Kommentar

Flagget som vaier

(Illistrasjon: Marvin Halleraker)

Når vi heiser flagget, viser vi hva nordmenn står sammen om. Eller hva vi er uenige om.

Den siste måneden har jeg heist flagget for arbeiderklassens frigjøring, for Grunnloven og for Den Hellige Ånd. Offisielle flaggdager skal uttrykke de verdier nordmenn står samlet om. Det forteller meg at norske verdier er motsetningsfylte.

Flagget er i seg selv en demonstrasjon av motpolene i norsk kultur. Flagget har fargene fra den franske revolusjon, som skulle frigjøre menneskeheten fra religion og skape en ny sekulær tidsalder. Og midt i denne antireligiøse fargesymfonien finner vi et kristent kors.

Ny tidsregning. Det franske flagget - trikoloren - ble offisielt erklært som nasjonens flagg på den 27. Pluviôse i år 2. Etter det Cappelens Forlag kaller «alminnelig tidsregning», var det 15. februar 1794. Men de revolusjonære i Frankrike gikk lenger enn det norske lærebokforlaget når det gjaldt å fjerne kristne referanser i kulturen. De laget en helt ny kalender med en helt ny tidsregning – der år 0 var republikkens fødselsår 1792. Man brøt også forbindelsen til Bibelens ukerytme ved å innføre tidagersuke, med fri på decadi (den tiende dag). De revolusjonære ville fri seg fra kirke og kristendom og skape en helt ny og sekulær verden.

Å plassere korset midt oppe i de revolusjonære tre farger fremstår som en diger selvmotsigelse. Men det illustrerer godt spenningen våre grunnlovsfedre sto i: På den ene siden vedtok de en av verdens mest radikale grunnlover, tuftet på arven fra Frankrike. På den andre siden ville de føre videre mest mulig av det bestående fra det danske enevelde. Det skulle ikke skapes unødig uro, verken i folket eller hos kongedømmene som hadde beseiret revolusjonsgeneralen Napoleon.

Flagget som Stortinget vedtok å innføre i 1821, dekker på nesten genialt vis begge disse hensynene. Ved å legge den blå fargen til Dannebrogs røde og hvite signaliserte man både kontinuitet og revolusjon. Det hvite korset på rød bunn som dalte ned til danske korsfarere i Estland 1219, ble forsterket med et blått kors. Slik ble den kristne arven markert.

«Forbliver.» «Den evangelisk-lutherske tro forbliver statens», sa de på Eidsvoll 1814 – og «forbliver» sa også et samlet storting om statens verdigrunnlag i fjor. Slik signaliserer man kontinuitet og beroliger alle som er redde for avkristningsprosjekter. Samtidig vandrer vi videre i den retningen som ble pekt ut av de franske revolusjonære, mot et sekulært samfunn. Eller kanskje bare mot en sekulær stat?

Sindre Bangstad påviser i boken «Sekularismens ansikter», som kom ut denne uka, at det er mange måter å være sekulær på. Man kan vandre på den franske veien og søke å skape et samfunn mest mulig fritt for religiøse referanser. Eller man kan gjøre som i Sør-Afrika og India, og la sekularitet bety at staten i prinsippet er religiøst nøytral, men gjerne støtter borgernes religiøsitet. Det var noe slikt det kirkelige stat/kirke-utvalget gikk inn for i 2002. Trond Bakkevig, som ledet dette utvalget, fortalte på et seminar om Bangstads bok at han den gang ble overrasket over at det store spørsmålet ble hvor det var blitt av Grunnlovens paragraf 2 med sitt «forbliver».

Det går ikke an å tro man kan begynne på nytt på et nullpunkt, slik de revolusjonære i Frankrike trodde.

– Vi begynner der vi er. Vi har for eksempel et flagg. Og vi har våre fridager, knyttet til kristne begrunnelser, sa Bakkevig.

Sur røyk. De offisielle flaggdagene skal jo uttrykke det vi står sammen om som nasjon. Men 1. mai har ikke vært ukontroversiell. Jeg har gått i 1. mai-tog under sur røyk fra borgerskap og bønders motdemonstrasjon, og fortsatt er det en del som ikke vil heise flagget av frykt for å oppfattes som arbeiderpartifolk. Men de fleste aksepterer at arbeidernes kamp for at «ingen skal stå med lua i handa» er blitt en del av våre felles verdier. 17. mai var også kontroversiell. Først var det de konservative som var mot fordi de oppfattet feiringen hadde brodd mot kongemakten, senere var det arbeiderne som så det som borgerskapets dag. Men med krigen ble denne dagen til symbolet på nasjonalt samhold.

Jeg var forholdsvis alene om å heise flagg i nabolaget på pinsedag. Ikke fordi dagen er kontroversiell, tror jeg, men fordi de fleste mangler et forhold til dagens innhold. Markering av den tredje person i treenigheten er selvsagt i strid med islam, men jeg har ikke registrert noen heve røsten for å fjerne pinsehøytiden av hensyn til annerledes troende.

Motsetninger. Entydighet, prinsippfasthet og konsekvens er slikt man i første omgang kan ønske seg når det gjelder samfunnets felles verdier. Men fordi vi alltid forholder oss både til tradisjon og fornyelse, til forankring og nye vinder, så kan ingen samfunn bli helt konsistente – i alle fall ikke demokratier. Vi må leve med motsetninger, med tradisjoner som står i konflikt med hverandre. For eksempel den kristne og humanistiske arv – som det nå så harmoniserende heter at vi «forbliver» en del av.

Eller som Trond Bakkevig sa det forleden: «Det finnes ingen nøytral stat. Det vi kaller nøytralt, er det vi er blitt enige om å stå sammen om.»

Derfor kan vi godt bli enige om at vi er et kristent og sekulært land. Akkurat som flagget vårt uttrykker.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar