Jeg er ofte "politisk korrekt". Og jeg skammer meg ikke.
-”Du må passe deg så du ikke blir for politisk korrekt.”
Det var utvilsomt ment som et godt råd. Men jeg ble irritert. Hvorfor er det så farlig å være politisk korrekt? Skal man velge å gå på akkord med seg selv, for å unngå det? Er det rett og slett ukorrekt å være politisk korrekt? Hvem definerer hva som er politisk korrekt?
Mitt inntrykk er at for mange er politisk korrekthet synonymt med noe kjedelig og prektig, noe tannløst og forutsigbart, noe utvendig og lett moraliserende; noe som tilsynelatende følger med frykten for å miste makt og popularitet ved å være kontroversiell. Jeg sier tilsynelatende, for det avhenger selvfølgelig av hva slags makt og hvem man vil være populær hos. Uansett er det sjelden et kompliment å bli kalt politisk korrekt. Jeg opplever det som en form for herske-teknikk – ved å stemple noen som politisk korrekte, sier man egentlig at de bare hevder den oppfatning som til enhver tid er ”rådende og riktig” – hva nå det innebærer – og at de derfor ikke er troverdige eller verdt å høre på.
Hvem eier uttrykket ”politisk korrekt”? Når man er politisk korrekt – hvem er man da korrekt i forhold til? I forhold til den politiske makten? Ikke alltid. Når FrP stadig framstår som den fremste garantisten for opprør mot det politisk korrekte, og samtidig periodevis har fjerdeparten av velgerne bak seg og flere ganger har vært landets største parti – da er det noe som ikke stemmer med definisjonen over.
Hvorfor er det så positivt å være politisk ukorrekt? Når Hanne Nabintu Herland hevder at vi damene bør gå hjem og lage mer middag og tilby mer og bedre sex til våre menn, da er mange rasende - men mange andre sier at ”endelig er det noen som tør å si det høyt, og ikke være så politisk korrekte.” Det samme gjelder for eksempel Hege Storhaugs lite nyanserte behandling av hijaben. Men når ble det nytt å si sånne ting? Hvor fruktbar blir debatten når den skal ta utgangspunkt i såkalt ærlige, svart-hvite, enkle og ”politisk ukorrekte” utspill? Hvor mye tid, energi og media-plass skal brukes på dem?
Selvfølgelig kan det ligge makt (og maktmisbruk) bak det politisk korrekte. Det koster å flagge et kristen-konservativt standpunkt eller forsvare et FrP-utspill i fri dressur, i en liberal hovedstadspresse. Og i svært mange andre miljøer. Men i andre sammenhenger koster det like mye å være politisk korrekt; forstått som for eksempel å pukke på alvoret i klimakrisen eller i de positive erfaringene med norske muslimer og dialogarbeid. Hva som krevet mot å si, avhenger svært mye av konteksten og hvor man har sin tilhørighet. Det er konteksten som bestemmer hvem som er keiseren uten klær, og hvem som er barnet som våger å si det.
Jeg har et menneskesyn som sier at vi er både syndere og mirakler alle sammen; at vi fort blir kortsiktige og styrt av den snevre egen-interessen, at vi har lett for å bygge ”vi” gjennom å markere avstand til ”de andre”, men at vi også kan mobiliseres til å ta vare på hverandre og jorda vår, og arbeide for en bedre og mer rettferdig verden. Hvis det politisk korrekte kan bidra til et press i retning av det siste, så er det bare bra. Jeg vil ikke ha vekk alt som er tabloid eller provoserende. Jeg er bare lei av at så mange viktige saker og gode standpunkter temmes og ufarliggjøres ved å stemple dem politisk korrekte.
Jeg er ofte politisk korrekt. Og jeg skammer meg ikke. Kanskje jeg må lage en Facebook-gruppe for oss.
-”Du må passe deg så du ikke blir for politisk korrekt.”
