Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Kjedsomhetens kvelertak

Publisert: 5. jun 2010

Hvor fort tar kjedsomheten kvelertak på en gjennomsnittsnordmann i 2010? På mindre enn to timer, kan det se ut som. Det må være ny norsk rekord.

For på Bislett Games i kveld forlot store deler av publikum tribunene før de siste løpsøvelsene var startet. De gikk hjem, til  tross for at de hadde betalt for hele stevnet, til tross for at prestasjonene var i verdensklasse, til tross for at løping er blitt mosjonsmote igjen og til tross for at sola varmet.

Mens folk strømmet ut av portene, slo det meg at dette skjer på en arena der nordmenn for en og to generasjoner siden sto hardnakket i kuldegrader i to døgn hver gang det var mesterskap på skøyter. De sto seg gjennom buljongpar etter buljongpar på 5000 meter, hvert av dem brukte dobbelt så lang tid som gårsdagens løpere på drømmemila. Som altså en stor del av tilskuerne var for rastløse til å sitte i sola og vente på.

Jeg fikk uvilkårlig et flashback til en opplevelse jeg hadde i Sør-Afrika nylig. På safari havnet jeg i en jeep med jenter i 20-årene. At de hylte og skrek som om de hadde sett Beckham eller Timberlake hver gang de så et dyr, det får så være, selv om dyrene ble skremt. Verre var det at jentene etter mindre enn to timer, begynte å stønne oppgitt når det var «feil» dyr som dukket opp.

«Oh no, it's just a zebra! We have seen them before», klaget en av dem fra baksetet.

En annen istemte:

«The hippo is the only thing that counts now».

Hippoen var nok ikke på Bislett heller. Usain Bolt deltok ikke, og da var det nok en del som slet med å la seg begeistre av Asafa Powells 9,72 på 100 meter. Løpet var fantastisk (det raskeste noe menneske har løpt i verden i år) – og det føyde seg som sådan inn i en rekke fenomenale prestasjoner under stevnet. Som Ezinne Okparaebos norgesrekord på 100 meter, som Andreas Thorkildsen seier i spyd, som Ingvild Måkestads nesten-rekord på 800 meter (hun ble knuffet vekk fra den i siste sving). Og da har jeg ikke nevnt nesten noen av alle de internasjonale stjernenes resultater.

For jeg må passe meg, antar jeg, så jeg ikke skriver for langt.

Flere har kanskje falt av allerede.

De kan i så fall forsvare valget med at artikkelen ikke holdt bra nok kvalitet.

Akkurat dét er det vanskelig å si på et stevne der stoppeklokka som objektivt mål forteller noe annet.

Så er den kanskje ikke sann, påstanden om kvalitet aldri går av moten?

Når kjedsomheten regjerer, kan det se ut som om også kvaliteten må abdisere.

Hvor mange sebraer skal vi egentlig orke å se på en safari?


Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Sett det før

Publisert rundt 11 år siden

I dag er det ikke lett å si hvor magien påtreffes. For bare hundre og femti år siden var den enete mulighet til å høre musikk, enten å spille den selv eller lytte til andre som kunne spille musikk for dem. I dag har vi musikk på øret fra mp3 spillere, på tv, radio, musikkanlegg, pc og hva det nå skal være. Vi stopper ikke opp i forundelse for det er så hverdagslig at vi ikke så lett lar oss imponere.

Når man kan høre de beste er det ikke så givende å lytte til de middelmådige. Det er kan hende ikke kjedsomhet som får oss til å forlate arenaen, men erkjennelsen av at forestillingen ikke svarte til forventningene. Den gav oss ikke magien.

Vi har råd til å være selektive for tilbudet er så uendelig stort. Som du sier det er grenser for hvor mange sebraer man orker. Det er litt som å rusle rundt på Louvre, det er grenser for hvor mange Jesusbarn og Mariaer man orker å ta til seg, det blir rett og slett for mange av dem.

Kvalitet går nok neppe av mote, men det som er kvalitet for noen er uinteressant for andre. Kvalitet i dag er kan hende ikke samme størrelse som i tidligere tider. Der våre forfedre sperret opp øynene når de så en flygemaskin leer vi knapt nok på øyebrynet når vi setter oss inn i disse aluminiumskassene med motorer på.

Jeg syntes ikke innlegget ditt ble for langt. Men jeg mener å lese en skuffelse over at mange ikke delte den magien du så i årets Bislet Games. Det er en følelse jeg tror de fleste av oss opplever når det vi ser på som viktig ikke blir sett på som viktig av andre. Da har vi lett for å spinne historier om disse andre, kan hende vi tenker på dem som ignorante, uten forståelse av det som er viktig i livet, overfladiske og så videre. Sannheten ligger nok mer i at de ser andre kvaliteter enn det vi selv gjør. Det er jo bra for hvis ikke hadde vi ikke hatt noen utvikling. 

Kommentar #2

Lars Gilberg

223 innlegg  116 kommentarer

Sett det før

Publisert rundt 11 år siden

Interessante refleksjoner du har, Lars. Liker måten du bygger ut og almengyldiggjør temaet på. Enig i det du skriver om magi og om tilgjengelighet. Tror til en viss grad arrangørene får som de ber om. For selv om de skaffer verdens største stjerner til stevnet, så tør de liksom ikke tro at dette er nok. De pøser på med musikk og premieutdelinger – når løpene skulle vært på det mest magiske. Dermed blir oppmerksomheten veldig fragmentert. Der har de noe å lære av fotballen. En fotballkamp er like lang og har like få pauser som før. Og forsøk som har vært gjort på å «håndballifisere» opplevelsen ved fx å lage fanfarer ved frispark, har effektivt blitt stoppet ved supporterklubbene har truet med boikott.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere