DE DØDE, DE ÅNDELIGE ERFARINGER OG DE MEDIALE HØSTSTORMER

Den første høststormen var det ikke været, men mediet og media som sto for, da prinsesse Märtha kom til å si at hun kunne ha kontakt med de døde. Heldigvis er det blitt sagt mye klokt og nyansert etter de første døgnenes fete tabloide overskrifter. Døden er ikke tabloid i sitt vesen, selv om mediene ofte serverer den oss slik.

Hvordan møter vi hverandres åndelige opplevelser eller erfaringer? Hvordan favner vi hverandres møte med døden?

Norge har visstnok verdens største human-etiske organisasjon, Nord-Europas største alternativ-messe, og en stor folkekirkemajoritet hvorav mange opplever egen tro som et privat og relativt ordløst anliggende, uten mye relevans for hverdagen som sådan. Kristne fjernhelbredere og utenlandske medier samler store skarer. Hva sier det om hvordan vi som kirke klarer å møte menneskers søken etter mening eller deres åndelige erfaringer?

Det er en kunst å være åpen og tydelig på en gang – og bli oppfattet slik. Å lytte respektfullt til andres tanker og erfaringer, våge å la dem utfordre oss – og samtidig være ryddige og tydelige på hvor vi selv står og hva vi tenker. Når det gjelder muligheten for kontakt med de døde, har jeg allrede sagt hva jeg tenker om det – og jeg har lyttet til mange som tenker annerledes.

Jeg var selv 16 da min 15 år gamle søster døde, og jeg husker jeg kunne tenke på henne og for så vidt snakke til henne, og håpe at hun hadde det godt der hun var kommet. At livet hennes var gjemt hos Gud, på en eller annen måte. Jeg husker at jeg hadde mange spørsmål jeg hadde ønsket jeg kunne stille henne. Likevel verken forventet eller ønsket jeg svar fra henne. Jeg tenker at det kan skape mye uro, mye dveling i fortiden og mye rom for manipulasjon, hvis vi tror vi kan fornekte den adskillelsen som døden er.

Vi har altså nettopp kommet hjem fra ett år på Madagaskar; øya som blant annet kalles ”øya der de døde aldri dør.” Svært mange gassere har et sterkt forhold til sine avdøde slektninger – de lager finere og mer solide hus til de døde enn de levende, og arrangerer store, dyre ”likvendingsfester” hvor de tar ut de dødes levninger og svøper dem i nye silketrekk etter noen år. Det virker som dette forholdet til de døde gir mange gassere en opplevelse av å stå i en større sammenheng og et ønske om å leve slik foreldrene og forfedrene ville syntes riktig og godt. Men det skapes også mye frykt, skyld- og skamfølelse, som henger over de levende, og mange tar opp dyre lån for å lage en flott nok likvendingsfest, og sliter med gjelden i årevis etterpå.

Signing av hus og jord?

Et annet tema som berører dette, er signing av jord eller bygninger. På t-banen sist onsdag ble fire kolleger sittende i en spennende diskusjon om nettopp det. Et par av oss hadde blitt spurt om å signe hus og be for de som bor der, fordi de opplevde at de tunge tingene som hadde skjedd i huset tidligere, satt fast der ennå. Jeg har selv bedt for både hus og menneskene som bor der i et par slike situasjoner, etter å ha konferert med overordnede, og fått god hjelp av kolleger nordpå som hadde mye mer erfaring med slikt enn meg. Noen av mine kolleger mente at sånt bør vi ikke gjøre, fordi det kan bekrefte en type overtro og en magisk tilnærming til livet, som ligger utenfor en kristen tilnærming. Jeg tenker at vi skal absolutt tenke gjennom hva vi gjør og rådføre oss med fellesskapet, men at det skal mye til at vi ikke ber for folk og hjemmene deres når de ønsker det. Hvor sender vi dem ellers?

Den andre store diskusjonen den ettermiddagen, gjaldt dyre armbånd og enda en av de mediale høststormer. For eller imot armbånd? Det er viktig at politikere og andre ledere viser tydelig at de lar de samme regler gjelde for seg selv som for andre – særlig når de selv har laget dem. Noen kunne tenkt seg bedre om og handlet annerledes. Alt som smaker av korrupsjon og bestikkelser, er alvorlig. Men en del av ordbruken i media i denne saken var helt ute av proporsjoner; der den nærmest frakjente både enkeltmennesker, partier og yrkesgrupper deres moralske integritet. Hva slags politikere og ledere ender vi med å få, med slike mekanismer? Bare de som er tilnærmet plettfrie, eller de som har elefanthud nok til gi blaffen i hva som skrives og sies? Tenk om man kunne lage et regnskap over mengden tid, energi, oppmerksomhet, krefter som brukes av norske ledere på ulike felt, på de største mediastormene i løpet av et år? Hvor mange av dem husker vi, ett år etter; vi som ikke sto midt i stormen?

Tur til Sarajevo

Jeg har nettopp lest om tettstedet utenfor Stockholm hvor det planlegges nytt, felles bygg for to kristne kirker og en moskè. Planen er visstnok at katolikker og protestanter bruker samme sal, mens moskeen er forbundet til kirkebygget med en fløy. Jeg tror det kan skape en helt ny plattform for dialog for de lokale troende. Man har vært sitt samlingssted, men under samme tak, og så tett at man nødvendigvis møtes stadig vekk. Man må samarbeide om praktiske ting rundt bygg og vedlikehold. Man får tatt hverandre på pulsen på en helt annen måte - og kan stikke bort i gangen for å ha felles lunsj. På et mindre sted, med bare èn moskè og èn forsamling av hvert kirkesamfunn, tror jeg dette har store muligheter. Og på bakgrunn av valgresultatene sist helg, er det ekstra viktig med slike planer. Heia Sverige!

Også i en av Sarajevos gater lever ulike kristne konfesjoner tett med muslimer. Om et par dager setter jeg meg på toget dit. Der skal en gruppe fra Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd Norge møte bosniske kristne og muslimer. I fem breddfulle dager skal vi møte muftier og metropolitter, Srebrenicas mødre og grasrot organisasjoner og dele efaringer med religionsdialog. Jeg skal pløye resten av Noel Malcolms bok ”Bosnia – a short history” på veien sydøstover. Tre antrekk er pakket ned: Min nyinnkjøpte billigutgave av one-piece til årets interrail-eventyr, rundsnipp med adekvat tilbehør, og treningstøy. Dette blir spennende.