell og forskningsfeltet er lite og nytt. Personlig er jeg faktisk helt åpen for at dialethisme kan inneholde viktige innsikter. Platon og en del andre religiøse mystikere gjennomfører resonnementer som muligens kunne formaliseres i et dialethisk system – hvilket ville vært superspennende.

Like fullt, dialethisme innebærer på ingen måte noen blankofullmakt til å akseptere kontradiksjoner i hytt og pinne og innebærer fremfor alt ikke noen aksept av systemer som er gjennomgående relativistiske og som derfor, fra dialethikerens synspunkt, kollapser i trivialisme.

Skankes argumentasjon fremstår, i lys av det ovenstående, som ganske uforklarlig. Skanke har ikke utfordret påstanden om at postmodernisme impliserer relativisme, og at relativisme er kontradiktorisk. Han har heller ikke forpliktet seg til å mene at relativisme er sant eller at kontradiksjoner kan være sanne. Han nøyer seg med å henvise til at det finnes dialethiske logikere og betrakter tilsynelatende dette som en grunn til å avvise mitt argument om at relativisme må avvises som umulig og usant. Dette fremstår foreløpig som fullstendig hjelpeløst. 


Kommentar #17

Ole Jørgen Anfindsen

173 innlegg  2072 kommentarer

Mer om postmodernisme

Publisert rundt 11 år siden

Utdrag fra innlegg/artikler om postmodernisme/antirealisme av hhv Stig S. Frøland og Bjørn Vassnes er i kveld lagt ut i en egen VD-tråd.

Kommentar #18

Sigtrygg Skanke

0 innlegg  25 kommentarer

RE: Mer om postmodernisme

Publisert rundt 11 år siden

 @J. T. Anfindsen:

Beklager sent svar.  Hovedpoenget mht begrepsbruk og presisjonsnivå var at Anfindsen skriver om ”relativismen” (bestemt form entall), mens han samtidig er enig i at det er ulike former for relativisme (det samme kan påpekes mht ”postmodernismen”). Jeg har ikke hevdet – slik Anfindsen påstår – at dette er ”ulogisk”, bare at det er inkonsistent. Det er jo ikke så merkelig at Anfindsen kan bli tolket i retning av at han anser ”relativismen” (jf. ”pattedyret”) som en eksklusivt postmoderne posisjon all den stund han stadig omtaler ”relativismen” og ”postmodernismen” (jf ”hunden”) i bestemt form entall. Dersom det bare finnes én relativisme, og bare én postmodernisme, og postmodernisme = relativisme, vil mange kunne slutte at relativisme = postmodernisme. Dersom Anfindsen ikke mener at relativisme og ”postmodernisme” er entydige og homogene begreper blir spørsmålet hvorfor han til stadighet omtaler disse i bestemt form entall (?). Han har heller ikke gitt noen definisjon av disse begrepene som jeg (el. andre interesserte) kan forholde meg/seg til.  Det er mange som bekjenner seg til ulike typer og nivåer av relativisme og "postmodernisme" i vår tid, så jeg ser gjerne at Anfindsen utdyper sin påstand om at ”relativismen” har blitt ”rigorøst tilbakevist” siden Platons tid.  Anfindsens påstand om at ”enhver relativistisk posisjon er selvrefererende inkonsistent og derfor usann” er det i alle fall særdeles vanskelig å ta seriøst.

 

Jeg har tillatt meg å påpeke at Anfindsens klassisk-ortodokse (Aristoteliske) logikk ikke er den eneste på markedet (jeg kunne nevnt flere, men nøyde meg med å nevne to).  Anfindsen viser til at hans klassiske logikk ”fullstendig dominerer logiskforskning verden over den dag i dag.”  Dette er et pseudoargument, med mindre Anfindsen mener at flertallet alltid har rett innenfor forskning.  På 1900-tallet fikk Anfindsens klassiske logikk trøbbel internt da den snublet i sine egne læresetninger.  Bl.a. fikk matematisk-aksiomatisk logikk en ”smell” på 1920- og 30-tallet.  

  

Forutsetningen for Anfindsens påstand om at ”dersom så mye som én kontradiksjon er sann, så er alle mulige påstander sanne” er at man ukritisk aksepterer den klassiske logikkens bivalente sannhetsverdier.  Mange av Anfindsens filosofkolleger vil (som tidligere nevnt) bestride Anfindsens implisitte påstand om at klassisk-ortodoks logikk (med alt hva det innebærer) har universell gyldighet.

 

Når jeg ikke har ”utfordret påstanden om at postmodernisme impliserer relativisme, og at relativisme er kontradiktorisk,” skyldes dette bl.a. at din påstand framstår som veldig unyansert og simplistisk. Hva mener du med begreper som postmodernisme og relativisme? Dine påfallende bombastiske og unyanserte (din utdanningsbakgrunn tatt i betraktning) påstander likner mistenkelig mye på stråmenn så lenge du ikke spesifiserer hvilke typer, grader og nivåer av postmodernisme og relativisme du ønsker å ”bekjempe”. Hva mener du f.eks. med at relativisme er et ”entydig, om enn ikke homogent” begrep? Og hvordan definerer du din egen posisjon (metafysisk realisme)?

 

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere