Folkekirkeidyll eller elendighetsbeskrivelse?

Befolkningen i Våler gråter over kirken som er brent ned. Sier det sannheten om troens kår i Norge?

Folkekirkeidyll eller

elendighetsbeskrivelse?

Vi har sett det før når en kirke brenner, men det gjør like sterkt inntrykk hver gang: Bygdas folk samles i gråt rundt de rykende restene av kirken der de er døpt, konfirmert og viet. Slik også da Våler kirke brant ned natt til forrige fredag. Befolkningen strømmet til for å sørge på branntomta, og valfarten har fortsatt siden. Ordfører Kjell Konterud satte ord på følelsene da han sa det slik til Vårt Land forleden: Dette kommer til å gjøre vondt for alle – helt til vi får på plass en ny kirke.

Så kan vi ta for oss statistikken over kirkebesøket i en vanlig gudstjeneste i Våler kirke. Da ser vi at det er et gap mellom de følelser befolkningen i denne Hedmark-kommunen uttrykker nå når kirken er borte, og oppslutningen om de ordinære gudstjenestene. Hvilken konklusjon man trekker av det, avhenger av det kirkesyn man har. Noen vil si at det nærmer seg hykleri når man nå gråter så sårt over å ha mistet noe man hadde et så perifert forhold til mens man ennå eide det. Andre vil si at sorgen vi nå ser, uttrykker de dypeste og sanneste følelser folk har til kirken og den kristne tro. Det er bare det at dette sitter så langt inne, kanskje ikke minst i et folkekirkefylke som Hedmark.

Det skulle bare mangle om vi ikke gleder oss over den varme omtanke for kirken som Våler-folket nå viser. Selv den ivrigste talsmann for et skille mellom stat og kirke og for en nedtoning av en folkekirkeidyll som lett slår over i sentimentalitet uten reelt trosinnhold, må da innrømme at det er oppmuntrende å se at folk savner «sin» kirke. Men det blir galt om noen setter likhetstegn mellom følelsene knyttet til kirkehuset i en bygd, og oppslutningen om kirkens tro. Like galt som det blir om man bruker fremmøteprosenten som fasit og eneste uttrykk for troens kår på stedet.

Noen vil hevde at folk har ikke et nærmere forhold til troen enn den som kommer til uttrykk i oppslutningen om kirkens gudstjenester. Eller at folk med sterkt svekket kjennskap til troens innhold og de sentrale kristne trossannheter, befinner seg milevis fra både tro og kirke. Dette kan lede til en elendighetsbeskrivelse: Når nyere målinger avslører at konfirmanter i liten grad har kunnskap om den tro og kirke de er døpt inn i, sier det sannheten om hvor elendig det står til i Norge. Og foreldregenerasjonen er ikke noe særlig bedre. Den som ber fem på gaten fortelle om hva påske og pinse betyr, får ikke mange svar.

Det blir galt om vi lar ensidigheten råde og bruker manglende kirkebesøk og sviktende kristenkunnskap som bevis for at kirken er marginalisert i vårt samfunn. Da havner vi i elendighetsbeskrivelsen. Men det blir like galt om vi tar gråten i Våler som tegn på og bevis for at kirkens tro står sterkt. Da havner vi i folkekirkeidyllen.

Folk flest er imidlertid mer sammensatt enn som så. Sorgen i Våler er ikke «falsk». Den forteller at mange har bevart et forhold til kirken og det den står for som ikke kommer til uttrykk i hverdagen. Interessant nok finnes det mange eksempler på at en katastrofe på linje med den vi så i Våler, skaper et ønske om nærhet til kirken som ingen kunne forutsagt.

Kirkens oppgave er naturlig nok å arbeide for større oppslutning om gudstjenestene og bedre kjennskap til troens fundamenter. Den kan ikke slå seg til ro med at så mange må oppleve en kirkebrann før de våger å uttrykke at kirken representerer noe de vil komme til å savne om de skulle miste det. Eller at det ikke er så farlig om man har et fjernt forhold til innholdet i kirkens tro bare man føler sterkt nok for kirkehuset som symbol.

Jon Magne Lund

redaktør