Livsparadigmet

Jeg er vokst opp med troen på at alt vil gå bra til slutt. Vår skolehverdag var trygge rammer, matpakke med en skive gulost og en skive leverpostei, vi fikk utdelt fluor hver dag ved skoledagens start, ble stilt opp på linje, og sang en kristen sang, før vi lydig fant vår tildelte pult, vi hadde skoletannlege og helsesøster, våre foreldre var hardt arbeidende mennesker som stemte Arbeiderpartiet, stelte sine hager, lappet våre bukser. Alt var mening. Alt var forutsigbart.

Mitt verdensbilde har blitt endret gjennom årene.

Da jeg fikk psykisk sykdom i nær familie kom jeg i kontakt med psykiatrien. I min naivitet trodde jeg en psykiater eller psykolog var det samme som en lege. Man kom inn til ham, han stilte en diagnose, man fikk en pille, og så var man frisk. Jeg trodde man var noen timer hos psykologen, fortalte om sine problemer, han sa de riktige ordene, og så var man frisk. Stor var overraskelsen og uroen da jeg oppdaget at så enkelt var det ikke. Psykiatrien viste seg å være handlingslammet. De hadde ingen svar. Det handlet ikke om å bli frisk. Det handlet om lidelse, galskap og sorg. Deres verden var mye mer kompleks enn den jeg kom fra.

Min far sa alltid at det ville ordne seg til sist. Han trodde fullt og fast på at verden var forståelig, at man ikke fikk mer smerte enn man kunne takle, og at smerte uvegerlig ville snu seg til glede. At det var balanse i regnskapet.

Så fikk han uhelbredelig kreft. Han har maks ett år igjen å leve, og er bare 64 år. Av barmhjertighet har jeg ikke spurt ham hva han nå tenker om sin tidligere positive livsholdning, at alt ordner seg til sist. Nå er det bare smerte og død igjen. Lidelse, brekninger, en kropp så tynn at man kan se kraniet, en fullstendig uverdig avslutning.

I mitt møte med asylsøkere hadde jeg også denne troen på rettferdighet prentet inn i mitt sinn. Det var (og kanskje er) komplett uforståelig for meg at man kunne gi avslag på oppholdstillatelse til et menneske som hadde gjennomlevd de verst tenkelige lidelser. Jeg trodde at vårt rettssystem var grunnleggende bygget på medlidenhet, at det var selvsagt å gi oppholdstillatelse til mennesker som åpenbart hadde hatt nok smerte i sine liv.

Men så oppdaget jeg at det var andre prinsipper enn de jeg trodde var selvsagte som lå til grunn for vår politikk på utledningsområdet. Verden var mye mer kompleks enn det jeg hadde i ryggmargen.

Så har det dukket opp problemstillinger som fullstendig bryter ned mine forestillinger. Noen spør om vi som nasjon er på vei mot stupet, graver vår egen grav, som "Norge", som demokrati og som velferdsstat.

Jeg har nettopp begynt på selvmordsparadigmet av Ole Jørgen Anfindsen. Og det forvirrer meg ennå mer. Jeg tror ikke Anfindsen er rasist. Jeg tror han kommer fra en helt annen tradisjon enn den jeg er vokst opp med. Men kanskje har han rett? Kanskje er det umulig å forene ulike raser og kulturer, kanskje det når et bristepunkt, når vi tar for mange av en annen rase inn i landet, vil vi kollapse som kultur?

Eller, kanskje forestillingen i min barndom er den bærende, riktige: Norge, som nasjon, som demokrati, som velferdssamfunn, er så god og riktig, er så gjennomsyrende at det vil det gå bra til sist?

Har mennesker i pressede situasjoner bare krig i seg? Eller har de et bærende element av fred i seg? En genetisk disposisjon for fred?  Vil våre nye landsmenn trekke sverd, eller vil de lære konfliktløsing den fredelige måten, demokratimåten, menneskerettighetsmåten?

Jeg ønsker å leve i bildet av min barndoms skoletannlege, som plystret godmodig mens han renset tannsten og fortalte meg at, Jørgen, du har null hull. Jeg ønsker å leve i bildet av min barndoms helsesøster, som godmodig og omsorgsfullt målte hvor høy jeg var blitt, og hvor mange kilo jeg hadde lagt på meg siden sist.

Jeg ønsker å tro på at vi i Norge har et samfunn å tilby våre nye landsmenn som de ikke kan si nei til. At de velger oss, og ikke dem de flyktet fra.