Barn av brent jord

Alt måtte brennes før russerne kom. Den fire år gamle Irene står sammen med moren sin i åssiden ovenfor, og ser hjemstedet Børselv i Finnmark i flammer.

– Vi tok med oss det vi kunne bære. Det var november, men det var en uvanlig mild høst så det var ikke snø. Det er ikke så mye jeg husker, men jeg husker godt turen opp til fjellene, at vi snudde oss og så at alt stod i brann.

Røyk

Det kan beskrives som et rødlig Instagram-filter, det lyset som skinner gjennom en himmel som er full av røyk. De små partiklene i lufta sperrer for det blålige lyset som opererer på korte bølgelengder, men slipper igjennom det røde og oransje.

Det samme lyset faller nå over turistene som har tatt på seg røykbeskyttende masker og gått ut for å utforske nabolaget Telegraph Hill i San Francisco, hvor Irene Lindbeck Tibbits bor. Ennå vet ingen at røyken som har lagt seg over et av Amerikas mest fornemme nabolag kommer fra den mest dødelige skogbrannen i USA de seneste hundre årene.

74 år etter at nazistene satte fyr på barndomshjemmet hennes, er Irene Lindbeck Tibbits nå styreleder for den norske sjømannskirken i San Francisco. Kirken har holdt til mellom rikfolk på Russian Hill siden 1951, da to menn fra Sjømannsmisjonen så et «til salgs»-skilt og banket på døra til den hvite villaen.

– Jeg ser ikke på meg selv som en dypt religiøs person, men jeg setter pris på det sosiale nettverket og det åndelige fellesskap denne kirken gir meg. Og om noe er galt, så ber jeg, sier Tibbits.

Hun sitter i en stor, myk sofa i stuen sin, i samme nabolag som kirken, foran en rad høye vinduer med utsikt mot fengselsøya Alcatraz og de to store broene som knytter bysentrum til forstedene nord- og østover.

– Hva ber du om da?

– Når man har kommet i min alder så opplever man at mange rundt en blir syke og går bort. Så jeg ber oftere for vennene mine enn for meg selv. Det er ikke alltid svaret blir som man ønsker, men jeg tror det hjelper, og jeg føler at det hjelper meg.

Huleboerne

De ble kalt for huleboerne i Finnmark, de 25.000 menneskene som lurte seg unna da nazistene bestemte seg for å tømme landsdelen for folk, og sette fyr på alt annet. Noen slo seg ned i gammer, andre i veltede båter eller annet som kunne gjøre nytten som midlertidig tak over hodet, mens den andre verdenskrigen ebbet ut.

Men teltleiren som Irene, moren hennes, og naboene fra Børselv satte opp ble funnet etter få dager. De tyske soldatene jaget dem ned fra fjellet og satte dem på en lastebil til Alta, og deretter på ei skute sørover til en leir i Trondheim. Deretter til en gård i Romsdalen, like ved veikrysset hvor en tar av for å kjøre opp til Trollstigen. Her ble Irene og moren hennes til krigen var slutt. Faren hadde blitt igjen i nord for å kjempe i Alta Bataljon.

– Hvordan har disse opplevelsene formet deg?

– De har lært meg at vi ikke skal krige. Og jeg er på et vis takknemmelig for at jeg har fått se dette så tydelig, på en måte jeg tror det er vanskelig dersom en ikke selv har opplevd krig.

Skremt

Marerittene fortsatte å komme lenge etter krigen. Da familien ble gjenforent i Moss etter frigjøringen, ble den fire år gamle jenta livredd for faren sin, motstandsmannen, som fortsatt bar gevær over skulderen. Hun gjemte seg bak en stol til hun forstod at han ikke var en tysk soldat.

Etter et par år flyttet familien nord igjen, og senere til Oslo. I oppveksten opplevde hun ikke at kirken hadde noe å tilby henne.

– Jeg vokste opp på en tid i Norge hvor prestene skremte vettet av en. Alt var så strengt, alt var synd. Vi kunne knapt bevege på oss uten å gjøre noe som enten kirkens menn eller læstadianerne ville protestere på. Da er det klart at vi unge ikke var så interessert i å troppe opp på gudstjeneste.

Da hun som trettiåring besøkte familie i nord, husker hun at det første de sa var at hun hadde vært mye penere før hun begynte å sminke seg.

– De hadde ikke sagt «god dag» engang, og de hadde ikke sett meg siden jeg var ti år. Men da svarte jeg at jeg ikke tror Gud bryr seg om leppestift eller neglelakk, men om hvordan jeg behandler mine medmennesker. Det hadde de ikke noe svar til, og stemningen lettet. Jeg så at mor pustet ut.

Irene Lindbeck Tibbits ler litt av seg selv. Også i dag har hun rosa neglelakk både på fingrene og tærne.

---

Irene Lindbeck Tibbits

• Styreleder for den norske sjømannskirken i San Francisco.
• Vokste opp i Børselv, Romsdal, Moss og Oslo.
• Var i en årrekke flyvertinne på Pan Ams White House Press Charter, som fløy verden rundt like bak presidentens fly Air Force One. Møtte Jimmy Carter og Ronald Reagan.

---

Klassisk historie

Siden de første skipene med norske emigranter begynte å seile over på 1820-tallet, har historiene om de som lykkes i USA blitt dyrket fram, på bekostning av fortellingene til de som emigrerte til sult, fattigdom og hjemlengsel.

Det er kanskje synd. Men nå er det en gang slik at Irene Lindbeck Tibbits tilhører den første kategorien – med persiske tepper på gulvene, moderne kunst på veggene, og møbler i mørkt tre. Under et glass på bordet ligger en serviett merket «Pan Am».

Etter at hun var ferdig på gymnaset i Oslo reiste hun til som au pair til Astoria i delstaten Oregon. Etter et år tok hun bussen sør til San Francisco, hvor hun etter hvert fikk jobb som flyvertinne for det ikoniske flyselskapet Pan American World Airways. Glamorøst – ja visst! – men også ikke. Jobben innebar også å mate Vietnamkrigen med unge amerikanske soldater. Hun minnes flyplasser fulle av likkister i Camran Bay, Danang og Saigon.
Siden tok det seg opp. Etter fjorten år ble hun fast flyvertinne for pressefolk, sikkerhetsvakter og politiske rådgivere på flyet som kalles White House Press Charter, som fløy verden rundt like bak presidentens fly Air Force One. Hun møtte presidentene Jimmy Carter og Ronald Reagan flere ganger, selv om det aldri ble noen dype samtaler.

Etter 22 år var det på tide å gjøre noe nytt. Hun jobbet noen år for et finansselskap i New York, før hun igjen flyttet til San Francisco, hvor hun kjøpte et reisebyrå og møtte økonomen Bob Tibbits, som hun giftet seg med i sjømannskirka i 1993. Ektemannen fikk snart kreft og døde i 2001, men han etterlot henne en stesønn og et barnebarn. Stesønnen og kona har nettopp vært på besøk, men måtte begynne kjøreturen hjem til Oregon klokken fire i dag tidlig.

---

4 raske

• Den samme for alle.
• Mine venner.
• Brent Jord av Asbjørn Jacklin
• Jeg skal ikke ha gravsten

---

Sjømannskirken

Tibbits tror fortsatt på en gud som ikke er opptatt av om en bruker sminke og neglelakk. Hun tror derimot at troen henger uløselig sammen med hvordan man er mot andre. Kanskje er det derfor hun har funnet et hjem i sjømannskirken.

– Nå har også gudstjenestene hjemme i Norge blitt noe helt annet enn de skjenneprekenene jeg vokste opp med. Men Sjømannsmisjonen har alltid vært annerledes, kanskje fordi det har handlet om å forkynne for fulle sjøfolk. Da måtte jo forkynnelsen nødvendigvis være litt, ja, litt lettere.

Hun er ingen evangeliserende person, forteller hun. Men hun mener det er mye kristen nestekjærlighet i en bunke aviser, noen å snakke med, en kopp kaffe og en telefon som kan brukes til å ringe hjem til Norge.

– På den måten tror jeg Sjømannsmisjonen i praksis har vært en av den norske kristenhetens mest liberale krefter. For de har simpelthen ikke kunnet være strenge eller fordømmende.

– I Norge ser mange på seg selv som kulturkristne. Føler du den skjorta passer?

– Kanskje. Jeg er i kirken omtrent hver eneste søndag, jeg føler litt plikt siden jeg er leder. Så hvis det er målestokken, er jeg veldig religiøs.  Mange som besøker Sjømannskirka i San Francisco lurer på hvordan det kan ha seg at den holder til der den gjør. Noe av svaret er at ekteparet Mornement, da de skulle selge huset for 67 år siden, likte tanken på at det kunne bli kirke så godt at de halverte prisen til 47.500 dollar, rundt 350.000 kroner.

Til sammenligning ligger et mindre hus i nabolaget akkurat nå til salgs for 90 millioner kroner. Men det koster også voldsomt mye å drive kirken, forteller Tibbits. Og den står foran store, kostnadskrevende renoveringsprosjekter. Hun legger derfor ikke skjul på at hun skulle ønske de som bruker kirken også ga den mer penger.

– Folk i menigheten har gjort det godt, det er få som ikke har god råd. I den situasjonen vi er i nå er det viktig at folk gir, om de vil at stedet skal fortsette å finnes. Men det er litt vanskelig, og det er også krevende å få folk til å engasjere seg frivillig. Slikt kirkearbeid er liksom ikke like «sexy» som mye annet.
Melting pot. Etter snart 60 år i USA kommer ett og annet ord først ut på engelsk. Hun har slått fra seg tanken på å flytte tilbake til Norge, og har sagt til stesønnen at når tiden kommer, så vil hun at asken etter henne skal spres i Stillehavet utenfor Golden Gate. Hva som skjer med resten av henne aner hun ikke, men hun tror sjelen på et vis lever videre og håper at hun får treffe igjen noen venner.

Men én ting er hun overbevist om: Det er at vi alle, uavhengig av hva vi sier vi tror på, forholder oss til samme Gud.

– Ja, jeg kan virkelig ikke forestille meg noe annet, sier Tibbits, og er allerede i gang med å fortelle om en «uhyre interessant samtale» hun hadde med en drosjesjåfør for noen uker siden.

– Jeg spør alltid hvor de er fra. Han svarte at han var fra Jemen, og jeg sa «uff da», for et må være vanskelig å ha familie der i disse tider. Men så spurte sjåføren meg: Hva tror du på?

Da hun svarte at hun var kristen spurte han: «Tror du Jesus kommer tilbake?»

– Ja, han har jo kommet tilbake en gang allerede, sa jeg, etter tre dager i graven. Men at Jesus igjen skal komme tilbake, det var også han overbevist om, selv om han var muslim. Da ble jeg helt paff, og tenkte: Visst forholder vi oss forskjellig til mye. Men jeg er overbevist om at vi dypest sett tror på samme Gud.

Skapt oss

Tibbits åpner skyvedøra som åpner leilighetens andre etasje ut mot en takterrasse. Røyken i lufta har dekket utemøblene med et tynt lag av støy og aske, så hun må inn igjen og hente et håndkle å sitte på.

– Tror du denne guden vil oss vel?

– Det er et vanskelig spørsmål, når så mye ondt får skje. Men jeg vender gang på gang tilbake til den kristne tro, selv om det er mye som er vanskelig. For eksempel synes jeg det er vanskelig å tro på at Gud skapte jorda. Men jeg nok tror at Gud har skapt sjelen vår. Og her er vi altså.