Lar andres lykkekløver få stå

Når en lyriker blir sint, kan hun brenne av et dikt. Statsråder som rører abortloven er herved advart.

Reportasje

Margaret Skjelbred har lengtet etter flere barn siden hun ble mor som 21-åring.

– Abort ville vært helt utenkelig for meg og da kan ikke jeg være den som setter meg til doms over andre, sier den 70 år gamle forfatteren.

Hun gjør ingen forsøk å skjule at utfallet av Kristelig Folkepartis veivalg og regjeringens vilje til å endre abortloven opprører henne. Å gå på en talerstol eller skrive et leserinnlegg er ikke for henne. I dikt og romaner har hun imidlertid skrevet om utsatte menneskers og særlig barns skjebner.

Gløtt av blomster

Nå debuterer hun som novelleforfatter, med fortellinger fulle av lengsel. Hadde jeg vinger er tittelen på den nye novellesamlingen.

– Jeg pleier å si at vi får bare én tur over blomsterenga vår. Da er det viktig at vi plukker de firkløverne som er ment for oss. Like viktig er det at vi lar de stå som er ment for andre. Slik at vi ikke plukker med oss andres håp og lykke. Du får mene og leve som du vil, men så må du la andre få være i fred og leve sine liv. Jeg som hele livet har ønsket meg flere barn, kan ikke være den som avgjør om andre skal ta abort eller ikke, sier hun.

Hun sier det er moro med novellene.

– Du kan gå helt og fullt inn i det og være intenst der. Med en roman er det mye mer som skal planlegges og holdes orden på. Novellene har gitt meg blod på tann; jeg må innrømme det. Det hadde vært moro å klare en novellesamling til – før jeg går i opplag, sier hun og ler godt.

Diktene kom først. Hun har alltid skrevet på innfall. Hun gjentar det. Som små gløtt inn i noe. Hun så en bakkesøte og en øyentrøst, og de to blyge blomstene ble til vers:

Sørg for livet, som igjen
gir oss vinter, vår og høst,
men te sommær'n om igjen
bakkesøte, øyentrøst

Jeg skriver intuitivt og følger bilder og stemninger jeg får i hodet.

—   Margaret Skjelbred

Trøstebok

Novellene kommer i gavebokformat, nesten som en trøstebok. Og behovet for akutt trøst vokser gjennom lesningen. I første fortellingen møter vi det godt voksne paret på sykehustrappa som søker flukt i den fallende snøen. De nøler og minnes, minnes og nøler. Hele samlivet går de gjennom med forelskelse og barnefødsel. Nå ligger deres voksne datter død inne i sykehussengen.

– Jeg blir glad om den kan være en trøstebok. Da jeg skrev Gulldronning, perledronning om et forsømt barns tilbaketrekking fra verden tenkte jeg på det greske begrepet katarsis – det å bli renset gjennom lidelse. Jeg tror vi har et behov for å gå inn i det som er vanskelig – med lommetørkle, klare til å grine. Etter å ha kjent på alle følelsene, kan vi lukke boka igjen og tenke «det er ikke meg». Andre kjenner seg igjen. Det opplevde jeg både med boka jeg nevnte og kanskje særlig etter Mors bok som handler om min oppvekst i en streng, religiøs sekt. Jeg fikk masse telefoner og kan ennå få henvendelser fra folk som har opplevd det samme og funnet trøst i boka.

– Novellene er fulle av sørgeligheter. Hvordan har det hopet seg opp?

– Ja, det er mye sorg og en del begravelser. I novellen med paret på sykehustrappa opplever de behovet for å sveve ut av situasjonen mellom slagene. De har mistet en datter, og jeg har tenkt at så vondt må det være. Jeg har heldigvis ikke opplevd en så stor sorg så nært som det å miste et barn.

Mister Alzheimer

I novellen «Ikke gå» sier en datter: «Du må ikke slippe hånda mi, mamma.» Skjelbred forteller om de 12-13 årene hun fulgte sin egen mor gjennom et vond Alzheimer-forløp.

– Hun var et dypt religiøst menneske fra hun var 20 år. Selv langt inn i sykdommen var hun hver eneste dag opptatt av samvær med Gud. Noen synes det er provoserende når jeg påpeker dette. Da hun døde, var Gud for henne helt fraværende. Det fantes ingen rest av tro i henne. Det var tungt å se. Jeg var rasende på Gud, selv om jeg ikke er troende. Jeg synes det var så dårlig gjort. Hun fikk ingen trøst. Det var bare angst.

I novellen er det derfor dette ønsket om å holde fast i en elsket mor som brenner. Skjelbred husker detaljene rundt det vendepunktet i livet, da hun plutselig innså at nå er rollene byttet. Nå var hun og søsknene blitt omsorgspersoner for henne som hadde stått på for dem hele livet.

– Det var en rar situasjon. Plutselig er det barnets hender som er de trygge, sier hun.

– Som psykiatrisk sykepleier og en som har vært gjennom det, hvilke råd vil du gi?

– Det er fryktelig vondt, og det er avgjørende å lene seg på omsorgsapparatet som vi gjorde. Vi er heldige som er fem søsken. Vi delte oppgavene og stod sammen. Det må være veldig tøft for de som er alene.

– Vurderer man på noe tidspunkt nytten ved å være hos en med Alzheimer?

– Den siste tiden gjenkjente hun oss ikke. Men selv da var det noe kjent ved oss som kunne få henne til å smile. Jeg tror derfor det er viktig å være til stede. Samtidig er det avgjørende å se på det som et langdistanseløp slik at man ikke bruker seg opp.

Barnelengsel

«Tante Anna» heter novellen om Anna som har ønsket seg barn og barnebarn.

– Hun hadde et «drømmende uoppfylt fang» – hva er sjansen for at slikt bare hører fortida til?

– Det er svært aktuelt i våre dager med en ny statsråd som er mot eggdonasjon. Jeg ser at noveller jeg skrev på et annet tidspunkt, er blitt aktuelle. Tante Anna er et bilde på hvordan det kan være for en kvinne som desperat ønsker å bli mor, men ikke får lov fordi hun ikke blir biologisk mor. Jeg fikk selv en sønn da jeg var 21 år. Helt til jeg kom i klimakteriet ønsket jeg meg veldig flere barn. Selv jeg som har den store gleden av å ha et barn, kjenner sterkt på det ønsket. Å ønske seg barn kan være så grunnleggende for en kvinne, at hun må få ta den avgjørelsen selv.

---

Margaret Skjelbred (70)

  • Født i Stokke i Vestfold i 1949. Bosatt i Tønsberg.
    Hun er utdannet sykepleier og ble først forfatter på heltid i 1990, sju år etter debuten i 1983 med diktsamlingen Det er aleine du er.
    Siden har hun utgitt i alt 27 diktsamlinger, barnebøker og romaner. Mange av diktene hennes er tonesatt.
    I dag er hun en prisbelønnet forfatter med lesere i Tyskland, Sverige og Danmark.
    I den selvbiografiske romanen Mors bok (2009) forteller hun på både godt og vondt om sin oppvekst i Stokke med foreldre som var haugianere.

---

Flere av novellene handler om gutter med en mamma som over hodet ikke kan ta vare på barnet sitt. Barnet lider overlast.

– Derfor blir det vanskelig for meg å legge så sterk vekt på biologi. I novellen «Anki» er omsorgspersonen sammen med en annen mamma. De har kjøpt et babyfrø i København. Jeg har selv en niese som er gift med en dame, og de har to flotte barn. De er også hentet i København fordi det ikke er lov her. Jeg ser at det er vanskelige spørsmål, men det er vanskelig for meg, med min oppvekst, å se at noens tro skal få påvirke andres valg. Det er et tankekors for meg.

– Selv om de argumenterer ut fra prinsipper om menneskeverd?

– For meg blir det enda vanskeligere. Sier man at disse barna burde fått sjansen til å leve opp med en biologisk mor og far, så er ikke det mulig. De ville aldri blitt født. Det provoserer meg at de som er opptatte av livets rett, ikke ser det paradokset.

Tankekorset

 – Det er grusomt å lese din novelle om gutten. Fra unge og eldre forfattere skrives det om omsorgssikt. Hva kan vi håpe på?

– Det vi må håpe på er at det legges så godt til rette for barn som mulig. I et videre perspektiv er det krig og nød og spørsmålet om hva slags verden vi overlater til barna. Selv om barnefattigdommen brer seg også her i landet, er det noe annet i andre land. Det er trist å se at vi ikke er rausere når noen kommer og ber oss om få bli i landet vårt. Det er et tankekors.

I en novelle står det: «Han bare elsker den famlende, angstfylte, skitfulle, angrende, krakilske, umulige moren sin.»

– «Knuten» heter den novellen og han vokser opp med en knute i brystet. Bak den ligger kjærligheten til moren. Å greie å komme inn til kjærligheten blir vanskeligere og vanskeligere for ham. Fra utdanningen min vet jeg om misbrukte barn som kommer forslåtte inn på avdelingen, og det eneste de vil er å komme tilbake til foreldrene. Det gjelder jo også kvinner som vil tilbake til menn som slår. Det hjerteskjærende er at barn som vokser opp slik vet ikke om noe annet. De har ingen andre og tror det er slik verden er. I denne novellen har gutten en bestemor som er der. Hun ser og gjør så godt hun kan.

Bestemor

– Er det nesten et tema i novellene at bestemor er bedre enn mor?

– Novellene har ulike variasjoner av fortellingen om en gutt med en alkoholisert mor og en solid bestemor. Det var temaet i det jeg trodde skulle bli en roman. Vokser du opp med en sånn mor, er du nødt til å ha en eller annen. Om det er en lærer eller en nabo, om du bare har én som ser deg og er der for deg, så klarer barn mye. De er jo robuste. Men har de ingen, da er de fortapte. Jeg måtte ha en god bestemor i fortellingen, eller så hadde vi ikke holdt ut. Jeg er nødt til å ha henne der. Noen løvetannbarn vokser opp og går seg til mot alle odds. Det er fantastisk å se.

– Hva er kraften?

– Ja, hva er det? Det kan være den ene som ser. Samtidig tror jeg også at noen har en ballast, kanskje en indre harmoni som gir styrke. De er bedre rustet kanskje.

– Jeg opplever lengsel som et tema i novellene.

– Ja, det er lengsel etter å få et barn, eller en lengsel til det trygge fanget. Eller den unge jenta som står i butikken og tyvleser Love og Romantikk. Jeg gjorde det da jeg jobbet i butikk for å tjene penger til konfirmasjonsklær. Jeg leste bladene i smug når det ikke var kunder i butikken. Bladene var bannlyste hjemme. Jeg drømte veldig mye.

Vinger

– Du har luftet en lengsel etter flere barn. Er det noe annet du ville fly til om du hadde vinger?

– Nei, jeg har ingen uoppfylte drømmer nå. Jeg har fått gjort veldig mye mer enn jeg hadde trodd jeg skulle få til. Jeg debuterte først da jeg var 34 år. Jeg var sikker på at det var sykepleier jeg skulle være resten av livet. Jeg var aleinemor i mange år sammen med sønnen min. Jeg fikk en mann da jeg var 40 og har snart vært gift i 30 år.

– Det var en lengsel du fulgte?

– Ja, jeg hadde lengtet lenge. Vi hadde ikke Tinder den gangen så jeg skrev i «Noen som passer for meg» og møtte min mann. Det var vellykket. Å gi ut en bok var helt uvirkelig. Det var en drøm jeg hadde gått med noen år. Når jeg nå ser tilbake, ser jeg et bilde av lille meg som går på veiene i barndomsbygda mi. Og så har jeg havnet her som forfatter av 27 bøker. Det var helt utenkelig for en som vokste opp i et hjem uten bøker, sier forfatter Margaret Skjelbred.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje