Å snakke med de døde

Ikke uventet får prinsessen pepper fra et stort sett samlet kristen-Norge etter sin siste uttalelse om kontakt med døde sjeler.  Kritikken har tidligere gått på kontakt med skytsengler og varme energier - selv om mange også innenfor kirken i og for seg ikke synes dette siste rent teologisk er direkte uspiselig.  Verre da med "de døde".  Prinsessen får pepper blant annet fordi 1. Hun som endel av kongefamilien ikke må finne på å bevege seg for langt bort fra statskirken rent teologisk, og 2. Fordi hun driver med okkult virksomhet som kan føre til onde åndsmakter og det som værre måtte være.

For en som står utenfor det hele og ikke tror så mye på hverken Jesus, døde sjeler eller religioners autoritet sånn i det hele er det et litt underlig skuespill.  For sett fra en skeptikers ståsted burde mange kristne gå i seg selv og spørre hva det er de driver med, før de anklager andre for tullball.

Prinsessen anklages for å snakke med døde, men hva annet gjør nettopp kristne som "snakker" med Jesus.  Det finnes like lite vitenskapelig dokumentasjon på at Jesus lever som at min avdøde bestemor gjør det.

Hun anklages for svermeri, men hun kan ikke være mer svermerisk enn å tro at en 2000 år gammel bok full av faktafeil er nedskrevet av selveste Skaperen av det hele.

Hun anklages for spiritisme, men de kristne påstår det finnes en hellig ånd som gir dem "energi", veiledning i deres indre såvel som mental og fysisk helbredelse. Gir det assosiasjoner til alternativbevegelsen?  Selvfølgelig.  Ikke lett å se forskjell for en utenforstående.

Jeg har selv vært til stede på kristne møter der det sies at Gud lover deg penger, gull og grønne skoger.  Jeg har lest i avisa og sett på TV hvordan kristne velter seg rundt i latter på gulvet, eller sender "Catch-the-Fire" energistråler gjennom rommet.

Det er omtrent like irrasjonelt å tro på de aller fleste av de kristne dogmene som et hvilket som helst dogme jeg har sett prinsessen komme med.  For alt dette handler om tro, ikke viten, det handler om udokumenterte påstander i et landskap der objektiv kunnskap er bortimot fraværende, mens føleri, spekulasjoner og famling i mørket hører til den troendes hverdag.  Da er det jeg etterspør en smule større grad av ydmykhet ovenfor de store, uløste spørsmål med tilhørende ydmykhet ovenfor annerledes troende.