Det var utvilsomt ment som et godt råd. Men jeg ble irritert. Hvorfor er det så farlig å være politisk korrekt? Skal man velge å gå på akkord med seg selv, for å unngå det? Er det rett og slett ukorrekt å være politisk korrekt? Hvem definerer hva som er politisk korrekt?
Mitt inntrykk er at for mange er politisk korrekthet synonymt med noe kjedelig og prektig, noe tannløst og forutsigbart, noe utvendig og lett moraliserende; noe som tilsynelatende følger med frykten for å miste makt og popularitet ved å være kontroversiell. Jeg sier tilsynelatende, for det avhenger selvfølgelig av hva slags makt og hvem man vil være populær hos. Uansett er det sjelden et kompliment å bli kalt politisk korrekt. Jeg opplever det som en form for herske-teknikk – ved å stemple noen som politisk korrekte, sier man egentlig at de bare hevder den oppfatning som til enhver tid er ”rådende og riktig” – hva nå det innebærer – og at de derfor ikke er troverdige eller verdt å høre på.
Hvem eier uttrykket ”politisk korrekt”? Når man er politisk korrekt – hvem er man da korrekt i forhold til? I forhold til den politiske makten? Ikke alltid. Når FrP stadig framstår som den fremste garantisten for opprør mot det politisk korrekte, og samtidig periodevis har fjerdeparten av velgerne bak seg og flere ganger har vært landets største parti – da er det noe som ikke stemmer med definisjonen over.
Hvorfor er det så positivt å være politisk ukorrekt? Når Hanne Nabintu Herland hevder at vi damene bør gå hjem og lage mer middag og tilby mer og bedre sex til våre menn, da er mange rasende - men mange andre sier at ”endelig er det noen som tør å si det høyt, og ikke være så politisk korrekte.” Det samme gjelder for eksempel Hege Storhaugs lite nyanserte behandling av hijaben. Men når ble det nytt å si sånne ting? Hvor fruktbar blir debatten når den skal ta utgangspunkt i såkalt ærlige, svart-hvite, enkle og ”politisk ukorrekte” utspill? Hvor mye tid, energi og media-plass skal brukes på dem?
Selvfølgelig kan det ligge makt (og maktmisbruk) bak det politisk korrekte. Det koster å flagge et kristen-konservativt standpunkt eller forsvare et FrP-utspill i fri dressur, i en liberal hovedstadspresse. Og i svært mange andre miljøer. Men i andre sammenhenger koster det like mye å være politisk korrekt; forstått som for eksempel å pukke på alvoret i klimakrisen eller i de positive erfaringene med norske muslimer og dialogarbeid. Hva som krevet mot å si, avhenger svært mye av konteksten og hvor man har sin tilhørighet. Det er konteksten som bestemmer hvem som er keiseren uten klær, og hvem som er barnet som våger å si det.
Jeg har et menneskesyn som sier at vi er både syndere og mirakler alle sammen; at vi fort blir kortsiktige og styrt av den snevre egen-interessen, at vi har lett for å bygge ”vi” gjennom å markere avstand til ”de andre”, men at vi også kan mobiliseres til å ta vare på hverandre og jorda vår, og arbeide for en bedre og mer rettferdig verden. Hvis det politisk korrekte kan bidra til et press i retning av det siste, så er det bare bra. Jeg vil ikke ha vekk alt som er tabloid eller provoserende. Jeg er bare lei av at så mange viktige saker og gode standpunkter temmes og ufarliggjøres ved å stemple dem politisk korrekte.
Jeg er ofte politisk korrekt. Og jeg skammer meg ikke. Kanskje jeg må lage en Facebook-gruppe for oss.
:quality(70):focal(2412x1818:2422x1828)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/EAA43BEJGBAFHFGV3KR5XG3IXQ.jpg)
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/T5JAY6NSPZAS3DSESSV3JXTFSA.jpg)
:quality(70):focal(2417x2036:2427x2046)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/JJEVMMA2QBHYDGQCWUDA3IYJMI.jpg)
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/N22WHW4NQVCNNOQELK3OGWIZUE.jpg)