Verdidebatt

Palestinaskjerf på stortingets talerstol.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er ikke ofte man ser stortingsrepresentanter med Palestinaskjerf.

Etter den ” vellykkede” og “fredelige” aksjonen mot Israels blokade av Gasa, fikk man altså oppleve å se stortingsrepresentanter sitte i stortinget, og stå på stortingets talerstol, iført Palestinaskjerf.

De forklarte  at det var en sympatierklæring med Gasa , og at de slik ville uttrykke sin avsky for Israels voldsovergrep mot uskyldige “hjelpearbeidere”  i en fredelige aksjonen.

Vi så våre folkevalgte  “tone skjerf” midt i en politisk/religiøs følelsesladet debatt.

Det var underlig å se politikerne så oppglødd, og å høre dem så engasjerte, disse saklige partiprogramsnakkerne. Jeg har bare sett  liknende engasjement fra EFstriden på 70tallet,  eller på vekkelsesmøtene i indremisjonen, slik jeg husker det fra min ungdom.

Jeg setter pris på engasjement og glød, og jeg setter pris på saklighet. Jeg tror ikke de to kvalitetene forringer hverandre. Tvert om, de foredler hverandre.

Det er godt det er “noe som fenger” også norske politikere. Partiprogrammet, med sine bindende formuleringer, virker sterkt disiplinerende og gir nok litt lite handlingsrom for spontane følelser og uortodokse aksjoner.

Ja, en er fristet til å spørre om partiprogrammet nevner noe om Palestinaskjerf?

Den sier kanskje noe om Burka og andre religiøse symboler, men har “glemt”  å nevne Palestinaskjerfet?

Så her hadde man kanskje “frie hender”?

Glemmer man saklighetens krav når man beveger seg utenfor partiprogrammet?

På 70-tallet fremsto Palestinaskjerfbrukerne som  millitante,  intellektuelle, engasjerte kvinner med politiske røtter  i SV og ML,  og med  kvinnekamp høyest på dagsorden.  Det er ikke mye som har forandret seg, annet enn at nå er noen av dem  også folkevalgte.

Jeg vil berømme Atle Bjurstrøm for å gi oss en svært god utgave av Debatt den 3 juni. Han hadde samlet  mange ulike “parter”  aktører og sympatisører, både i panelet og blant publikum.  Slik fikk vi  ulike vinklinger på det som hadde skjedd, og flere måter å forholde seg til dette på.  Det ble et reflektert og ballansert program.

Jeg vil spesielt nevne Evin Kohn, nestleder i Det Mosaiske Trossamfunn. Han fremsto som en usedvanlig klok person.  Det strålte frem fra ham både kunnskap og kjærlighet, tett sammenvevet og integrert i personligheten.  Det er   sjeldent å se en  vismann,  men det er gledelig!  Det  inspirerer og stimulerer.

Jeg kjenner ubehag på vegne av våre palestinaskjerfbærende stortingsrepresentanter. Ikke det at jeg forventer så veldig høyt nivå på våre folkevalgte, men jeg ønsker  meg en bredde i fremstillingen istedenfor ivrig agitasjon.  Jeg ønsker meg kunnskaper istedenfor propagande,  og kloke politiske argumenter og handlinger fremfor kjappe, uærlige strategier. Ja, man kunne rett og slett ønske at de ble “ferdige med gymnaset”.

Palestinaskjerfet brukes som “et signal om solidaritet med det palestinske folk i deres kamp for frihet og land”.  Det er fint, men den kompleksiteten i et saksforhold  som man dermed forenkler ved “å velge side”, den ville vi gjerne reflektere over.

Istedenfor folkeopplysning ser det ut til at  våre folkevalgte  foretrekker å servere oss  palestinaskjerfet over øynene , som i leken blindebukk.

Jeg finner det morsomt at det er  mennenes hodeplagg som vestens kvinner bruker  om halsen.  Ja, for det er faktisk oftest kvinnene som bruker dette .  I solidaritet med den palestinske mann?    Palestinerkvinnenes hodeplagg er ikke like populære.

Jeg må tenke på Wikipedias illustrasjon til palestinaskjerfet:

«Tilgivelse». Brasiliansk tegning.

Som vi ser er det faktisk  likheter mellom den jødiske “kippaen”og den arabiske “kefijeen”,    de avslutter ” kalotten” med hoderingen.  Denne moten , hvor toppen av hodet, månen, avgrenses med en ring, kan også leses ut av kirkens mange moteuttrykk,  bl.a. munkemoten, blank måne med hårkransen rundt. Glorien er f.eks. selve hoderingen som opphøyes i betydning.  Det er solformørkelsens bilde.

Når månen kommer mellom jorden og solen slik at den dekker solen, ser vi fra jorden en solformørkelse. Da ser vi månen på solens sted, og det eneste som røper at solen står bak månen er den gyldne stråleglansen, koronaen, som stråler rundt månen som en ring av lys.

Slik stråler den gudommelige korona ut fra menneskene.  Vi, skapningen, er som månen, vi dekker skaperen så han ikke  er synlig fra vårt ståsted, men hans gudommelige lys ser ut til å stråle frem fra oss.

Kirken lar  ekstra hellige menn avtegnes med glorien, og da Kristus især.

Så bæres solformørkelsens bilde på hodet, vendt mot himmelen, som om man sier til Gud :  Se, jeg dekker mitt hode med et symbol for din skjulte herlighet.

Hele  Midt-Østen, med Saudi- Arabia, Jordan, Syria og Palestina  har denne hodeplaggmoten, selvom Vestlige “venstre”kvinner bærer  skjerfet om halsen som  et  symbol for  Palestina.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt