Verdidebatt

Ulykkelig Israelskjærlighet

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vårt Land har bedt meg være gjesteskribent noen dager nå, på grunn av situasjonen i Midtøsten. Bakgrunnen for denne forespørselen er nok at jeg vokste opp i Jerusalem som misjonærbarn i et jødisk miljø, prater hebraisk (og litt arabisk), og generelt er engasjert i det som skjer der nede.

Jeg tillater meg å være litt personlig i dette første innlegget. Jeg vil prøve å beskrive mitt forhold til Israel. Kanskje er det noe andre kan kjenne seg igjen i?

-------

Jeg har funnet ut at min forhold til Israel kan beskrives som et ulykkelig kjærlighetsforhold. Israel utgjør en stor del av meg: Hvis jeg hører hebraisk i Oslos gater blir jeg varm inni meg. Da den israelske deltageren sang den nydelige balladen "Milim" (som betyr "ord") i Eurovision heide jeg i hemmelighet på ham. Jeg elsker israelsk pop, rock og jazz - Shlomo Artzi, Shalom Hanoch, Daniel Zamir med flere - og jeg prøver å lese i det minste et par hebraiske romaner i året.

Men denne kjærligheten er ikke lykkelig. Hjertet mitt er i Israel, 100%. Men hodet er ikke der lenger. Det skjedde gradvis etter at jeg fylte 20, tror jeg. Jeg leste og hørte mye om Israel i norske medier. Okkupasjon, sionisme, bla bla bla. Først avviste jeg det bare: Antisemittisme. Skjev dekning. Fordommer. Men så fant jeg ut at jeg måtte finne ut av det selv. Jeg leste bok etter bok. Om situasjonen i dag, og om historien.

Og jo mer jeg leste, jo mer raste mitt bilde av Israel sammen.

-------

Først forsvant forestillingen om "ha-shtachim", altså Vestbredden/Gaza (eller Judea og Samaria som noen israelere sier). Jeg forstod at det dreide seg om en regelrett okkupasjon, mot både folkeretten og palestinernes ønsker.

Men jeg beholdt forestillingen om at alt var bra FØR 1967. At det var okkupasjonen som var det store feilsteget, mens ting hadde vært bra før det.

Men også denne forestillingen brast. Da jeg begynte å lese om 1948 og tiden før staten Israels opprettelse skjønte jeg at heller ikke Israels fødsel eller første år var uskyldige: Israel ble til på ruinene av et annet folk. Sannsynligvis - selv om man ikke vet det sikkert - var det sionistiske lederskapet interessert i at palestinerne skulle forsvinne, og spilte en aktiv rolle i det. I det minste hadde de ikke noe i mot at flyktningene forsvant.

Den siste forestillingen som brast var forestillingen om dagens Israel, om samfunnet på den "riktige" siden av den grønne linjen: Jeg innså at landet siden opprettelsen hadde basert seg på en aktiv diskriminering mot den arabiske delen av befolkningen. Blant annet får ikke arabiske byer eller landsbyer lov til å utvide seg geografisk, mens jødiske områder kan bre seg nærmest ubegrenset.

(og bare så det er sagt: det jeg skriver her betyr ikke at jeg mener at palestinerne bare er gode eller ikke har begått feil, og jeg forstår selvfølgelig bakgrunnen for den sionistiske bevegelsen og at Israel ble opprettet).

-------

Denne schizofrenien, denne ulykkelige kjærligheten, prøver jeg å leve med så godt jeg kan. Hver gang jeg drar ned til Israel blir jeg kastet inn i et virvar av motstridende følelser. Det ene sekundet gleder jeg meg over å høre språket, over å møte de direkte israelerne - å merke temperamentet, å kjenne luktene, å se landskapet. Det neste øyeblikket får jeg et glimt av muren, eller jeg ser en araber som blir stoppet og kroppsvisitert av en israelsk soldat. Da kommer andre følelser opp.

Nå er jeg i Norge. Men når slike ting som hendelsen utenfor Gaza skjer, så blir identitetskonflikten akutt - selv om jeg befinner meg langt unna.

Har jeg noen løsning på denne personlige identitetskonflikten? Nei, ikke ennå. Jeg tror ikke jeg vil utvikle et lykkelig kjærlighetsforhold til Israel før landet blir i stand til å satse på en fredelig framtid, enten det blir i form av to stater eller én demokratisk stat før alle. Fram til det skjer har jeg i det minste bestemt meg for at ingenting skal få rokke ved varmen jeg føler for det israelske folket og de vanlige menneskene som bor der. Men hæren, makteliten i landet og statens politikk tillater jeg meg å mislike.

-------

Denne konflikten - mellom hjerte og hode, mellom kjærlighet til Israel og motstand mot en del av det staten gjør - er det nok ikke bare jeg som opplever. Det er ekstra intenst for meg, antagelig, i og med at jeg har vokst opp der. Men jeg har inntrykk av at også en del kristne Israelsvenner har begynt å se Israel med nye øyne de siste årene.

Er det noen som kan kjenne seg igjen?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt