Søkende versus bekreftende

Vi har vel alle sammen i oss en dualitet som tilsier at vi er både søkende og bekreftende. Noen av oss tipper over med en slagside. Hva mener jeg så med søkende og bekreftende? Jeg tenker da på hvordan vi danner oss våre meninger og hvordan vi tilnærmer oss kunnskap. På den søkende siden favner man vidt og ser på mange ulike kilder og syn enten man umiddelbart nikker gjennkjennende til det man leser eller ikke. På den bekreftende siden velger man bort det som ikke passer i en forhåndsbestemt tanke og leter derav bare etter kunnskap som bekrefter det man alt har bestemt seg for at er svaret.

Forutinntatthet er vanlig men klamrer man seg til utgangspunktet er det ikke sikkert man noen gang kommer videre. Vi legger også oftere merke til noe vi gjenkjenner enn noe helt nytt. Har man anskaffet seg en rød bil ser man langt flere av samme typen røde biler enn man gjorde før man kjøpte seg en selv.

Vil så et møte mellom en søkende og en bekreftende kunne bære frukt eller vil den bekreftende vende seg bort i det øyeblikk de innser at man ikke har møtt en likesinnet. Hvor reflekterte er vi i vår søken, er det lett å bli bekreftende uten at man legger merke til det selv.

Selv er jeg en litt på sparket person. Jeg har ikke helt evnen til å behandle problemer som kan oppstå men velger heller å løse dem om de oppstår. Det betyr ikke at jeg ikke planlegger men jeg konstruerer ikke en rekkes mulige hendelser for så å kunne ha en ferdig plan om en av dem skulle oppstå. Slikt sett går jeg dårlig sammen med mennesker som liker å ha kontroll over alle eventualiteter. Vi er rett og slett ikke kompatible.

På den annen side liker jeg å ha kontroll. Bygge opp et sikkerhetsnett for uforutsette hendelser slik at det finnes en løsning eller i det minste et pusterom om noe skulle skje. Men løsningene kan være mange og der liker jeg å være søkende og ikke bekreftende.

Det kan muligens lettere visualiseres i at jeg vil legge av penger til en ny bil om den gamle skulle gå i stykker, men hvilken bil jeg så kjøper er noe som blir bestemt når den gamle går i stykker.

Jeg liker å tro at min tilnærming til kunnskap er litt av det samme. Den blir til underveis og "svaret" er ikke gitt på forhånd. På den annen side er det veldig mye jeg velger bort, som jeg rett og slett ikke interesserer meg for å sette meg inn i. Der kommer muligens dette med dualitet inn i bildet.

Spørsmålet er om det er tillært eller om det ligger i personligheten alt fra starten av. Noen er jo "født" nysgjerrig mens andre er mer avmålte i sin tilnærming til nye ting. Er den bekreftende delen av oss muligens mer forsiktig av seg mens den søkende er mer leken i sin tilnærming?