Verdidebatt

Samtalen med de levende og de døde

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Heia Bushra!

Sist uke kom nyheten om at Fritt Ord-prisvinner Bushra Ishaq hadde trukket seg fra offentlig arrangement grunnet trusler og sjikane. Dette ble hun kritisert for. Jeg kjenner Bushra som en klok og modig kvinne med bein i nesa. Hun har klare meninger og meldinger, men hun søker alltid å være nyansert og bidra til dialog mer enn til konflikt. Det koster henne mye å være i debatter på tabloide og konflikt-orienterte premisser. Likevel har hun stadig tatt aktivt del i dette. Det beundrer jeg henne for. Det er mange bra folk som kunne bidratt med kloke ting, som ikke orker den måten særlig nett-debatter ofte fungerer på. Når ytringsfriheten forvaltes så destruktivt som den tidvis gjør, står den i fare for å strupe seg selv. Fordi mange ikke orker bli med på spillet, og blir tause. Og dermed minsker mulighetene for en meningsutveksling som kunne gjort oss alle klokere. Ufattelig mye energi går med til svart-hvite debatter hvor målet bare blir å vinne over den andre og styrke sin posisjon hos fan-klubben. Bushra har hatt andre motiver for sitt virke som debattant - og fikk blant annet Fritt Ord-prisen for det. Jeg håper hun orker nye runder i offentligheten etterhvert. Og at det stadig blir flere stemmer som hennes. Heia Bushra!

Fra Bushra til integreringsdebatten generelt: Er det mulig for oss å kunne snakke om både gleder og utfordringer ved det multikulturelle samfunnet? Det blir så fort en saus av integrering, innvandring, islam-debatt, hvor bare ytterpunktene høres. Enten velger man å se bare det positive eller bare det negative ved dagens situasjon. Selvfølgelig er det utfordrende når ulike kulturer, religioner, tradisjoner og verdisett møtes - det har det alltid vært. Og selvfølgelig er muslimer, eller innvandrere, like forskjellige som kristne eller etnisk norske er det. Det finnes varianter av både kristendom og islam som jeg helst ikke identifiserer meg med. Og jeg tror Verdidebattant Olav Rune Bastrup har helt rett i at det er noen klare fellestrekk mellom de skarpeste kristne islam-kritikerne, og den type islam de kritiserer. Tenk om vi kan snakke oftere om for eksempel levekårsutfordringer, rettigheter og plikter som samfunnsborger, og lignende, uten å stadig skulle knytte det opp til etnisitet og religion? Verden blir ikke enklere å leve i for de aller fleste, og det vil alltid være mennesker som flykter fra krig, konflikter og livstruende fattigdom. Målet må ikke være at vi skal få færrest mulig inn i Norge, verdens rikeste land - som om vi kan operere som en liten privilegert øy for oss selv. Men vi må jobbe med å ta imot folk på en skikkelig måte, og være tydelige på hva vi forventer fra de som kommer. Hvis vi møter folk med en forventning om at de skal bli et problem, så blir de det overraskende ofte også. Jeg synes nok Vårt Lands serie om "det nye Norge" har hatt noe av denne konstant problematiserende undertonen. I et klima som det vi har nå, må vi stadig også gjenta hvor bra det går med de aller fleste som bor i Norge, men ikke er født her.

Kontakt med de døde

Kan vi ha kontakt med de døde? De fleste kristne teologer vil si nei. Dette er et følsomt tema, som berører mange menneskers sterkeste lengsler og erfaringer. Jeg vet at noen forteller om slike erfaringer av kontakt med døde mennesker. Jeg har nok lettere for å tro på en del andre åndelige erfaringer enn det. Bibelen er tydelig i sin avvisning av å søke kontakt med de døde. Som prest har jeg opplevd konfirmanter som ble livredde etter å ha deltatt i spiritistiske seanser hvor nettopp denne kontakten var målet. Jeg tror det finnes en ond åndsmakt og jeg vil ta den åndelige virkelighet på alvor. Men nettopp derfor tror jeg også at vi skal unngå en sånn type kontaktforsøk. Av respekt for både de døde og de levende, tror jeg vi skal la de døde hvile i fred. Det så jeg kanskje enda tydeligere på Madagaskar, hvor forholdet til de døde er så styrende på mye av de levendes hverdag og prioriteringer.

Det er ikke alltid så enkelt. Mange kan ha sterke ønsker om å få igjen kontakten med en som sto nær. Svært mange som har minneord, snakker til den avdøde i du-form - selv om minneordet primært er rettet mot å skape et "vi" og dele minner blant de levende. Jeg opplever imidlertid ikke at noen da forventer eller ønsker noe slags svar fra de døde. Flere kan dog fortelle om en trøstefull fornemmelse av en slags samhørighet; et nærvær fra en kjær som nettopp er gått bort. Bibelen kan virke litt uklar på om vi kommer rett til himmelen når vi dør (jeg går her ikke inn i himmel-helvete debatten) eller om vi sover i en slags mellomtilstand fram til dommens dag. Ulike bibelvers tyder på begge disse tingene. Siden evigheten og virkeligheten etter døden er noe som ligger utenfor våre vanlige tid og rom-kategorier, er det vanskelig å få noe begrep om det. Kanskje er det mest dekkende når salmen sier: "Nå er livet gjemt hos Gud."

Uansett er det bedre at vi tar de sårbare og viktige samtalene med de levende, ikke forsøker  å ta de med de døde. Det er viktig å kunne forsone oss med døden; godta den adskillelsen den representerer, i hvert fall så lenge vi lever her på jorda.

Når alt dette er sagt, tror jeg stadig det er en utfordring for oss som kirke å våge samtalen med mennesker og miljøer som har sterke og annerledes åndelige erfaringer. Å være trygge og generøse nok til å gå i dialog og se hva vi kan møtes på. Og ta selvkritikk i forhold til hvordan vi som kristne tidvis har avvist åndelighet som ikke nødvendigvis ligger utenfor hva kirken kan romme. Debattene rundt Märthas engleskole og Snåsamannen, sa noe om det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt