Verdidebatt

Knausgårds følelser

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

 Det holder med en sjettedels Min Kamp for meg.

Jeg er også i gang med Knausgård. Eller rettere sagt: Jeg er ferdig med bind 1, og tror det får bli med det. Ikke fordi boken ikke er bra. Han skriver utmerket, tar ting på kornet, setter ord på følelser og tanker på en egenartet måte. Men det blir for mye av det gode.

Å gå i gang med ei bok på godt over 400 sider er et lite prosjekt. En kunne jo gjort noe annet enn å lese. Eller en kunne valgt å lese enn annen bok. Men jeg syntes liksom jeg burde gå i gang med første bind av Knausgårds ”Min kamp”. Jeg fikk den til jul, og det er boken alle leser, i alle fall snakker om ifølge mediene. Den burde jeg jo lese.

Men det vi burde gjøre, er ikke alltid det beste utgangspunktet. Innen ledelse er det slik at vi lett kan la oss fange av alt vi bør. Kravene er mange. Forventningene store. God ledelse kjennetegnes av at det en går gang med er forankret, ikke i det en burde og det andre gjør, men i det er overbevist om vil gi resultater. Det er fristende å prøve seg fram, se hvordan det går, gjøre det litt halvveis i starten for så å gi på mer dersom det viser seg at det faktisk går bra.

Motstand

Det var faktisk slik det ble for meg med Knausgård. Jeg hadde en motstand i meg da jeg begynte å lese. Å skrive seks tykke bøker, over 2500 sider, om seg selv, er jo ikke helt friskt. Hvor selvopptatt går det an å bli? Ledere er gjerne mer selvopptatte enn andre. Kunstnere også. Og i alle fall forfattere. I særdeleshet Karl Olav Knausgård.

En del gründere og ledere har en vanvittig tro på eget prosjekt. Om hele verden vender seg mot dem, gir de seg ikke. Har man en ukuelig tro på at sin egen idé og en vilje til å sette alt en er og har inn på å lykkes, har man faktisk kommet et stykke på vei. Først må en våge å tenke en stor tanke, ikke mange små og puslete. Knausgård er mannen med en stor tanke, en slags litteraturens Lars Monsen som gir seg i kast med halsbrekkende utfordringene. Det krever en visst mot å troppe opp i forlaget å si at man har tenkt å skrive 2500 sider om sitt eget liv og forventer at et forlag vil gi det ut. Hvor stormannsgal går det an å bli?

Kunstner

Knausgård har riktignok den fordelen at han kan regne seg som en kunstner. En del av de er gjerne litt gale av seg, i alle fall langt mer sprø enn ledere. Ledere må tross alt forholde seg til denne verden. Kunstnere kan ta helt av.

Karl Olav Knausgård har tatt av. Jeg har fulgt ham en sjettedel på veien. Jeg slår ikke følge med ham videre. Jeg ble ikke sugd inn i boken, slik en del andre forteller at de ble. Det var aldri slik at jeg bare måtte lese en side til. Jeg syntes det ble for nærsynt, for langt og det som ikke er så spesielt.

Nå er det jo slik at ”small is beautiful” og at det ikke bare er mennesker som har fått utrettet noe stort vi skal interessere oss for. ”Anna i ødemarken” ble i sin tid suksess. Folk sitter og glaner på vanlige folk i all slags realityserier på TV. Hverdag er godt nok. Vi er alle unike. Vi har alle en story å by på. Og vår tid flommes jo over av mennesker som byr på seg selv. Vi må senke guarden, la folk komme innpå oss, vise hvem vi er, ikke være redd for det personlige, gjerne en tåre også, om det kunne passe. Og følelser. Vi elsker følelser. Føl og fortelle. Få det inn på bloggen, på Facebook, på Twitter. Fortelle hva nettopp du føler, nå, om hva som helst, bare du føler.

Jeg føler

Noen mennesker tar stor plass, både hjemme og på jobben, fordi de føler så inderlig mye. Og de forventer at følelsene skal bli tatt på alvor, kvittert for og anerkjent. Om og om igjen.

Jeg føler, altså er jeg. ”Jeg tenker, altså er jeg”, sa Rene Descartes. Men det var den gang, på 1600 tallet. Nå gjelder det å føle.

Ledere må også føle, hvis ikke er kan det gå ille. Emosjonell intelligens må til. Det nytter ikke bare å bruke hode lenger. Fornuft er ikke nok.

Knausgård utleverer seg, sine følelser og tanker, side på side. Det vil føler handler gjerne om en relasjon til andre. Følelser er ikke objektiv sannhet. Det er subjektiv opplevelse. Mine følelser om et annet menneske, er ikke sannheten om det menneske. Det er mine følelser om han eller hun. Men når folk forteller om sine følelser ligger det ofte en forventning der om at de skal oppfattes som sant. Det kan bli helt galt dersom vi tror det andre føler er sant. Det er bare sant for dem.

Det er sant

Dette vet selvsagt Knausgård. Men han blir så opptatt av å formidle det han føler og tenker der og da, at det rammer andre mennesker, de som har utløst følelsene. Mest rammer det hans far. Det er ubehagelig å bli trukket med at Knausgård inn i alt det private og pinlige. Det skjer hele tiden i romaner. Her skildres langt verre ting enn det Knausgård varter opp med. Men da er det fiksjon. ”Min kamp” er ikke fiksjon. Det er sant. Det er mitt liv, sier Knausgård.

Hvorfor kunne han ikke funnet på noe annet å skrive om? Svar: Det var dette han måtte skrive om. Han måtte få det ut, få tømt seg, lyde stemmer fra ens indre som sa at dette måtte gjøres, slik måtte den tredje boken i hans forfatterskap bli. Lydighet mot det hellige forfatterkallet, liksom.

Jeg måtte, selv om det var vondt, selv om det kostet, bok på bok født i smerte. Som å høre en fortelle om hvorfor en måtte bli munk. Eller en gründer om hvorfor han måtte gå i gang. Eller en spiller hvorfor en måtte forsøke.

Karl Olav Knausgård, et barn av sin tid. En selvopptatthetens førstefiolinist. De sterke opplevelsers stenograf. Emosjonenes aldri hvilende registrator. Privatlivets dristige rapportør. Kom, se meg, ta meg med hud og hår, og ikke bare meg, også min far, min familie, mine venner, mine barn, min kone.

For meg ble en sjettedel nok.

Publisert i spalten "Litteratur og ledelse"  i Ukeavisen Ledelse

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt