Verdidebatt

Første katolske krønike: Evkaristien: ­ å ete guds kjøtt

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Første katolske krønike:

Evkaristien ―­ å ete guds kjøtt

Redigert og kompilert av Keith Green

(oversatt til norsk av Lars-Toralf Utnes Storstrand)

Man kan undre seg over hvorfor jeg i skriftanalyse av den romersk-katolske kirkes læresetninger velger å ta for meg den romersk-katolske tolkningen av Herrens Nattverd (oftest kjent som ”kommunionen” i denne første av mine ”katolske krøniker”. De fleste protestanter i dag (protestanter er i dag en sekkebetegnelse for alle kristne utenfor den romersk-katolske og ortodokse kirke) ville trolig heller ventet at jeg tok for meg de mer tydelige fravik fra bibelsk lære slik som tilbedelse av og bønner til jomfru Maria, pavens ufeilbarhet, skjærsilden og bønner for de døde, historien bak tortur og brenning av anklagede ”kjettere” og slike ting som vi ganske sikkert skal se nærmere på i senere krøniker.
Likevel vil jeg i denne første artikkelen gå helt til røttene, før vi begynner å granske de forskjellige greinene i romersk lære og praksis. Enhver katolikk som har endog litt kunnskap om hva deres kirke lærer, vet at det sentrale fokus for samlingene (messen) er evkaristen.

EVKARISTEN

Selve ordet ”evkaristen” er det greske ordet som betyr ”takksigelse”.[1] I evangeliene leser vi om det siste måltidet at Jesus “takker" før han bryter brødet (Lukas 22:19), og derfor har dette blitt et egennavn for nattverden i den tidlige katolske kirken. Idag er det mer allminnelig assosiert med elementer i kommunionen, spesielt ”oblaten” eller ”kjeksen”, selv om seremonien fremdeles kalles ”den hellige evkaristen”.
Nå undrer du deg kanskje over hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på å forklare noe så harmløst som seremonien som over hele verden er kjent som ’kommunionen’. Dersom du noensinne har vært i en kirke (protestantisk eller katolsk), har du sikkert tatt del i en nattverdsgudstjeneste. Hvorfor skal vi da lage så mye oppstyr rundt brødet og vinen? Ja, hvorfor det? Svaret er at det er fordi det er der likheten mellom evangelikal kristen nattverd og romersk-katolsk kommunion slutter – med brødet og vinen.

TRANSSUBSTANSIASJONSLÆREN

Dette 25-bokstavers lange ordet er i seg selv et helt teologisk kapitel ... og navnet på en læresetning, hvorfor det springer fram de mest forbløffende troslærer og praksiser som noensinne har blitt undervist i religionens navn. Svært, svært få mennesker vet hva den romersk-katolske kirke egentlig tror og lærer om dette. Og jeg er overbevist om at enda færre katolikker selv skjønner hva det er de tar del i. Fra sin barndom av er ”dette er Kristi legeme” alt de har hørt når presten forsiktig la oblaten[2] på tungen deres. Og etterhvert som de vokste til ble det så naturlig og en del av et normalt religiøst liv at de i sine sinn ikke engang stilte spørsmål ved det faktum at Jesus Kristus faktisk var tilstede i munnen deres.
Det kan være vanskelig for deg å fatte dette, men det er faktisk, bokstavelig talt, hva ”transubstansiasjon” betyr og som den romersk-katolske kirke lærer sine masser at brødet og vinen som presten velsigner under liturgien (seremonien) blir. Selv om dette i seg selv kommer til å sjokkere deg, er dette knapt å skrape i overflaten. For implikasjonene og de praktiske konklusjonene av denne læren er faktisk sjelerystende.

EKSKLUSIV AUTORITET

For eksempel lærer den romersk-katolske kirke at siden prestene deres er de eneste som har autoritet fra Gud til å uttale velsignelsen som endrer elementene i kommunionen til Jesu reelle legeme og blod, så er de derfor den eneste kirken hvor Jesus er ”fysisk til stede”, endog i dag. La meg sitere et brev som ble skrevet til en av jentene i organisasjonen vår fra en hengiven katolikk:
”Å forklare den romersk-katolske kirke krever mange bind, men grunnleggende sett ble den romersk-katolske kirke grunnlagt av Jesus Kristus da han var her på jorden. Dette er den eneste kirken som er grunnlagt av Jesus. Det viktigste vi har i vår kirke er at Jesus er midt i blant oss i den hellige evkaristen. Han er virkelig her, med legeme, sjel og guddom. Han er Gud og Hans allmakt kan gjøre alt han ønsker, og han har bestemt seg for å være med oss til verdens ende i form av oblaten (”kjeksen”) i den hellige kommunionen.
Skulle du tro at dette bare var en løsrevet mening fra en eller annen ytterliggående person i kirken, eller at den romersk-katolske kirke som sådan verken lærer eller tror dette, så ber jeg deg fortsette å lese videre. Dette er nemlig Roms offisielle lære, og ifølge ugjenkallige kirkedekreter (kalt dogmer), er alle som tviler på dette, eksplisitt og udiskutabelt forbannet og dømt for all evighet.

TRIENT-KONSILET

Mens Europa formelig stod i brann etter det sekstende århundres reformasjon, samlet den romersk-katolske kirke sammen sine teologer som i over tretti år arbeidet på å klarere en uttalelse om transsubtansiasjonslæren. Dette dokumentet er, fremdeles i dag, standard for katolsk lære:
Da det annet Vatikankonsil  begynte i 1963, proklamerte pave Angelo Roncalli[3] følgende: ”Jeg aksepterer helt og holdent alt som er blitt bestemt og proklamert ved Trient-konsilet”. Hva var det så Trient-konsilet bestemte og proklamerte? Noen av de første delene følger her:

Kanon I: Dersom noen fornekter at legemet og blodet, sammen med sjelen og guddommen til vår Herre Jesus Kristus, og derfor hele Kristus, visselig, virkelig og legemlig er til stede i den hellige evkaristens sakrament; og sier at han bare er i den symbolsk, eller figurativt, da skal han være forbannet.”

Kanon II: ”Dersom noen skal si at brødets og vinens legemer forblir vin og brød i den hellige evkaristens sakrament, sammen med Kristi legeme og blod, da skal han være forbannet.”

Kanon III: ”Dersom noen sier at Kristus, Guds enbårne sønn, ikke skal tilbedes i den hellige evkaristens sakrament, endog med åpen tilbedelse i Latria[4], og derfor ikke skal æres i noen spesifikk festival eller feiring, og ikke skal bæres fram i betydelige prosesjoner ifølge de universelle ritene og skikkene til den romersk-katolske kirke, og at han ikke blir offentlig fremstilt for folk for å tilbedes, og at de som tilber og dyrker ham er avgudsdyrkere, da skal han være forbannet!”.

TILBEDELSEN AV OBLATEN

”Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde ... du skal ikke bøye deg for dem eller tjene dem...”[5]
”Gud er ånd, og de som tilber Ham må tilbe i ånd og sannhet”.[6]
I Kanon III blir det nevnt en tilbedelse som blir kalt ”latria”. Dette er ikke bare en ”eldgammel skikk”, men blir praktisert i dag, i hver eneste messe. Etter at brødet angivelig har blitt ”forvandlet” til Kristus av presten, blir den plassert i en holder som kalles en monstrans[7]. Og foran denne monstransen må katolikkene bøye seg i ærefrykt (det kalles ”knefall”) for denne oblaten, som var den Gud! Noen ganger/steder har man prosesjoner der man marsjerer i ærefrykt mens forsamlingen bøyer seg og tilber og lovsynger dette brødstykket.
Den romersk-katolske læren om at Jesus Kristus er fysisk tilstede i hver minste brødsmule skaper en lang rekke læremessige, såvel som praktiske problemer. Som eksempel kan vi nevne; når gudstjenesten er over – hva skjer da med alle reste-oblatene som har blitt ”forvandlet til Kristus”? Forandres de tilbake til brød igjen når presten går hjem? Nei, de gjør nok ikke det. For ifølge Kanon IV fra Trient-konsilet, forblir de kjøtt. Og tro ikke at et 400 år gammelt dekret bare er et støvete gammelt manuskript i en museumsmonter et eller annet sted. Det blir fremdeles fulgt til punkt og prikke med iver og glød. Som et eksempel. Her er et klipp fra en offisiell katolsk husmanual, utgitt i 1978:

”Jesus Kristus opphører ikke å eksistere selv om det ser ut som brød og vin etter at messen er over. Enn videre, enkelte oblater blir vanligvis oppbevart i alle katolske kirker. I disse oblatene er Jesus fysisk og visselig til stede, så lenge det ser ut som brød. Katolikker har derfor den gledelige praksis å ”besøke” vår Herre Jesus i sine kirker for å takke ham, tilbe ham, be ham om hjelp og tilgivelse. Sagt på en annen måte: Å gjøre ham til sentrum i sine daglige liv.”[8] Dette er en utrolig tolkning av hvordan du kan gjøre Jesus til sentrum i ditt daglige liv.

NÅR OPPSTO DENNE LÆREN?

Læren om transubstantiasjonen har ikke røtter tilbake til det siste måltidet Jesus spiste, slik de fleste katolikker tror. Faktum er at det var et kontroversielt emne i mange århundreder før det omsider ble et dogme (noe som betyr at det er blitt gjort til en gjenstand vesentlig for frelse ifølge Rom). Tanken om et fysisk nærvær ble bare vagt brukt av enkelte, slik som Ambrosius, men det var ikke før i 831 EK at benediktinermunken Paschasius Radbertus[9] publiserte en utlegning som åpent gikk god for denne læren. Selv derfra og i nesten fire århundrer til, raste den teologiske krigen omkring denne læren blandt både biskoper og legfolk, til det fjerde Laterankonsil i 1215 EK offisielt definerte og kanoniserte det som et dogme (et ”dogme” er en læresetning eller en lære som verken kan reverseres eller motbevises. Den har, ifølge katolsk lære, like stor autoritet som Bibelen) av pave Innocents III.
Historikeren Tertullian forteller oss at da denne læren først begynte å bli undervist i Middelalderen, var det prester som var spesielt nøye med å ikke la smuler av brødet falle på gulvet, så ikke Jesu’ legeme skulle bli skadd, eller endog spist av en mus eller en hund! Det ble ført alvorlige diskusjoner om hva som skulle/måtte gjøres dersom en person ble syk og måtte kaste opp etter å ha tatt imot sakramentet. Ved konsilet i Konstanz, ble det argumentert at dersom en nattverdsgjest sølte ut noe av blodet på skjegget – da burde vedkommende brennes på bålet![10] (Ved slutten av det ellevte århundre, begynte enkelte i kirken å nekte lekfolket å drikke av begeret med vin, og omsider i 1415, vedtok Konsilet i Konstanz offisielt å nekte lekfolk å drikke av begeret med vinen. I dag har den enkelte kirke blitt fristilt i hvordan de vil forholde seg til spørsmålet).

ROMS SYN PÅ BIBELEN, GUDS ORD

Før vi fortsetter med å se nærmere på hva Bibelen har å si om dette, er det viktig å forstå det offisielle katolske synet på Skriften. Ifølge et udiskutabelt dekret fra kirken hevdes det at ”kirkens tradisjoner har lik autoritet med Bibelen”. Dette er ikke bare et teologisk synspunkt, men en vedtatt troslære fra Trient-konsilet i 1545. Men heller ikke det blir praktisert i hele kirken.

“Kirkens læresetninger kommer alltid til å være sams med Skriften... og det er gjennom kirkens lære at vi forstår sannhetene i Den Hellige Skrift. Det er den katolske kirke som har det siste ord når det gjelder å forstå betydningen av Guds Ord, slik Den Hellige Ånd åpenbarer det.”

Når det gjelder premissene som er satt for å tolke Bibelen:  ”... oftest er Skriftens mening søkt etter av dem som er spesielt opplært til dette formålet. Og de vet at ingen av deres konklusjoner når det gjelder utlegningen av Skriften som motsier de sannhetene som alltid har vært undervist av den ufeilbare kirke, kan være sanne.”[11]
Enhver person som tenker selv kan se hvordan en slik tolkningsmodell kan være farlig når den blir brukt for å manipulere Skriften til å bety hva som helst! Hvem har ikke sett dette i forskjellige sekter og kulter? Moonsekten, mormonerne og Jehovas Vitner søker alle som en støtte for sine falske læresetninger med ”nye åpenbaringer” og ”inspirerte tolkninger” av Skriften som hver for seg hevder at Den Hellige Ånd har avduket disse nye sannheter for deres ledere. Man åpner seg med det til all slags forførelser når de dømmer Bibelen eter hva deres kirke eller pastor lærer, i stedet for å dømme hva kirken og pastoren lærer – etter Bibelen.

KATOLSKE PRØVETEKSTER FORKLART

Med dette i tankene skal vi kort drløfte de to stedene i Skriften som Romerkirken bruker for å vise at Jesus selv lærte om transsubstantiasjon.

Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag; for mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke.

Katolikker blir her fortalt at Jesus forklarte hvordan han bokstavelig tilbød dem sitt kjøtt og blod, slik at de kan få evig liv ved å fysisk ete Jesus. Med bare litegrann nærmere studie av hele skriftstedet (vers 27-71) er det tydelig at Jesus ikke snakket om fysisk mat og drikke, men åndelig.
Mat blir spist for å stille sult. Og i vers 35 sier Jesus: ”Den som kommer til meg skal aldri hungre.” Nå sier det seg selv at Jesus ikke lover noen form for evig frihet fra fysisk sult. Han snakker selvsagt om åndelig hunger som mennesket har etter rettferdighet og frelse. Og han lover dem som ”vil komme til ham” at han skal tilfredstille deres hunger for disse tingene til evig tid, og at det å komme til ham derfor er ”å ete”. (Se også Matt 5:6, 11:28, Joh 4:31-34).
Vi drikker også for å slukke tørsten, og nok en gang i vers 35 sier Jesus: ”Den som tror på meg skal aldri tørste”. Derfor er det å tro på Jesus det samme som å ”drikke”. Se også (Joh 4:13-14). Ingen kan si at Jesus her framsatte en lære om å ete og drikke hans bokstavelige blod og kjøtt for å oppnå evig liv, for i vers 63 sier han: ”Det er Ånden som gir liv, kjødet evner ingenting; de ordene jeg taler til dere, er Ånd, og liv.” Dermed understreker Jesus hva det er vi skal ete og drikke for å få evig liv (se også Matt 4:4).

Matt 26:26 og 28. "Dette er mitt legeme … dette er mitt blod". Katolikker baserer hele sitt religiøse system på tolkningen av disse to versene. De lærer at her er det Jesus uttaler den første prestelige velsignelsen som på mystisk vis endrer brødet og vinen til hans legeme og blod.

Hvor fullstendig latterlig en slik konklusjon er, blir dokumentert av denne observasjonen: Han satt der foran dem og ble ikke forandret til vin og brød. Hans kjøtt var fremdeles på skjelettet hans, og blodet strømmet fremdeles i årene hans. Han forsvant ikke for å dukke opp i form av brød eller vin. La oss se nærmere på Jesu egne ord. Ingen kan nekte for at det her er brukt symbolspråk. Jesus sa ikke ”touto gignetai” (”Dette har blitt” eller ”dette er forvandlet til”) men ”touto esti” (dette symboliserer/representerer) (NT var skrevet på gresk, tross alt). Det er tydelig at Jesu mening ikke var bokstavelig, men symbolsk. Han var heller ikke den første i Bibelen som hevdet at et beger med væske faktisk var ”blod”.
En gang, da Davids helter hørte ham uttrykte et sterkt ønske om vann fra brønnen ved Betlehem, satte de seg selv i livsfare, brøt gjennom filisterfiendens rekker og hentet vann fra denne brønnen. Da David fant ut hva disse mennene hadde gjort for ham, nektet han å drikke vannet og sa: ”Er ikke dette blod fra de menn som satte sine liv på spill?” (2Sam 22:17).
Gjentatte ganger i evangeliene finner vi lignende metaforisk språkbruk. Jesus omtaler seg selv som ”døren”, ”vintreet”, ”lyset”, ”roten”, ”klippen” og ”Den lysende morgenstjerne” så vel som ”brødet”. Dette er skrevet på så enkelt språk at det er helt tydelig for den observante leser at Herrens nattverd var ment som et minnemåltid og ikke på noen måte et bokstavelig offer. ”Gjør dette til minne om meg” (Luk 22:19).

EKTE HEDENSK OPPHAV

Hvor kom så disse læresetningene og denne praksisen egentlig fra? Som så mange andre doktriner og riter innen romersk-katolisismen ble transubstantiasjonen først praktisert av hedenske religioner. Den fremstående historikeren Will Durant sier at troen på transsubtantiasjon, slik den blir praktisert i det romersk-katolske systemet er ”en av de eldste seremoniene i primitiv religionsutøvelse.”[12]. Synkretismen og mystisismen fra Midtøsten var store faktorer som påvirket vesten, spesielt Italia[13]. I Egypt helliget prestene kaker av kjøtt som angivelig skulle bli Osiris’ kjøtt! (Osiris var underverdenens gud som skulle dømme de døde[14]) Tanken om transubstantiasjon var også sterkt karakteristisk innen mithraismen, hvis kakesakramenter og haomo-drikk er svært like med den katolske evkaristritene.»[15]
Tanken på å ete guddommens kjøtt var mest populær blant folk i Mexico og sentral-Amerika lenge før de hadde hørt om Kristus; og da spanske misjonærer først kom dit, ”var de sterkt forundret, da de fikk se en religiøs rite som minnet dem om deres egen kommunion ... et bilde laget av mel ... og etter at prestene hadde helliget den, ble den distribuert av folket som åt den, fordi prestene sa at de var guds kjøtt.[16]

HVORFOR LÆRER DE DET DA?

Før vi avslutter denne første artikkelen, må vi stille følgende spørsmål: ”Hvorfor trenger den romersk-katolske kirke å ha et slikt dogme som sier at Jesus vil at de skal ete hans kjøtt bokstavelig? Det er det som virkelig forbløffet meg mens jeg leste katekismen og manualene som er utgitt. Men svaret på det spørsmålet er ikke noe hyggelig svar. Som jeg har sagt før, er følgene av og de praktiske konklusjonene  når det gjelder læren om transubstantiasjonen spesielt verre enn læren i seg selv, og blir som et stort spindelvev spunnet av en aktiv edderkopp, fordi Roms dogmer begynner ved navet og sprer seg ut som spiler i et hjul).
I den neste artikkelen skal vi se nærmere på følgen av transubstantiasjonen i offisiell katolsk systematisk teologi: Messeofferet.

SLUTTNOTER


[1] I moderne gresk heter ordet "takk": Evharisto!

[2] Ordet "Oblat" betyr "Offer".

[3] Pavenavn: Johannes XXIII

[4] Latrīa er et latinsk begrep fra det greske ordet λατρεία, latreia) og som blir brukt i ortodoks og katolsk teologi i betydningen tilbedelse rettet direkte mot den hellige treenhet.

[5] Det andre bud, 2Mos 20:4-5

[6] Joh 4:23

[7] Det er her magibegrepene "Hokus Pokus" som er en forvanskning av det latinske "Hoc Est Corpus", dette er mitt legeme, kommer fra. Dette vitner i seg selv om at det her er en magiforståelse som ligger bak den romersk-katolske messen.

[8] "The Spirit of Jesus" Catholic Home Study Instruction Course, Book #3, p. 92

[9] http://en.wikipedia.org/wiki/Radbertus_Paschasius, <2.8.2010>

[10] Wilder, John Bunyan: The Other Side of Rome, s.21

[11] "The Spirit of Jesus", katolsk selvstudiemanual, bok #3, s. 94-95

[12] Durant, Will: The Story of Civilization, s. 741

[13] Dill, Samuel: The Roman Society from Nero to Marcus Aurelius

[14] Encyclopedia of Religions, vol 2, s 76

[15] Ibid.

[16] Prescott, William H.: Mexico, vol 3.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt