Verdidebatt

Levis og Stians tungetale

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Levi Fragell gir i disse tider ut boken "Vi som elsket Jesus", hvor han går til angrep på høyt og lavt, særlig gjelder dette den karismatiske kristendommen. På Litteraturhuset i morgen blir det paneldebatt om temaene Fragell tar opp i boken. Selv har jeg ansvaret for å vise skateboarddokumentaren om Gator på Sub denne kvelden, så jeg får nøye meg med å komme med mine betrakninger her. 
I et intervju med FRITANKE.NO svarer Fragell at det nok var hans ungdoms forsøk på å tale i tunger som han gremmes mest over i dag:

"Tungetale er uten tvil det største bedraget i hele pinsebevegelsen. Man innbiller seg at det er mulig å bli grepet av Guds kraft slik at man begynner å bable ivei på et uforståelig språk. I pinsekretser heter det seg at man ikke er "åndsdøpt" før man har opplevd dette. Det er bare folk som er "åndsdøpt" som blir sett på som 100 prosent pinsevenn. Da kan man jo tenke seg at det blir fristende å spille litt skuespill. "

Jeg synes Fragell her setter ord på mye av den samme frustrasjonen som jeg selv og mange av mine venner gikk og følte på i våre ungdomsår som pinsevennbroilere, men der skiller også Fragell og jeg våre veier. For meg blir Fragells konklusjon en klassisk "babyen ut med badevannet". Jeg er enig i at tanken om tungetalen som det eneste sikre tegn på at man er åndsdøpt både er feil rent teologisk, og at denne tanken har fått skumple konsekvenser, i form av en intens søken etter kokko-ordene, framfor selve fylden bak, noe som igjen har ført til mye skuespilleri. Men jeg har ikke sluttet å tro på tungetalen som en realitet, en gave gitt oss av Gud. Selv om tungetalen har blitt forvaltet uklokt til tider, slik at det har vokst fram miljøer fulle av åndelige junkies, som jakter opplevelsene istedenfor fruktene (kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse), tror jeg fremdeles på dens rolle som styrkedrikk på veien mot åndelig modning.

Jeg siterer jevnlig fra Peter Halldorfs bok ”Drikk dypt av ånden”, der pinsevekkelsens barneår blir beskrevet, i kontrast til hvordan det artet seg ti, tjue år senere. I lokalene i Azusa street sto det et skilt med anmodning om kun å bruke viskestemme, for det var stillheten som sto i sentrum da Ånden falt tidlig på nittenhundretallet. Stillheten og tårene.
Jeg taler i tunger rett som det er, som regel ganske lavt og nesten alltid alene (jeg liker ikke engang at kona mi får høre, fordi det er så flaut) og temmelig ofte spør jeg meg selv (innimellom all bablingen) om jeg sitter og finner på ord. Like fullt merker jeg hvor godt det er å for en gangs skyld kjøre bypass forbi fornuften og bare være den lille gutten sammen med vennen min Jesus. Og når jeg er ferdig er det nesten alltid som å ha vært på en åndelig bensinstasjon, med tanken fylt opp, og vinduene vasket. 
Det kan da ikke være så innmari gæærnt det? 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt