Verdidebatt

Selektiv abort og moral

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne kronikken kommer på trykk i Sogn Avis i morgen 28.09.2010. Dette er med andre ord en snikpremiere for verdidebattfolka!

Selektiv abort og moral
- eller; hva tenker egentlig det medisinske miljøet, tør de ta debatten?
Den teknologiske utvikling innen medisinen har ført til at stadig flere gravide opplever at det blir oppdaget at fosteret har avvik. Når oppdagelsen fører til abort kalles dette selektiv abort, dvs. abort på grunn av avvik hos fosteret. Mange mener at de selektive abortene fører til et sorteringssamfunn, og nettopp på grunn av sorteringstanken er de selektive abortene mer tabubelagt enn ”vanlige” aborter.
Selektiv abort skjer på grunnlag av dødelige avvik, og mildere avvik. Downs syndrom er den diagnosen som er oftest fremme i sorteringsdebatten. Det mildere kjønnskromosomavviket Klinefelter blir ofte først diagnostisert når den ”normale” mannen kommer til utredning for barnløshet, er også en diagnose som det blir utført selektiv abort på grunnlag av. Halvparten av de selektive abortene blir utført i uke 18–19, men det utføres slike aborter fra 12 uke helt frem til etter uke 23. 
I det følgende vil jeg presentere ny kunnskap fra min doktoravhandling som ble offentlig i mai i år. Avhandlingen tar utgangpunkt i hvordan kvinner selv forteller om sine møter med fosterdiagnostikk og selektiv abort. Mine analyser og funn har dannet grunnlag for en ny debatt og en kritikk av dagens praksis.
De ulike fosterdiagnostiske undersøkelsene forstås forskjellig av den enkelte kvinne. På tross av at det oppdages flest avvik ved ultralyd forstås undersøkelsen som noe som ”alle” tar og som gir et første møte med fosteret. De øvrige undersøkelsene, som blodprøver av den gravide og fostervannsprøve, forstås som undersøkelser som har med risiko for avvik å gjøre.  Alvoret understrekes av den genetiske veiledningen som er obligatorisk i forkant av disse undersøkelsene, og av at medisinen ikke kan gi kvinnen råd om hva hun bør velge.   
Når avviket blir oppdaget inntrer det en unntakstilstand for kvinnen. Samfunnet og medisinen sier ingenting om hva hun skal gjøre og om hvilken verdi fosteret har. Hun må ta beslutningen alene. Fra denne situasjonen strømmer det fortellinger om lidelse, smerte og forvirring, fortellinger om å ha blitt presset til det ytterste av hva et menneske kan tåle. All denne lidelsen har en funksjon, den forteller om at kvinnen forholder seg til valget i det største alvor. Og når ingen kan si hvilken verdi fosteret har, og hva hun skal gjøre, er det nettopp hvordan hun forholder seg til valget, som bestemmer om valget hun tar, er moralsk. Dermed blir det nesten uten betydning hvilket avvik fosteret har, om det er uforenlig med liv eller Klinefelter. Til og med abortnemnden er en formalitet, den sier alltid ja. Slik er også nemnden av underordnet betydning, den vurderer ikke avgjørelsen, men om kvinnen forholder seg til beslutningen på rett måte, og om hun har tatt den alene.  
Kvinnens beslutning er tatt i en unntakstilstand. Alle vi andre står utenfor denne unntakstilstanden. En beslutning som er tatt i en unntakstilstand, kan ikke vurderes utenfor denne tilstanden. Dermed blir hva som er rett og galt, ikke festet i en norm, men i den enkelte avgjørelse. Kvinnen er sårbar, suveren og ansvarlig, ingen kan gi henne råd, og i hennes avgjørelse hviler samfunnets moral. 
Når kvinnen har tatt beslutningen om selektiv abort, blir både beslutningen og fosteret gitt sosial verdi på nytt. Fra en situasjon der ingen kunne gi råd, der ensomheten rådet, er det nå ikke lenger farlig å påvirke eller si hva kvinnen bør gjøre. Både medisinen og kirken blir full av gode råd, overtalelser og press. Disse gode rådene leder i en bestemt retning, mot en moralsk omskriving av det som har skjedd.
Omskrivingen skjer gjennom rutiner og ritualer. Kvinnen får ikke velge hvordan hun vil abortere. Medisinsk abort er rutine. En medisinsk abort er en igangsatt fødsel. I en slik abortfødsel blir det på grunn av likheten med ordinære fødsler overført mening fra fødsel til abort.  Det overføres verdighet til situasjonen gjennom at fosteret kommer til verden som andre barn. Etter abortfødselen blir kvinnen oppfordret og ofte overtalt til å stelle, se og holde fosteret som om det var et levende barn. Sykehuspersonalet tar bilde, fotavtrykk og håndavtrykk av fosteret.
Sykehusprestene står for en seremoni der det døde fosteret velsignes. Liturgien tar med seg betydning fra dåpshandlingen, og er blitt kalt en ”liksomdåp”. Da ritualet som resultat av avhandlingen min ble offentlig kjent, ble det strid om dette i kirken. Gjennom disse rutinene og ritualene transformeres kvinnen til en mor som har født, og fosteret blir mer et avlidt barn enn et abortert foster.
Etter alt dette får paret tre valgmuligheter; fosteret kan begraves, det kan settes ned på minnelund eller det kan behandles som biologisk materiale. Men det siste er ikke et reelt alternativ, for det har allerede skjedd en transformering av mening fra foster til barn. En annen endring, for eksempel fra foster til biologisk materiale, er ikke lenger mulig. Foreldre kan få støtte til begravelse av aborterte fostre uansett alder på fosteret. Samfunnet er gjennom ordninger som dette tydelig på at et foster sosialt sett er høyt verdsatt.
Etter at denne moralske omskrivingen må kvinnen møte omgivelsene med sin sorg. Men ser omgivelsene at hun har mistet sitt barn, eller at hun har abortert et foster med Downs syndrom? I denne situasjonen kan noen kvinner oppleve at de må lyge til omgivelsene, enda en gang omskrive hva som har skjedd, for å bli møtt der hun er i sin sorg.
Avhandlingen min har vist at det er grunn til å stille spørsmål ved den praksis som har utviklet seg rundt de selektive abortene. En praksis som tilsynelatende handler mest om kultur og moral, og mindre om forskningsbasert kunnskap.  Sykehusprestene har tatt den nye debatten på alvor, og biskopene setter praksisen under lupen på det neste bispemøtet. Debatten har også rast i VGs kronikkspalter. Spørsmålet nå er om også jordmødrene og medisinerne tør å ta debatten og å sette et kritisk søkelys på egen praksis.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt