Helt alminnelig homofil

For cirka en måned siden skrev jeg en kommentar og oppfølger til et innlegg fra en leser som ba oss berøre homofile tema i Du&Jeg. Innsenderen skrev at kristne homofile forsatt har store problemer med å bli akseptert i deler av kristenfolket, og at det ikke gjør det lettere for kristne homofile som ønsker et godt og langt liv sammen.

Jeg inviterte leserne til å dele historier om hvordan -homofile og lesbiske kjenner seg både inkludert og ekskludert i kristne sammenhenger.

Samme dag som artikkelen sto på trykk i Vårt Land fikk jeg et brev fra en kvinne som hadde noe hun ville formidle om emnet.

Jeg gjengir hennes brev i sin helhet og overlater til leserne å gjøre seg refleksjoner og gjerne komme med innspill og kommentarer.

Til Du&Jeg

«Hva er det med meg og jenter?» grublet jeg som ung tidlig på 1970-tallet. Jeg -befant meg i et kristenkonservativt miljø i en mindre by der alt som hadde med seksualitet å gjøre var helt stumt, med unntak av diffuse andakter om «ikke å falle i fristelser».

Med årene fant jeg ut av hva det var med meg og jenter og bosatte meg i en større by der det var litt mer rom å puste i. Men det tok mange år før det ble mulig å komme ut som lesbisk - noe jeg tror jeg deler med flere godt voksne, kristne, lesbiske kvinner med lang fartstid i kristne sammenhenger. Nå lever jeg med hele den jeg er og er åpen der det er naturlig å være det. Jeg har forsvunnet fra de kristne -miljøene der jeg vet jeg ville være et problem, og slipper dermed å bli møtt av fordømmende forkynnelse. Jeg har funnet et godt kirkerom der det ikke er noe stort poeng om en er det ene eller det andre: Vi møtes for å feire guds-tjeneste sammen, med en visshet om at for Gud er vi alle like verdifulle og velkomne.

Det jeg synes det ville være interessant om du tok opp nærmere, er hvordan homofile beskrives i en del kristne sammenhenger, og ikke minst i de mange heftige debattene de siste 10-15 årene.

Jeg har ikke tall på de gangene jeg storøyd har lest meg gjennom leserinnlegg i Vårt Land, eller intervjuer med profilerte debattanter med ett spørsmål på netthinna: Hvem i all videste verden er det disse personene har møtt av homofile? Det beskrives livsstiler og livsførsel hinsides det meste, som om homofile mennesker er personer helt uten ryggrad, ansvarsfølelse og lever fullstendig på sida av vanlig liv i hemningsløs og destruktiv livsutfoldelse. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen og kjenner heller ingen medkristne homofile som lever slik. Dette er jo en elementær argumentasjonsteknikk: Å male opp et bilde av noe eller noen og si «Sånn er de», og så argumentere mot en slik stereotypi blottet for nyanser. Tidvis har det vært krevende lesning, -tidvis har jeg måttet skjerme meg mot det fordi -beskrivelsene har blitt opplevd helt hårreisende og svært sårende. Samtidig er spørsmålet der: Hvilke kristne homofile har disse menneskene- møtt? Eller er det slik at de kanskje ikke har møtt noen, men -argumenterer ut i fra det -bildet av homofile som gis i det miljøet de er tilknyttet?

Store variasjoner. En -annen variant er at det er veldig synd på oss som «strever med homofile følelser», og vi blir mennesker som «må hjelpes». Det kan oppleves som stakkars-liggjøring og en nedlatende- holdning til homofile. Og noen kan uforvarende havne i en omsorgsfelle det ikke alltid er så lett å komme seg fri fra, og bli låst i andre kristnes -definisjoner av hvem en er og hvem en bør være.

Det blir en sterk elendighetsbeskrivelse av det å være homofil der all vekten legges på «våre problemer».

Realiteten er jo at det er like store variasjoner i livshistorier, mennesketyper og personligheter blant oss som har en annen- seksuell identitet enn den heterofile, som det er -ellers i samfunnet. Jeg tror en del av de kristne som har et bilde av homofile som sånn -eller sånn (les: de lever -ekstremt og uansvarlig), ville bli overrasket over hvor -vanlige mange av oss er.

Og hvor mye vi kan ha av felles verdier selv om vi er -uenige i synet på seksualiteten.

Avmystifisering. Jeg kunne -ønske meg en avmystifisering og avdramatisering av hvordan kristne homofile «er» og en vilje til å se oss som enkeltmennesker. En vilje til å legge bort stereotypiene og snu på denne tenkningen om at dersom en person er homofil, så sier det noe om absolutt alt denne personen er og står for.

Jeg tror dette er ganske avgjørende for å kunne bli gode lyttere til homofiles -historier, de gode og de vonde og alle som er en blanding av både godt og vondt. Det vil også kunne minske faren for å havne i skyttergraver der en gjensidig beskylder hverandre for krenkende beskrivelser.

Kanskje gjør dette det mer komplisert for den som har det meste navngitt og plassert i de riktige boksene, men livet er nå en gang komplekst og sammensatt med mange uferdige tanker og svar.

Det jeg tror jeg har mange homofile med meg i, er at vi ønsker å bli møtt og behandlet på samme måte som andre, som enkeltmennesker og ikke bare som en del av ei gruppe.

Hilsen reflektert lesbisk kvinne i 50- årene