Hjemkomst

I dag har vi vært en måned i Norge etter hjemkomsten fra Madagaskar. Vi har møtt en del av familie og venner, nispist Norvegia, og grov spelt, og drukket surmelk, syklet langt og mye, vært i stam-parken og på stam-kafeen, SMS’et på harde livet, kjøpt is, gått i fred og snakket med Gud og hvermann. Jeg for min del har også hatt mine første åtte begravelser igjen, hatt gudstjenester, vigsler og samtaler.

Nå er det nesten uvirkelig at vi har vært borte ett år. Det går merkelig fort å komme inn i norsk hverdag – og for den saks skyld, norsk feriemodus. Men barna sier stadig: ”-Så heldige vi er som er født i Norge, mamma!” – ”Så deilig å være et sted hvor jeg kjenner kodene.” – ”Først nå skjønner jeg skikkelig hvor mye jeg har savnet vennene mine.”

For min egen del opplever jeg at jeg har forandret meg lite. Det bør man jo egentlig ikke si. Det lyder enten blærete eller ureflektert, eller begge deler. Det handler om at veldig mye av det vi erfarte gjennom året på Madagaskar, har jeg alltid vært engasjert av: Den urettferdige fordelingen i verden, naturens skjønnhet, mangfold og sårbarhet, spørsmålet om en kjærlig og allmektig Guds nærvær i en lidende verden, kirkens samfunnsansvar.

Det har nok gjort noe med meg å leve midt i dette, med kropp og sjel, over såpass lang tid. Men menneskets tilpasningsevne er både noe av det mest fantastiske og det mest truende ved oss. Mange ledere av endringsprosesser vil vel kanskje si at vi mennesker alldeles ikke er så gode til å tilpasse oss endringer. Men det er i så fall bare en del av bildet. Både her hjemme og på Madagaskar har jeg sett mennesker venne seg til å leve med utfordringer, smerter, sorger, farer, som jeg knapt ville trodd var mulig. Men jeg har også sett mennesker venne seg til å leve tilsynelatende godt med groteske kontraster mellom fattige og rike, og en verden full av febrile symptomer. Jeg kan selv kjenne på at balansen mellom å venne seg til at verden er som den er og likevel nyte livet – og ikke venne meg til det; bli opprørt, fortvilet og handlingslammet, er vanskelig. Den menneskelige tilpasningsevne kan gjøre både troløs og sterk.

Tigging

Vi kom rett hjem til en ny runde i diverse media om hvordan man forholder seg til tiggere på gata. Vårt Land hadde en interessant reportasje om en rumensk landsby, hvor mange av innbyggerne har sin hovedinntekt fra tigging i Norge, og bygger seg hus og framtid for pengene. Ulike folk har presentert forskjellige teorier om hva som skal til for å redusere tigging, og hvordan vi bør forholde oss til en som tigger.

I VL-reportasjen hørtes det ikke ut som om muligheten til å få seg jobb lokalt var stor. Jeg tenker at det er fint at tiere og tjuekroninger i pappbegere i Norge, kan bli til hus i Romania. Og at det er helt riktig at fattige mennesker som er blitt foreldre, prøver å gjøre det de kan for å skape en tryggere framtid for sine barn. Det er også bedre at folk tigger penger, enn at de stjeler dem.

Likevel gir jeg ikke så ofte penger til mennesker som tigger på gata, i hvert fall ikke til folk som ser friske og arbeidsføre ut. I Antananarivo måtte vi si til ungene at de ikke kunne gi til alle barna som ba om penger, for da ville foreldrene bli enda mer fristet til å sende ungene ut på gata for å tigge, enn å sende dem på skolen. I stedet jobbet vi som frivillige for KFUK-KFUM, som nettopp hadde arbeid rettet mot gatebarn og –ungdom, og andre vanskeligstilte. Her I Norge gir jeg heller penger til Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Kirkens Nødhjelp, og stoler på at de ser mer av helheten og har mer kompetanse til å bruke pengene riktig. Men tiggernes nærvær i hverdagen og det ubehag det kan gi å gå forbi, har vi ikke vondt av. De er en påminnelse mange av oss kan trenge. Dessuten har tiggere de samme krav på å bli behandlet med respekt, som andre mennesker.

Forbønn for ateist

I det vi landet i Norge, pågikk også en livlig nett-diskusjon om hvorvidt det var riktig for kristne å be for ateister. En prest hadde gått ut på bloggen sin og oppfordret til bønn for en alvorlig kreftsyk mann; en ateist som han hadde vært i mange diskusjoner med. Er det riktig å be, eller er det ikke?

I tre år var jeg brevvenn med en mann som satt på Death Row i Texas. Han var ikke kristen, men da jeg spurte om det var greit at jeg ba for ham, ble han glad for det. Min erfaring gjennom 15 år som prest, og for så vidt også før det, er at de aller fleste mennesker blir glad for forbønn, også om de selv ikke vet om de tror på det. De tar det som uttrykk for omsorg, og de fleste holder nok også åpent om det kan bidra til noe godt i en vanskelig situasjon; det skader i hvert fall ikke. Men mange som selv ikke har en kristen tro, ønsker ikke forbønn mens de selv er til stede; og noen få har vært klare på at de ikke vil bli bedt for i det hele tatt. Det gjelder særlig mennesker som har opplevd kristne invaderende og manipulerende.

Da det midlertidig ble en konflikt med min kontakt i Texas, nektet han meg å be for ham. Da måtte jeg respektere det, selv om det er vanskelig å se at han skulle ha oppdaget det hvis jeg hadde fortsatt i den perioden.

Å be for mennesker og legge dem i Guds hender, opplever jeg selv som noe av det som gjør det mulig å forholde seg til alt det vonde og vanskelige i livet. Men hvis mennesker uttrykker at de ikke ønsker forbønn, så respekterer jeg det. Og tenker at Gud nok ser dem med all sin omsorg likevel.

Fritt Ord

Mine muslimske venner og jeg, vi ber for hverandre. En av dem er Bushra Ishaq, som fikk Fritt Ord prisen i år, sammen med Abid Raja. Jeg må innrømme at med det forbehold at jeg satt på Madagaskar, og dermed ikke fikk med meg alt som skjedde her hjemme, så undrer jeg meg over hvor lite oppmerksomhet det ble rundt denne tildelingen. Må man spissformulere seg, slik Monsen gjorde det i fjor, for at media skal gidde å dekke det? Er media alltid ute etter å polarisere, fordi de næres av konfliktene? Er det ikke godt nok stoff når vi har tidenes yngste prisvinner, som dessuten er første muslimske kvinne til å vinne en slik pris – og det en vår som har vært full av debatt om integrering og islam og problemfokuserte serier om ”det nye Norge”? Hvor var NRK på prisutdelings-dagen? Hvor er alle aviser og blader, som i røren av grilltips-vær-badetemperaturer-sexråd og flått-alarmer, burde ha mer enn god nok plass til et portrett-intervju? Heia Bushra!

Jeg må ellers innrømme at for en som ikke skal preke over det frie ord, men over Den norske kirkes tekstrekker, er det en temmelig stor kommunikasjons-utfordring at både sommer og advent-tekstene er tunge og utfordrende; mens kanalene ellers er fylt av den nevnte lette og kose-koselige sommer-røren. Men sånn er jo livet for mange av oss; fylt av både stor alvor og lett fjas på samme tid.

Dialogdametur

Alvor og fjas på samme tid – det var det også i Sørmarka sist helg. 25 damer fra 17 til 65. Store kofferter på små hjul. Ufattelig mange matposer. Pakistansk pop-musikk. Store blanke ark og sprittusjer, til kloke tanker og innspill. Morgenyoga og bringebærplukking.

Vi var en god blanding av veteraner og ferskinger, da Kirkene i Gamle Oslo og Idara Minhaj ul-Quran moskeen inviterte til sommerlig dialogdametur for 3.gang. Som vanlig ble det en helg full av prat, lek, latter, dans, mat og turgåing – og bading for de sprekeste. Tema for seminaret var kvinner-tro-arbeid og diskusjonen gikk livlig, både i grupper og plenum – om kvinnerolle, arbeidsglede, tidspress, kryssende forventninger, skolehverdag, hverdagstro, og hijab-debatt. Vi lyttet, argumenterte, utfordret og støttet hverandre.

Den ene jeg ble sittende å snakke med mellom øktene, var  en stødig og varm dame fra Vaksdal utenfor Bergen. Hun hadde for mange år siden giftet seg med en pakistansk mann. De bestemte seg for å bli i Norge, men hun ønsket å bli kjent med hans familie og kultur. Dermed tok hun med seg et lite barn – som etter hvert ble til to og tre – og bosatte seg hos mannens familie i Pakistan, mens han ble i Norge og jobbet. Nå er hun og barna også tilbake i Norge, etter 13 år, og hun trives med arbeid og familieliv her.

En annen jeg snakket med, var en tøff og munter bussjåfør, med oppvekst i Pakistan. Hun er en av svært få kvinnelige sjåfører i det selskapet. Hun fortalte hverdagshistorier fra sine mange bussturer inn og ut av Oslo. Også om skoleelever som kommer på bussen hjemmefra i èn type klær, og hopper av ved skolen i et helt annet antrekk. Jeg måtte tenke på hvordan jenter i klassen min for 20 år siden dro på sminke, skiftet genser eller tok fram røyken når de var ute av syne for foreldrene.

Livet er fullt av fortellinger. Også der hvor vi kanskje ikke spør etter dem, og dermed er prisgitt det vi får av stereotypier, gjennom media eller andre kanaler.

Hva gjør en sånn tur med oss? Vi blir kjent på en annen måte enn når vi møtes til gudstjeneste og bønn, eller til et møte. Vi får tid til de lengre og dypere samtalene. Vi lærer mer både om andres tro og om vår egen, og hva den faktisk betyr i hverdagen. Og fordommene får stadig noe å bryne seg på.

Men hvor er de kristne? På disse turene har vi stort sett hatt muslimske damer i kø, mens det har vært vanskelig å få med mange nok fra kirken. Mange av kvinnene fra moskeen forteller at de kjenner få etnisk norske som har en tydelig og engasjert religiøs tro. Det kan øke følelsen av avstand til storsamfunnet for noen som selv opplever troen som svært viktig. Og øke eventuelle fordommer til kristen tro, om at det er en tro som ikke fordrer noe særlig engasjement. Vi tar gjerne med oss noen flere kirkedamer neste sommer!

8-14 dager?

I forslaget til ny gravferdslov vil man utvide det lovlige tidsrommet mellom dødsfall og begravelse fra 8 til 14 dager. Hva synes vi om det?

Jeg tenker det i hovedsak er positivt. 14 dager er ikke en veldig stor utvidelse, men det gir de pårørende som trenger det, litt mer tid til forberedelser av gravferd. Min erfaring er at de fleste pårørende gruer seg til den dagen, og ønsker å ”få begravelsen overstått”, så jeg tror mange fortsatt vil ønske å begrave innen de 8 dagene som nå gjelder. Men der det er spesielt kompliserte begravelser, med mange ulike pårørende-nettverk som sammen ”eier” begravelsen, men som kanskje knapt kjenner hverandre, kan det vært godt med mulighet for flere samtaler og litt mer tid. Dessuten er det for de fleste pårørende veldig godt å ha flest mulig til stede under begravelsen, og med den mobiliteten mange har i dag, kan det ta litt tid å samle folk, særlig ifm ferie og høytider. Det er også et ressurs-spørsmål i dette; - ikke hvem som helst har de pengene eller den fleksibiliteten som skal til for å hive seg rundt og avbryte ferie eller jobbsamlinger.

Også for de profesjonelle som er implisert i en gravferd kan en utvidet frist bidra til å gjøre en bedre jobb, ikke minst fordi antall dødsfall varierer veldig og ofte kommer i bølger.

Likevel kjenner jeg på at vi må sikre oss at vi ivaretar verdigheten til de døde, både før, under og etter begravelsen. Vi må ha tydelige grenser for hvor lenge de døde kan oppbevares før gravferd – det handler både om verdighet, om lagringskapasitet og om nedbrytingsprosessen. Når snitt-tiden i Sverige, i følge VL, er kommet opp i 23 dager, så synes jeg det høres uforsvarlig høyt ut.

Verdigheten under selve gravferden har jeg tenkt en del på den siste uka, ifm at jeg har hatt et rush av begravelser, og flere med bare èn eller to pårørende til stede. Da kan det være krevende, men like viktig, å skape et trygt og verdig rom under seremonien. Selv når vi ikke har noen pårørende tilstede, men bare er prest, organist og byråfolk, så har vi fullt begravelses-rituale, musikk og tale. Det synes jeg er fint. Også dèt handler om verdighet.