Verdidebatt

Løkgenerasjonen

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Jeg har tenkt på det følgende gjennom hele mitt voksne liv.
Relativismen som stadig blir mer dominerende. Alt er tillatt. Alt kan menes. Mitt problem: Hvis alt kan menes, hva skal jeg mene? Jeg tar meg selv i å alltid tenke, når jeg diskuterer med mennesker, i rettssalen, her på Verdidebatt, når det gjelder moral, når det gjelder selve livet: “Jeg kan nesten si det stikk motsatte av hva jeg sier nå. Han har jo veldig gode poenger. Hva mener jeg egentlig?”
Jeg er vokst opp i et arbeiderpartihjem. Tanken om at de rike skulle dele med de fattige fikk jeg inn med morsmelken. At noen kunne mene noe annet enn min far var helt utenkelig, lenge. Så støtte jeg på barn, som hadde fedre stemte Høyre, i en skoledebatt på ungdomsskolen. Det var komplett umulig for meg å forstå at det var kunne gå an for disse ungdommene å virkelig mene at man ikke skulle dele med de fattige.
Enda vanskeligere ble det da jeg ble kristen på videregående. I Frelsesarmeen, som ble min menighet, oppdaget jeg at de fleste stemte enten Høyre eller Kristelig Folkeparti. De hadde fine biler, gode jobber og praktfulle hus. At ikke kristendommen var sosialdemokratisk i sin grunnvoll, at ikke disse soldatene i Frelsesarmeen stemte rødt, levde sparsommelig og brukte brorparten av sin inntekt på de fattige, det grunnet og grunnet jeg på. Jesus var vel arbeiderpartimann, for svingende!
Så studerte jeg juss, og ble enda mer forvirret. Alt kunne diskuteres, ingen meninger var rette, det var de som hadde de beste argumentene, som fikk rett. Den dyktigste retorikeren vant. Den juridiske metode, med vekting av rettskildene, ja. Men var man dyktig nok, kunne man argumentere for at jorden var flat, og få mennesker til å nikke anerkjennende.
Så kom ironigenerasjonen på TV. Alt kunne spøkes med, ingenting var hellig. Respekten for eldre, som jeg var flasket opp med, ble grundig og hensynsløst til lattersalver jevnet med jorden. Harald Eia & Co hadde en tilbakestående gammel mann i kamerafokus, kun for at jeg skulle le av ham. For ikke å snakke om Otto Jespersen som brøt de fleste tabuer.
Så ble jeg kjent med Bjørn Eidsvåg-kristendommen: Det er det samme hva du tror på, bare du tviler.
Jeg tror min generasjon er sterkt miljøskadet. Vi kan mene hva som helst. Vi kan argumentere flammende for fri innvandring i den ene tråden, for så å argumentere for det stikk motsatte i en annen.
Og jeg tror vi må gjenreise grunnfjellet. Hvis Gud er død, er alt tillat, sa Dostojevskij. Jeg kjenner inne i meg at jeg er som Peer Gynt, en løk, som kan skrelles lag for lag, og så har den ingen kjerne. Men jeg vil ha en kjerne! Jeg tror vår generasjons viktigste utfordring er å lete etter kjernen. Alt er ikke tillatt. Alt kan ikke menes. Alt kan ikke spøkes med. Det spiller en rolle hva du tror på.
For meg er kjernen Jesu budskap, Guds vidunderlige forsoning på Golgata, gjenopprettelsen av enkeltmennesket, å bli fri fra seg selv, gjenfinne seg selv, å få gjenreist troen på at det tross alt er noe som betyr noe.
Noen meninger skal du dø for.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt