Bare i gode dager?

Elske og ære inntil døden skiller dere -  har det gått av moten?. Har ektepar det dårligere sammen enn tidligere?



Våren er tid for blomstring! Det er så vakkert når alt liv vekkes og det blir grønt og varmt rundt oss. Våren er også tid for mange forelskede pars planer om bryllup.  Forventningene er skyhøye og ressursene som settes inn er betydelige for å gjøre denne dagen til den flotteste i livet for paret og deres familie og venner. I lokalpressen kan vi uke etter uke gjennom sommeren se bilder av vakre og lykkelige brudepar -  i alle aldre.  I 2008 giftet 25 100 par seg, det høyeste tallet siden 2000, og før det siden 1976.

Lover mye. Vigselsritualene våre - både det kirkelige og det borgerlige - har i seg elementer av livsvarig forpliktelse. La oss se litt på hva de kommende ektefeller lover hverandre: Sitat fra borgerlig rituale: «Ved å inngå ekteskap, lover dere hverandre samhold og støtte i alle livets forhold, både i medgang og motgang. Men dere lover hverandre mer: Ekteskapet innebærer at dere lover hverandre kjærlighet og troskap. Det å love hverandre kjærlighet for resten av livet, er det vanskeligste løfte vi kan gi et menneske. Det krever at dere setter dere høye mål for samlivet, og det krever deres oppriktige vilje til å strekke dere mot disse målene, i dag og i tiden som ligger foran. Det er dette dere lover hverandre her i dag  (...) Det er en rett jeg har, men også en plikt som er pålagt meg etter loven, å legge dere to nå alvorlig på hjertet at dere skal leve etter det løftet som dere gir hverandre her.» Så spør vigselsmannen: Vil du ha: ………,som står ved din side til din ektefelle?

Sitat fra kirkelig rituale: «Gud har innstiftet ekteskapet, til glede og hjelp for oss mennesker, for at vi skal støtte hverandre og nå fram til stadig dypere samhørighet i gode og onde dager. Å leve sammen som mann og hustru er å leve i tillit og kjærligh et, ha omsorg for hverandre og for hjemmet, og trofast stå ved hverandres side livet ut.»
Og presten spør videre: «Vil du elske og ære henne og bli trofast hos henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?»

Samboere først. I Norge inngås ekteskap senere i livet enn før, blant annet fordi mange er samboere før de velger å gifte seg. Tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser dette: For barn under ett år er 46 prosent av foreldrene gift, og 42 prosent er samboere. For barn på 17 år, derimot, er 56 prosent gift og seks prosent samboere. De samme tallene viser dessuten følgende: 10 prosent av ettåringene lever sammen med enslige mor eller far. Når barnet er 17 viser statistikken 23 prosent.

Flere tall som viser utviklingen: For 20 år siden bodde 82 prosent av barn mellom 0 og 17 år sammen med begge foreldrene. I 2007 var tallet 75 prosent. Dette viser tydelig økningen i antall samlivsbrudd. Men de siste fire årene har det faktisk vært en nedgang i antall skilsmisser, men ettersom det ikke finnes gode tall for oppløste samboerforhold, er det vanskelig å si noe eksakt om dette. Det er imidlertid klart at mange parforhold oppløses - både tidlig og sent i forholdet, og det gjelder både heterofile og homofile parforhold, med og uten barn.

Plager. Vi vet at samlivsbrudd er forbundet med høyere risiko for ulike typer helseplager og belastninger for individet, som angst, depresjon og selvmord. Mange får merke at økonomien blir betydelig forverret, de kan oppleve at deres sosiale nettverk reduseres, at kontakten med barna reduseres eller blir vanskeligere. Og for barna vet vi at det er langtidsrisiko for psykiske plager i tillegg til de umiddelbare belastningene ved foreldres brudd som tilvenning til nye hjem, flytting, mindre kontakt med foreldre i hverdagen, og så videre. Vi vet også at det går ganske bra for mange etter samlivsbrudd - både for de voksne og barna.

Ideal? Er det livslange parforholdet fortsatt et ideal i vår tid i vårt land?  Har vi ikke lenger èn kulturell norm når det gjelder parforholdet? Det kan se ut som vi - både som samfunn, individer og par - på den ene siden har stor tro på parforholdet som et livslangt forhold. At støtte, glede, tillit, kjærlighet, omsorg for hverandre både i medgang og motgang er det idelle. Troen på det lykkelige og gode samlivet lever sterkt i oss.

Personer som flytter sammen eller gifter seg har intensjoner om å leve sammen på livstid. På den annen side kan det se ut at vi har tro på parforholdet for en periode i livet.

Tror vi på det selv når vi lover at vi skal være der for hverandre til døden skiller oss, i gode og onde dager? Eller er det slik at vi er blitt pragmatiske i vår livsanskuelse rundt dette? Er det greit å gå fra hverandre når vi ikke elsker hverandre lenger? Eller når den ene føler det slik?  «I gode og onde dager» - har det blitt til «så lenge vi har det godt sammen?»  Og hvor vesentlig er vår egen overbevisning og erfaringer om samliv og «samfunnets» ideer om det samme for vår egen innsats for å bevare og utvikle parforholdet?

For vanskelig? Har vi det dårligere sammen nå enn tidligere? Er det slik at det alltid har vært vanskelig å leve sammen, men nå er det mulig å avbryte forholdet på grunn av likestilling og andre ordninger i samfunnet? Eller vektlegger vi ikke lenger arbeidet med å bevare forholdet i «gode og onde dager»? Er vi i ferd med å få mange forskjellige ideer om samliv og parforhold?  Og er disse ideene skjult? - eller usagte? Både tabuiserte og tillatte? Dette synes jeg er en verdidebatt å gå inn i - og her vil jeg tro at leserne har mange innspill å komme med.

Er det livslange parforhold fremdeles idealet eller er det helt i orden å ha flere parforhold i løpet av et liv?