Karismatisk kaos (et

Det følgende er et litt amatørmessig dikt, men jeg vil dele det likevel. Jeg tror det gir noen stikkord til advarsel mot å "koble seg på bølgen" av en del strømninger. Manipulasjon, tankekontroll og new age-læresetninger har et så sterkt feste i en del av menigheten i Norge i dag at man kan ha vondt for å tro det. La oss prøve forkynneres ord mot Bibelen og vår Gud-gitte sunne fornuft, og ikke gi oss hen til det de står for dersom vi ikke har roen for det. Det er for mye sjansespill med våre egne og andres liv i menigheten i dag. Jeg, som selv en tid kalte meg karismatiker, tror det er tid for å ta avstand til en god del av dagens karismatikk.

Han trodde det var nåde,

han trodde det var tro

med høylytte erklæringer om kraft i Jesu blod.

Han trodde han fant hvile i "så og høste"-snakk -

men tvilen kom snart til sin rett,

og slik kom tro og takk.

For troen råder der hvor tvil

er noe man er ærlig om.

Man snakker ikke varmt om den,

men gjør seg heller ikke from.

Gud er trofast; Han fridde ham ut

og lot ham kjenne klippefast grunn

når det perifere på toppen raste sammen,

og det han trodde, gikk helt sund.

Han famlet litt og fomler mer

mens enkelte sier de syns de ser

at "han der har falt fra troen nå

og er ikke lenger å stole på".

Imidlertid er det de selv som er blinde,

som manipuleres og lett lar seg binde,

av smiger og Kundalini-ånden

- overført til dem ved forkynnerhånden.

"Fang ilden!" sies det

"Hvilken ild?" sier han,

"og hvilken vind, og hvilket vann?"

Man får ikke hvile og finner ei fred i levningene av Trosbevegelsens land.