Verdidebatt

Foreldre blander seg

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvor mye har foreldre rett til å blande seg opp i livet til et ungt ektepar? Kan en sette grenser overfor dem? Hva innebærer det å hedre far og mor?

Jeg har tenkt på slike spørsmål etter at jeg fikk dette brevet fra en ung kvinne:

"Hei. Når jeg nå er 23 år og gift, og altså er blitt voksen, hva er da mine "plikter" overfor foreldrene mine? Jeg synes det er utrolig vanskelig å forholde meg til dem (en lang historie - det har mer eller mindre vært slik siden jeg var 12), og jeg kjenner jeg bare helst vil stenge dem mest mulig ute. Men så er jeg kristen, og jeg kjenner at det gir meg litt samvittighetsproblemer.

Kjenner at jeg lever vel ikke akkurat på en måte som hedrer mine foreldre når jeg prøver å ha minst mulig med dem å gjøre, og egentlig ikke vil at de skal ha del i mitt liv, så jeg tenker at dette er vel kanskje også en form for å leve i synd?

Men hvor har jeg lov til å sette grensa? ... Mamma har før brukt meg som en slags sjelesørger hvor hun forteller om alt som er vanskelig for henne, og hvor jeg har prøvd å trøste så godt jeg kunne.

Har du noen tanker for hvordan jeg kan få rydda litt opp? Hilsen E."

Spørsmålet har jeg fått fordi jeg har en spalte som heter Oppklaring på nettstedet webpastoren.no. Jeg har foreløpig gitt dette svaret, men er glad for innspill og erfaringer fra leserne av Verdidebatt:

"Hei, E. Takk for et åpenhjertig brev. Saken du tar opp, tror jeg angår mange, men på forskjellige måter. Det er ikke alltid foreldre er så modne som de burde være. De kan ha for liten evne til empati og innlevelse.

Altfor mange barn har måttet bære byrder for foreldrene sine, og har måttet ta på seg større ansvar enn de burde ha. Du er ung, nå er du gift, og da har nok overgangen kommet raskt på foreldrene dine, og spesielt mor.

Jeg legger merke til at du ikke nevner noe om mannen din i dette brevet. Dette er en sak som du bør drøfte med ham. Nå er dere to ett, og ikke noe må få komme mellom dere, heller ikke forholdet til egne foreldre. Dere vil ha utbytte av å finne en felles «strategi» i forholdet til foreldrene.

Kanskje dere kan snakke om hvordan dere kan formidle på en mild og trygg måte at nå er du og mannen din en enhet, dere må få bygge deres eget liv. Dere har full respekt for foreldrene, og dere vil stå sammen med dem videre, men nå må dere alle fire få øve dere i nye roller og finne en sunn balanse mellom nærhet og avstand, mellom å omfavne og slippe favntaket.

Forhåpentlig får dere mange år sammen alle fire, men forventninger og behov kan endre seg gjennom årene. Hva er forventningene og behovene nå? Kan vi finne greie ordninger som passer alle? Det viktige er å bekrefte hverandre med kontakt og gode ord. Det kan skje via telefon og besøk. Finn deres egen rytme i kontakten og juster underveis. Jeg vet ikke om dere bor tett på hverandre. Da kan det bli vanskeligere å finne en balanse mellom nærhet og avstand.

Bibelen ber oss hedre far og mor. Det budet gjelder hele livet. Og den som ikke tar seg av sine egne, gjør noe i strid med Guds vilje (Se 1. Tim 5,8). Samtidig skal mann og kone forlate sin far og mor og holde seg til hverandre. De eldre må innse at barna ikke er barn lenger, og la dem få leve sine egne liv.

Foreldrene dine er antakelig ikke så gamle at de trenger hjelp økonomisk eller med praktiske ting. Poenget er at vi viser interesse og omsorg for hverandre, holder kontakten og gir hverandre håndsrekninger når det trengs.

Kjenner dere en god, eldre rådgiver, tror jeg dere vil ha glede av, du og mannen din, at dere lufter problemet med ham eller henne."

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt