Akademisk arroganse!

Saklig meningsutveksling mellom engasjerte samfunnsdebattanter er som oftest berikende. Usaklig meningsutveksling er det derimot ikke. Universitetslektor Anne Kalvigs hersketeknikk og utilslørte forsøk på karakterdrap og faglige devaluering av Hanne Nabintu Herland  i VG (http://vgdebatt.vgb.no/2010/09/23/240/) er for meg et eksempel på sistnevnte.

Vi oppfordres til å slutte å lytte til Herland. Jeg for min del vil forbeholde meg retten til å lytte til hvem som helst når jeg vil. Herland er en svært aktiv skribent, og jeg veksler mellom å være i varierende grad enig og uenig med henne alt etter hva hun uttaler seg om. Slik må det være. Det er argumentene som teller og ikke hvem som uttaler seg. For meg har Kong Salomo og Jørgen Hattemaker samme verdi.

Kalvig bryr seg tydeligvis ikke om å lytte til argumenter. Hun liker ikke det hun hører og går derfor til frontalangrep mot en meningsmotstander med de midler hun har for hånden. Det at Herland ikke er universitetsansatt er tydeligvis et kjernepunkt for henne. Vel, jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av slik tale. Er det slik at en må være universitetsansatt for å kunne gi konstruktive bidrag til samfunnsdebatten, da står vi overfor en arroganse som en skal lete lenge etter! Dessuten har ikke Kalvig all verden å slå i bordet med selv i forhold til den hun forsøker å devaluere. Hun befinner seg ikke særlig høyt i det akademiske universitetssystem som hun mener er en forutsetning å være en del av for å kunne være en samfunnsdebattant som det er verdt å lytte til. Hun titulerer seg som lektor og har derfor, i likhet med Herland, ikke doktorgrad i religionsvitenskap, men kun mastergrad eller hovedfag.

Religionsviteren Kalvig er like mye kjønnsforsker som religionsviter. At Herland kanskje kan ha provosert henne med sine utfordrende synspunkter på kjønn og seksualitet burde ikke overraske. Men burde ikke hun, som selv tydeligvis ønsker å fremstå som særdeles faglig kompetent, ty til saklige argumenter i stedet for hersketeknikker, stigmatisering og forsøk på faglig devaluering av motdebattanten? Om Kalvig, som selv stod på partiet Rødts stortingsvalgsliste i Rogaland, skulle finne grunn til å sette spørsmålstegn ved Herlands faglighet fordi hun i sin bok «Alarm »og andre steder utfordrer sosialistisk samfunnssyn, etikk og religionsforståelse, ville heller ikke dét være særlig overbevisende om så var tilfelle.

Anne Kalvig angriper pressen for å lytte til Herland og ber om at den retter blikket et annet sted. Det høres ut som at hun anbefaler seg selv: «Der finnes mange oppegående mennesker i dette landet med en master i religionsvitenskap, som til og med har skrevet om emner som er aktuelle for å uttale seg om nyreligiøsitet og alternativ spiritualitet». Det er greit å hevde at pressen kan ha mange gode kilder å velge mellom, men det blir «too much» når hun arrogant avviser andres perspektiver ved hjelp av bl.a. følgende stigmatiserende kraftsalve: «Vi får håpe hennes grove uttalelser om prinsessen kan gjøre det, og at media generelt snart kan sniffe inn svovellukten av Herlands kristenreaksjonære fanatisme og forholde seg bevisst til denne. Vis såpass respekt for folks ønsker om kunnskap og innsikt, og for fagtradisjoner generelt, at dere slutter å bruke Herland som «ekspertkommentator».

Jeg har såpass tiltro til den norske journaliststand at den selv finner de kilder den har bruk for. Den trenger ikke Anne Kalvigs hjelp og rådgivning. En kritisk og oppegående presse bidrar ikke velvillig til sensur av andres synspunkter,  men til saklig meningsutveksling og konstruktiv debatt.