Mett av dage

«Han dør ikke før han selv vil», sa døtrene om Haakon Lie. De siktet til hans vilje til å leve   ikke til et ønske om å dø. 103 åringen Haakon Lies død falt sammen med den første runden av politisk debatt om aktiv dødshjelp her i landet, og satte debatten i et underlig relieff. På Lie passer de gammeltestamentlige ord at han døde gammel og mett av dage.

Gullpennvinner Sven Egil Omdal ynder å fortelle om et av sine tidlige journalistoppdrag, et intervju med en dame som fylte 100 år. Hva ønsker du deg til fødselsdagen, spurte Omdal, og fikk dette svaret: «At eg fer døy».

Men hun hadde nok ikke i tankene noen bestilling av dødelig dose medisin fra helsevesenet. Det var nok snarere et uttrykk for at hun opplevde at livet var fullbyrdet, og at det var på tide å forlate det. Når vi snakker om «en god død», handler det om den naturlige avslutningen, om at tiden er kommet.

Naturlig død. Men i våre dager har vi fått så mange medisinske hjelpemidler at det ikke er så lett å si når tiden er kommet. Det går an å holde livet gående lenge med slik hjelp, og dermed blir det spørsmål om hvem som skal si at nok er nok. Vi er mange som har opplevd å få ansvaret for å si at nå kan vi slutte med intravenøs næring og la prosessen gå sin naturlige gang.

Det er ikke så enkelt å stå ved mors seng og kjenne på ansvaret for å sette punktum. Det har jeg gjort, og det har Per Sandberg gjort, og vi vet begge hvilken tung avgjørelse det er. Men nettopp derfor reagerer jeg sterkt på at han bruker det som argument for å innføre aktiv dødshjelp. For jeg opplever det som en himmelvid forskjell. Jeg ba ikke noen om å ta mors liv. Hun døde en naturlig død, og jeg vil ikke tas til inntekt for at det er i orden å ta noe annet menneskes liv.

Smerten. Når man blir så gammel som meg, så har man stått ved noen dødsleier. Og jeg kjenner også mennesker som lever med store fysiske smerter. Men jeg har fortsatt til gode å oppleve at det er fysiske smerter som gjør at noen ønsker å dø. Det er noe underlig ved at døden som behandling dukker opp som tema i en tid da helsevesenet har helt andre muligheter til å lindre fysisk smerte.

Mitt inntrykk er at det er omgivelsene som har størst problem med å holde ut smertene   og det sier jeg også ut fra egen erfaring som pårørende. Den som er inne i smerten, kan ofte ha en uanet styrke. Vi som ser det utenfra, blir derimot hjelpeløse og fortvilet. Det kan i sin tur påvirke den syke og skape et ønske om å befri de andre fra belastningen. Det er ikke smertene i seg selv, men det at de oppleves som meningsløse og ødeleggende for relasjonene til livet. Den psykiske smerte er mye verre å holde ut enn den fysiske, er min erfaring.

Meningsløshet. Den vanligste årsaken til selvmord blant eldre, viser en fersk undersøkelse, er en følelse av å ha blitt en belastning for omgivelsene, og følelsen av at livet er blitt meningsløst. Det er all grunn til å regne med at lignende faktorer teller med også for dem som måtte komme til at de vil be helsevesenet avslutte livet sitt. Derfor ligger svaret ikke i å tilby avslutning, men i å hjelpe folk til å oppleve seg verdsatt og at livet er meningsfullt.

Det handler om mye mer enn penger til eldreomsorg. Selv det beste sykehjem kan ikke veie opp for manglende besøk og opplevelse av tomhet og meningsløshet i livet. Vi som har relasjon til en som er syk, kan formidle hvor mye det betyr for oss at de lever, vi kan vise at vi tåler å stå sammen med dem i smerte og tunge tider. Vi kan vise at vi ser det som en del av det å dele livets tilskikkelser.

Selvbestemmelse. For de fleste generasjoner før oss var det utenkelig å lansere selvmordet   med eller uten hjelp   som løsning. For det var slikt som man ikke kunne gjøre. Livet var ikke noe man hadde lov til å skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. For mange hadde det med Gud å gjøre, men det kunne også handle om en respekt for menneskelivet.

Retten til å dø er jo den ytterste konsekvens av dogmet om selvbestemmelse. Det var   ved siden av noen personlige erfaringer med døende pårørende   det argumentet som telte mest for dem som stemte ja på Fremskrittspartiets landsmøte. Vi ser anner-ledes på livet i vår tid, det er noe vi selv forvalter og bestemmer over. Hvorfor skal vi ikke da kunne avgjøre når det skal være slutt?

Samfunnskonsekvens. Men denne individualistiske tilnærmingen tildekker den samfunnsmessige konsekvensen, nemlig hva legalisert dødshjelp betyr for samfunnets holdning til livet. Dersom vi selv kan bestemme når det er slutt, så bærer vi også ansvaret for de belastningene vi påfører om-givelsene våre ved å leve. Det kan bli en tung bør for mange.

Og i bunnen ligger spørsmålet hva som er et meningsfullt liv. Kan et liv i smerte være meningsfullt? Tidligere tider var ikke i tvil om svaret: Alt liv har mening, og i smerten kan det ligge spesiell mening. Noen har opplevd lidelsen som et steg inn til dypere mening og sammenheng. For noen ble det veien til Gud. Men i vår kultur brer seg en oppfatning at smerte og lidelser ikke er forenlig med et meningsfullt liv.

Derfor handler ikke det politiske spørsmålet om dødshjelp først og fremst om de vanskelige avveiningene i livets siste fase. Det handler om hva slags samfunn vi vil ha og hva slags menneskesyn vi vil bygge på.