Øyvind Woie

76

Mobilt press

Publisert: 2. sep 2010

I dag bruker mange norske pappaer mer tid sammen med mobilen, enn med barna mine. 

I sommer fikk jeg klar melding fra familien: Legg igjen iPhonen hjemme når vi reiser på ferie. Jeg hadde mange gode argumenter for å ta den med; feriekamera, kvikke videoopptak, internett, GPS-navigasjon, valutakalkulator, e-reisehåndbok – jeg tror ikke jeg nevnte muligheten for å ringe hjem. Men reisefølget ville slippe å slepe på en vandrende zombie med øynene klistret til skjermen. Zombie-effekten er umiddelbar, spesielt på voksne menn som bruker mobil, og spesielt Apples iPhone. Vi går i transe, fullstendig fokusert på den lille, lysende skjermens applikasjoner.

Mobiltrøbbel.
En undersøkelse fra mobilselskapet Tele2 viser at hver tredje forelder opplever mobilpress. «Alle andre har det», er en stadig hyppigere årsak for å gi barna mobil. Men den viktigste grunnen er trygghet for foreldre og barn. Tusenvis av førsteklassinger tripper på skolevei med mobil i skolesekken, viser en undersøkelse Norstat har gjort for Netcom. De får ikke lov å bruke den på skolen uten tillatelse, men mobiler er et voksende problem i skolegården, de blir stadig mindre og ser ut som alt annet enn en mobiltelefon.
Visst kan mobiltelefon bety økt trygghet, men like gjerne mer trøbbel for barna. Med mobilen følger kravet om å ta vare på en verdifull voksendings til mange tusen kroner, den skal være ladet og slått på, men ikke brukes i tide og utide. Mange foreldre har opplevd den gnagende redselen og frustrasjonen som oppstår i møtet med meldingen: «Abonnenten har slått av mobiltelefonen», når niåringen er på vei hjem fra skolen en iskald, mørk vinterdag.

Lommeverktøy.
Å være foreldre handler en god del om å være barnets alliansepartner og stå sammen mot «alle andre har det» – argumentene. Det sosiale presset i Norge har økt kraftig i takt med velstandutviklingen. «Alle andre» hadde det nok før også, men nå er det så mye mer av alt vi skal ha som «alle andre har».   
Bestefar hadde lommekniv – det ville jeg ha også. Dette var hverdagsredskap til mer enn å spikke seljefløyte. I dag er mobiltelefonen fars nye lommekniv. Det elektroniske vidunderet er i ferd med å bli både statussymbol og oppmerksomhetstyv. Personlig har jeg aldri brukt så mye tid på en mobiltelefon som da jeg fikk iPhone. Den følger meg overalt, til og med til sengs! Der lades den og måler søvnrytmen min, den er vekkerklokke og synger nattasanger for meg. Som pappa må jeg dessverre innse at jeg bruker atskillig mer tid sammen med mobiltelefonen min, enn med barna mine. Paradokset er kanskje at pappa (og mamma) er en betydelig større mobilpusher og påvirker enn «alle de andre». Min sønn vet i alle fall mer om mobiler enn seljefløyter. En undersøkelse fra Telenor viser at foreldrene er mer opptatt av at barna skal ha mobil, enn barna selv.  

Kraftfullt.
Mobilbaronen Idar Vollvik vil ikke gi sine barn mobil før de er 13 år. Organisasjonen Barnevakten anbefaler ti år. Jeg fikk min første mobil i 1994, da var jeg 31, vår eldste datter fikk da hun var 15, det var i 2002, min yngste sønn fikk da han var ni – det var i fjor.
Mobil er et kraftig verktøy som kan brukes til alt fra å redde liv til å begå drap. Det er ikke mange år siden folk lo av det å surfe på nettet med en mobiltelefon. De yngste mobilbrukerne er helt nede i femårsalderen. Er det alltid like godt foreldreskap å legge mobil i de små barnehendene? Eller burde vi heller bruke litt mer krefter på å stå imot, både mammaer og pappaer? Våge å heve røsten på foreldremøte eller i barneklubben, eller sende en sms til andre i samme situasjon?

Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Forbud kontra veiledning

Publisert rundt 11 år siden

Det er som med alt annet. Det enkleste er for mange å forby teknologien fremfor å ta seg bryet med å forklare hva fornuftig bruk av teknologien innebærer.

Det er knapt nok den ting menneksket ikke har spist minst en gang. Det er vel knapt nok den ting mennesket ikke har klart å gjøre seg avhengig av. For de fleste er det begrenset hvor langt avhengigheten går og det meste vi gjør tipper ikke over. Men det finnes vel knapt nok et mennesker som ikke har sine små eller store diller.

Jeg er skeptiker til fellesskapsløsninger for å avhjelpe de som ikke klarer å si nei. Foreldremøter hvor man diskuterer mobilbruk, sunne matvaner eller lommepenger forlates hurtigst mulig. Ikke fordi temaene ikke er fornuftige men fordi de som oftests fremsettes av mennesker som ikke mestrer og som da synes det er naturlig at alle andre bør gjøre noe med det.

Det er litt som utspillene i pressen om dagen om unge mannlige sjåfører bør få restriksjoner for å få ned ulykkestallene. Det er dessverre en del unge som kommer ut for ulykker og sogar forulykker. Men er det rett å frata alle de som mestrer og som kjører fornuftig muligheten til å ta sertifikat fordi noen få ikke mestrer.

For noen er det utenkelig å akseptere at mennesker dør grunnet egen ubetenksomhet. Mennesker har dødd grunnet ubetenksomhet gjennom hele menneskehetens historie, det er fakta.

Jeg husker en teksmelding jeg fikk fra min datter. Hun skrev noe slikt som " kjære pappa, jeg forstår at du ikke er glad i meg i og med at jeg ikke har hørt fra deg på lenge. Jeg har det bra, ærbødigst hilsen din datter.

Det var jo helt sannt det hun skrev, ikke det med at jeg ikke var glad i henne men det at jeg ikke hadde ringt henne eller sendt noen SMS på en del uker. Men når jeg så ringte henne og lurte på om hun savnet pappaen sin ble det stille. Hun hadde alt for mye annet å stri med en å savne en skarve pappa. Vel sa jeg, slik er det med meg også, så lenge jeg vet du har det bra ser jeg ikke noe grunn til å bruke tid på å savne deg.

Nå ringer jeg litt oftere i sommerferien når barna er borte. Det har blitt mye enklere nå som de har mobiltelefoner og jeg ikke lenger er avhengig av å ringe til en nabo der de er på sommerferie uten fasttelefon. SMS holder jeg meg unna så godt jeg kan, skal noen ha tak i meg får de ringe.

Vi har som sagt alle våre diller.

Kommentar #2

Rolf-Erik Pedersen

17 innlegg  1884 kommentarer

Tilgjengelighetstyranni?

Publisert rundt 11 år siden

Er det alltid like godt foreldreskap å legge mobil i de små barnehendene? Eller burde vi heller bruke litt mer krefter på å stå imot, både mammaer og pappaer? Våge å heve røsten på foreldremøte eller i barneklubben, eller sende en sms til andre i samme situasjon?

Det finnes noe som heter mobilvett, og det burde vel både barn og ikke minst voksne lære seg.  Det er også en av-knapp på mobilen, alternativt stille den inn på lydløs.  Men det slår ikke alltid så heldig ut da folk nærmest blir fornærmet for at du ikke svarer innen 3 sekunder.  "Hvorfor svarte du ikke da jeg ringte deg i går kveld" er et spørsmål jeg ofte hører.  Er jeg forpliktet til å ha på mobilen til enhver tid?  Er vi forpliktet til å være tilgjengelige for alle og enhver innen 3 sekunder?

Mobilen er mer og mer et informasjonsverktøy ved siden av å kommunisere.  Det må vi bare lære og hanskes med.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere