Astrid Sofie Dalhaug

9

Heroin til folket?

Publisert: 2. aug 2010

At heroinister vil ha heroin kan vel knapt komme som noen overraskelse. Men at fagfolk, politikere og menigmann også syns de skal få det, gjør at jeg sitter igjen med noen spørsmål. Jeg etterlyser litt bedre begrunnelser enn de jeg har sett til nå.

Jeg gjør et nytt forsøk på å få heroin-lobbyen i tale. De blogger kanskje ikke på VD? Skal prøve å ikke være sarkastisk denne gangen, selv om jeg frykter at et saklig, balansert innlegg vil falle som en stein til jorda. Derfor den tabloide overskrifta.

Den målgruppen som er aktuell for å få medisinsk heroin, er den samme som i dag har eller skal ha et tilbud om metadon. Hvem som skal tilhøre denne målgruppen, er en diskusjon i seg selv. Det som har vært sagt, er at det skal være gamle, slitne heroinister, som har prøvd det meste innen avrusning uten effekt. Gradvis har målgruppen blitt utvidet, uten at jeg har registrert at det har vært fremsatt nye faglige argumenter eller politiske beslutninger. Jeg har hørt at det blir gitt til folk ned i en alder av 19 år. Og jeg vet at det blir gitt til gravide. Kan noen fagfolk begrunne liberaliseringen i hvem som får metadon? Hva tenker man på når man gir glasset med metadon til en tenåring eller en kvinne med barn i magen? Jeg går ut fra det er nøye gjennomtenkt, men hva man tenker har ikke tilflytt offentligheten - heller ikke oss som står i den andre enden av apparatet, og driver avrusing av nyfødte. Vi lurer litt på hvorfor dette var nødvendig. Kan vi få et svar?

Men nå er det altså heroin som er det nye. Her må jo da målgruppen bli "gamle, slitne heroinister som har prøvd alt, også metadon" - eller? Jeg har ikke helt forstått hva som er så mye bedre med heroin, siden de tror de vil lykkes med dette når de har mislyktes med metadon.

Heroinet gis intravenøst, og har en kortere halveringstid, det vil si at effekten kommer raskere og går fortere ut av kroppen. På hvilken måte er dette en fordel? Jeg spør som en fagperson, for jeg vet at dette er ønskelig i mange sammenhenger, for eksempel når en gir narkose. Derfor lurer jeg på hvilke fordeler denne effekten eventuelt gir i rusomsorgen.

Intravenøse injeksjoner innebærer endel risiko, blant annet mekanisk / kjemisk skade på hud og blodårer, og risiko for infeksjoner. Denne risikoen blir selvsagt markant mindre når man under antiseptiske forhold injiserer legemiddelindustirens preparater, enn når man på gata injiserer heroin produsert for inhalasjon og blandet ut med ukjente ingredienser. Men likevel lurer jeg på hvorfor det er nødvendig med intravenøs administrasjon, når medikamentet kan inntas oralt som drikke, eller røykes. Så vidt jeg har forstått er det ikke et mål å oppnå ruseffekt, selv om en gir heroin. Bare å lindre abstinenser.

Heroinister angir som årsak til at de ønsker heroin istedenfor metadon, at de blir så trøtte og sløve av metadon. Er ikke dette et spørsmål om dosering? Jeg er vant til å gi opioider som smertelindring. Trøtthet er et symptom på overdosering i mine øyne. Eller har metadon en mer trøtthetsfremkallende virkning enn heroin, også i riktige doser?

Jeg leser med noe forbauselse at metadon er å få kjøpt på gata. Hvordan kan dette henge sammen? Hvordan klarer de seg uten dosen sin, de som selger den? Er det det at dosene er litt i største laget, slik at de kan dele med andre? Når metadon havner på gata, hvor mye mer da ikke heroin? Likevel ser jeg det fremsettes ønske om å få utdelt doser for flere dager av gangen. Er dette forsvarlig?

Jeg ser at enkelte heroinister ser for seg å komme seg ut i arbeidslivet bare de får rent, medisinsk heroin gratis. Da slipper de å bruke alt av tid og penger på heroin, og slipper å bli syke av dårlig gate-heroin, dårlig kosthold og dårlig hygiene. Det høres jo tilforlatelig ut. Men for det første: Arbeidsmarkedet for denne gruppen må jo være relativt begrenset? De kan vel ikke ha jobber som medfører ansvar for liv og helse eller maskiner og motorer? Det blir vel hovedsaklig snakk om tilpassede arbeidsplasser, og det er jo forsåvidt bra det, hvis kommunen /NAV greier å få det til. Men for det andre: Hvis man først kommer så langt, hvorfor ikke ta hele skrittet ut, og gradvis redusere heroin-dosene, til man blir nykter? Det er ubehagelig å avruse seg, men hvis man har livet sitt på stell, og bruker ett år eller to på å trappe ned, burde det jo være mulig? For det tredje: Hvis man er så oppegående at man møter på jobb om morran, kan man kanskje klare seg med metadon, eller er det bare heroin som er nøkkelen til et verdig liv?

Jeg er for at vi fordomsfritt skal gi god lindrende behandling ved livets slutt. Er du døende, så skal du ikke avruses, men få det du trenger for å ha det bra. Men er du ikke døende, så vil jeg heller ikke behandle deg som det. Lindrende behandling ved livets slutt er noe helt annet enn kurativ behandling når en har håp om å få pasienten frisk. Det gjelder to helt forskjellige sett av prinsipper bak, og det å blande sammen disse vil bli sett på som uprofesjonelt og feilbehandling i den verdenen jeg arbeider i som intensivsykepleier. Hvis heroin (og metadon) da er behandling for de gamle og syke som ingen annen behandling hjelper på - hvordan har det seg da at det kan gis til yrkesaktive og gravide?

Kommentar #1

Jan Harsem

89 innlegg  214 kommentarer

Legemiddelbransjen og LAR

Publisert rundt 11 år siden

Bra innlegg av Astrid Sofie Dalhaug.

Her er brev fra Stiftelsen KRAFT vedr. relaterte problemstillinger. Ubesvart...

http://www.stiftelsenkraft.no/jm/index.php?option=com_content&task=view&id=93&Itemid=1

Kommentar #2

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Svar fra en rusavhengig

Publisert rundt 11 år siden

Ikke av den mest problematiske men like fullt, en rusmissbruker. For jeg røker og det er jo fy fy og alle vet jo at de som røker er både mindre utdannet, mindre begavede og svake karakterer som ikke slutter med disse giftpinnene.

Like fullt fortsetter jeg, det er gode og dårlige dager med rusmissbruken men jeg vet at skal det være sjanse for å holde opp med det må motivasjon være på topp. Det er for så vidt greit nok å holde opp, utfordringen er å ikke starte igjen. Det er også en relativit stor mulighet for at dette missbruket blir erstattet av en annen dille om pausen holder over tid. Det kunne jo hende jeg byttet ut sigarettene med landeveissykling som de fleste mener er både sundt og nyttig. Men ser man litt på det viser det seg jo at trening også kan medføre avhengighet og missbruk.

Kan det være en løsning at vi innser at vi ikke kan redde alle. At alle ikke kan bli like og at missbruk av rusmidler er en del av det mennesklige. Heldigvis klarer de aller aller fleste å beherske sin omgang med uheldige substanser og handlinger men like fullt faller noen av oss utenfor den heldige gruppen.

Så mulig vi heller skulle diskutere mennesklighet, medmennesklighet og fortståelse for at ikke alle klarer å leve et fornuftig og konstruktivt liv. Er vi nødt til å legge sten til byrde for de som faller utenfor. Tvinge dem inn i det vi selv anser som fornuftig og akk så lett bare man bestemmer seg for det.

Noen klarer å slutte og de er heldige som har dette i seg, heldige både på egne vegne og for at de sparer fellesskapet for de belastningene rusavhengighet er. Men like fullt rekruteres nye og mange tar sin død av sitt missbruk. Slik har det vært og slik vil det forsette samme hvor velmenende "hjelperne" er.

Så jeg stiller derav spørsmålet hvorfor vi ikke heller fokuserer litt mer på hvordan vi kan hjelpe de uhjelplige til i det minste å gå til grunne på en verdig og god måte. Ikke tråkke dem ned og fordømme dem for deres feil den tiden de har her på jorden. Gi dem rusmiddelet sitt, varme omsorg og tak over hodet. Så kan det jo hende at de også føler for å gi litt tilbake i gode stunder fremfor å være pariakaster alle rister på hodet av og synes så inderlig synd på samtidig som vi tuter dem ørene fulle om at de er svake destruktive mennesker som bare kan slutte om de ønsker det sterkt nok.

Som sigarettrøker og avhengig av disse giftpinnen vet jeg at velmenende råd bare legger sten til byrde, jeg er såpass oppegående at jeg bebreider meg selv nok jeg trenger ikke alle andre også for konstant påminne meg om min avhengighet og svakhet. Det blir rett og slett ikke konstruktivt samme hvor velmenende og hjelpsomt det er ment.

Kommentar #3

Trond Danielsen

17 innlegg  235 kommentarer

fin problemstilling Astrid

Publisert rundt 11 år siden

Mye bedre Astrid. Dette innlegget var mer reflektert, og med flere spørsmål enn påstander :-) Men jeg har desverre ikke kunskap til å kommentere spørsmålene dine. Jeg vet ikke nok.

Men det du sa Lars er jeg veldig enig i. Et til poeng er det også hvor legalt og illegalt heroin kommer fra, og hvem som tjener pengene på handelen.

Kommentar #4

Mai-Liss Hauger

69 innlegg  1261 kommentarer

Bra

Publisert rundt 11 år siden

Veldig bra skrevet med kloke begrunnelser, viktige sprml. som taes opp:)

Kommentar #5

Astrid Sofie Dalhaug

9 innlegg  66 kommentarer

Hva er egentlig rus?

Publisert rundt 11 år siden

Takk for kommentarer på innlegget mitt!

Jan Harsem: Jeg skummet gjennom det lange brevet du henviser til, som i korthet er en utfordring til legemiddelbransjen om å bevise at de ikke har økonomiske interesser i at rusavhengighet behandles medikamentelt. Selvsagt har de økonomiske interesser. Og selvsagt vil de ikke svare på brevet. De kommer ikke til å kommentere innlegget mitt, heller. De har alt å tjene på å sitte musestille. Legemiddelbransjen lar rusmisbrukerne ta seg av pratinga. Og de spiller på vår medlidenhet og dårlige samvittighet. Dette gjør at de svake faglige argumentene kommer i bakgrunnen.

Vi har all grunn til å ha medlidenhet med rusmisbrukerne, de aller fleste av dem har elendig livskvalitet. Og som samfunn har vi god grunn til å ha dårlig samvittighet for generasjoners unnfallenhet i barnevern og psykiatri. Rusmisbruk er for en stor del selvmedisinering av psykiatriske diagnoser, delvis en fluktmekanisme fra et liv som oppleves som for vanskelig. Men som samfunn kan vi ikke bare bøte på dårlig psykiatri og barnevern ved å gi mer av den medisinen som ikke gjør frisk, men som bare bryter ned.

Jeg syns det er tragisk at det offentlige nærmest har sluttet å bevilge penger til behandling som ikke er under LAR (legemiddelassistert rehabilitering). Mange, mange kunne hatt glede av tilbudet som blant annet evangleiesentrene gir. Men når det er sagt, lurer jeg litt på om man ikke skyter seg selv litt i foten ved å være så bastant mot å ta i bruk LAR. Å gå direkte fra store daglige doser heroin til ingenting er tortur for kroppen. Det setter igang en kaskade av stressrespons, og jeg syns ikke det er det minste rart at man sprekker, for man kan bli desperat av smerte. Det må da være bedre å trappe opiatene gradvis ned over uker til måneder? Samtidig som man tar tak i alt som er vanskelig med "livet laiv".

Jeg er full av beundring for heroinister som har klart å stable livet sitt på beina, selv om det er ved hjelp av metadon. LAR gjør at du slipper abstinensene, men du slipper ikke unna å bli konfrontert med alt det vanskelige som du har ruset deg for å glemme, og som bare har vokst seg større i mellomtida. Men jeg tenker - når du først har kommet så langt, hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og trappe ned og bort metadonet? Især hvis du er relativt ung, for ikke å snakke om hvis du er gravid, og barnevernet har tenkt å la deg beholde barnet.

Lars Randby: Jeg er glad for svaret ditt, for du gir uttrykk for en typisk holdning: "De som er for avrusning er slemme moralister, mens de som vil la rusmisbrukerne få fortsette å ruse seg er snille pragmatikere." Jeg har en mistanke om at heroin til heroinister er veldig godt ment fra noen som ønsker å være snill, samtidig som det er en lettvint måte å være snill på. Ekte kjærlighet er litt tøffere enn som så. Heroin til heroinister er jo bare mer av den medisinen som ikke virker. Den medisinen som virker er imidlertid litt mer ressurskrevende, da den handler om å ta tak i livet som helhet, og følge folk opp tett over lang tid.

Så finnes det noen heroinister som er så slitne at de er å betrakte som døende. De må behandles deretter, med god lindrende behandling. Men det blir feil å skyve disse foran seg som representanter for en stor heterogen gruppe opiatmisbrukere. At heroinister vil ha heroin ligger i sakens natur. Som samfunn plikter vi å være litt mer kreative enn som så når vi tenker ut behandlingsopplegg.

Kommentar #6

Audun Hjertager

149 innlegg  1187 kommentarer

Re:Heroin til folket

Publisert rundt 11 år siden

Spørsmålet om heroin kontra metadon vet jeg ingen ting om, og ruspolitikk er jeg usikker på. Men jeg kan prøve å komme med noen argumenter for endring av ruspolitikken. - Det som gjør meg usikker på hvor jeg står i denne saken.

1. Narkotikaproduksjon og salg finansierer forferdelig mye elendighet og grusomme regimer over hele verden. Årsaken er svært høye priser, som igjen skyldes at narkotika er vanskelig å få fatt i, som skyldes at narkotika er ulovlig. Jeg har inntrykk av at kampen mot produsenter og langere er vanskelig og har pågått lenge uten særlig effekt.

2. Misbruk av narkotika fører til kriminalitet i rus, men også kriminalitet fordi misbrukerne ikke har råd til å skaffe varene de er avhengig av på lovlig vis. 

3. Misbruk av narkotika foregår i skjul fordi det er ulovlig. Dette gjør det vanskelig å vite hvem misbrukerne er slik at vi kan hjelpe dem.

4. Hvor skal grensen for å bruke rusmidler eller selvskading gå? Hvem som helst kan skade seg selv om de vil, og alkohol og tobakk er rusmidler vi tillater. Vi tillater det, men har samtidig kampanjer mot å bruke tobakk og alkohol, og tilbyr hjelp til mennesker som skader seg selv. 

Mulige løsninger på disse utfordringene er å produsere narkotika under kontrollerte forhold, selge det under kontrollerte forhold, kanskje under forutsetning av at kjøperne/misbrukerne får oppfølging, og i betydelig større grad drive holdningsskapende arbeid/ kampanjer. Sannsynligvis er kampen mot langere og narkokarteller svært dyr, og det kan frigjøres midler herfra til kampanjer og avrusning.

Kan dette bidra til færre rusmisbrukere og mindre kriminalitet?

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere