Du trenger ikke være syk!

Jeg har ikke så mange venner. Bor i en liten by, hvor de fleste på min alder studerer i andre byer. Og jeg er kristen, og finner igrunnen ikke min plass verken i menighet eller på fest. Men den siste måneden har jeg blitt inkludert i en frimenighet her i byen, og med ungdommene som går der. Det var så godt å ha noen å henge med igjen, og få venner... Så jeg tenkte at jeg kunne forsiktig nærme meg menighet og forkynnelse.

I dag var jeg på søndagsmøte. Hadde faktisk tenkt å ta med iPod, så jeg kunne ta den på når forkynnelsen var. Men den klikket rett før jeg skulle dra på møtet, og jeg hadde så lyst å komme meg ut, så jeg gikk uten. Og ble sittende på fremste rad med ei på min alder. Og måtte lytte til forkynnelsen fra ei som var på besøk i menigheten, fra Oslo Kristne Senter, hvor hun er utdannet pastor.

Og hun snakket om hvordan vi alle er helbredet, og hvor unødvendig det er at folk går rundt og sliter med sykdom. Vi er jo allerede helbredet, vi må bare ta imot!! Hun sammenlignet det med å sitte i fengsel, få alle løtlatelsespapirer, og fortsatt nekte for at en var fri, for man satt jo fortsatt i fengselet! Det var bare å gå ut av cella, og ut på gaten, og innta friheten sin!

Hun sa også at det hadde vært forskning på at hvis alle innlagte pasienter i psykiatrien (som hun omtalte som folk det hadde klikket for), hadde fått vite at de var tilgitt alt de hadde gjort, så ville 50% av dem kunne blitt utskrevet. Den forskningsrapporten ville jeg gjerne hatt en referanse til...

Hvis hun hadde visst hva jeg har vært igjennom i mitt 22-årige liv. Og samtidig kunne stå der og si at alt sammen var totalt unødvendig, jeg kunne bare "tatt imot helbredelsen min". Og hun er pastor?! Da lovsangsteamet kom opp på scenen, og hun sto og ba og takket Gud for at vi var helbredet for ALL sykdom og plage..

Da kom flashbacket mitt... Tårene nektet å holde seg inni øynene mine lenger, og rant nedover kinnene mine.. Jeg hadde fått nok... Jeg reiste meg og gikk ut av møtesalen, satte meg i bilen, og kjørte hjem. Hvor jeg brøt sammen da mamma spurte hva som hadde hendt. Og tillot reaksjonen å komme...

Jeg blir så SINT på at noen som faktisk kaller seg utdannet pastor, (og folk i det hele tatt, men spesiellt en som er lært opp til å lede en menighet!!), kan stå og forkynne noe sånt på et søndagsmøte!!! Hva vet hun om folkene som sitter der i salen?! Har hun overhodet noen som helst peiling på hva de har gått gjennom i sine liv, både egne og nære relasjoner?!

Aldri mer en sånn menighet... Jeg tror jeg må flytte fra Egersund for å kunne skape det livet jeg ønsker meg.. Her finner jeg ikke relasjoner uten at de hver eneste uke skal bruke tiden sin i menigheten.. Og der passer jeg bare ikke inn. Eller drikke seg fulle på fest, og dra på byen... Hvor jeg vertfall ikke passer inn. Jeg vet ikke hvilken av de to som er verst...

Hva skjer med kristen-Norge, siden folk står på en scene og forkynner på den måten, og faktisk er dønn seriøse?! Og dette handler ikke bare om folk fra Egersund eller OKS! Jeg har vært rundt forbi i landet, i flere miljøer, og det finnes overalt. Det skremmer meg. Virkelig.