Verdidebatt

Hvilken gud?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I debatten om mitt oppgjør med det jeg kaller ”det karismastiske bedrag” (i boken Vi som elsket Jesus) blir jeg stadig møtt med at jeg ikke er meningsberettighet, siden jeg ikke tror på Gud, bent frem er en ateist. Jeg mener i utgangspunktet at dette argumentet er irrelevant, og at det blir desto mindre gyldig når man vurderer det i forhold til kristenhetens mangfoldige og diffuse gudsforestillinger.

4. september i år skrev samfunnsredaktør Erling Rimehaug følgende i sin Kommentar i Vårt Land:

”Det som synes sikkert er at tesen om at religionen er på vei ut ettersom verden blir mer moderne, er moden for skraphaugen. Det er troen på Gud som er moderne.”

Rimehaug kan ha rett. Men moderne tro krever moderne guder. Moderne guder som baserer seg på søkende undring, er fleksible fenomener som tilpasser seg tidens tanker og ideer, så vel som folks smak og behag. Dette gjelder også de liberalkristne varianter. Når Gud f. eks. beskrives som "den uendelige dybde og grunn under all væren", slik den tysk-amerikanske teologen Paul Tillich  formulerte det, så blir selvsagt "gud" et tidløst begrep som uten besvær kan følge med på ferden i kulturens utvikling. Men guder som er ferdig formet og dertil har gitt de endelige svar, utdateres ved skiftende tiders økte kunnskap og nye erkjennelse. De fleste kristne trossamfunns Gud har gått i denne fellen. Denne guden er for stadig flere en logisk umulighet i. Han beskrives som allmektig, allvitende og kjærlighetens kilde. Men det å pine og plage store deler av menneskeheten med hunger, sykdom, krig, jordskjelv og flodbølger – årtusen etter årtusen, kan ikke kalles kjærlighet. Dette tankekors i teologien heter "det ondes problem", et spørsmål som skapte vanskeligheter for meg allerede som ung gutt. Jeg trøstet meg med forklaringene som ble gitt av Kristelig skolelags prester, og en bokhylle full av oppbyggelige bestselgere om temaet.

En støtte på ferden mot mitt eget humanistiske livssyn fikk jeg paradoksalt nok av en kristen biskop, anglikaneren John A.T. Robinsons. Hans bok Ærlig for Gud (Dreyer), som kom i norsk utgave i 1964 tok avstand fra akkurat de samme sider ved kristendommen som jeg selv ikke kunne akseptere. Han skrev sågar at han ofte hadde sin "sympati på humanistens side" når han lyttet til debatter "mellom en kristen og en humanist".  Like fullt skrev han: "Jeg har aldri virkelig tvilt på en grunnleggende sannhet i den kristne tro."  Men hva var denne grunnleggende sannhet? Den kunne i alle fall ikke knyttes til noe i nærheten av de gudsforestillinger jeg selv kjente, og i alle fall ikke den Gud jeg hadde ligget på kne for i mer enn 20 år. Robinson regnet den religion han selv hadde vokst opp med som "et ubetinget onde", og når det gjaldt troen på en gud "der ute" eller et "høyere vesen", mente han at ateismens protest mot eksistensen av et slikt fenomen var "fullt berettiget". Hva ble det så tilbake som kunne begrunne en kristen bekjennelse og identitet? Det ble ikke mye.

Nesten 40 år etter at jeg forlot min kristne tro satt jeg på mitt rom på gjestehotellet til universitetet i Ibadan i Nigeria. Jeg hadde bestilt en kopp kaffe. Om et par timer skulle jeg holde en forelesning om humanisme for personalet og studentene ved det filosofiske instituttet. Det var vinteren 2001, og jeg kom direkte fra en humanistkonferanse i India, og hadde en optimistisk følelse. Selv i tradisjonelle kulturer vokste interessen for ikke-religiøse ideer. Var gudstro og religion likevel ikke en selvfølge i den tredje verden? Ved et stadion ikke langt fra universitetet hadde jeg riktignok sett meterhøye plakater om amerikanske mirakelpredikanters forestående korstog i byen, men flere av distriktets innflytelsesrike akademikere var ventet til min forelesning. Kaffen ble levert av en hyggelig ung mann som gjerne ville slå av en prat.

”Jeg er kristen og tilhører The Apostolic Church. Hvilken kirke tilhører du?” spurte han.

”Jeg er ikke kristen,” svarte jeg, og tok en sjanse jeg av erfaring visste ville gjøre mannen perpleks. ”Jeg tror ikke på Gud. Jeg er ateist.”

Jeg har sett mange bli brydd av et slikt tilbakespill, men denne gangen var mannens reaksjon en total og uhemmet forbløffelse.

”Du tror ikke på Gud i det hele tatt? Er det sant? Det kan ikke være sant!”

Og så åpnet han døren og ropte på sine kolleger, flere unge menn og kvinner.

”Hei, kom hit. Denne mannen tror ikke på Gud.”

Og de flokket seg rundt meg, sjokkerte og spørrende.

Det var en realitetsorienterende opplevelse. Troen på guder er det normale i denne verden. Men det er svært mange av dem. Hva har de tilfelles? I vår kulturkrets: tre bokstaver.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt