Grand Prix i våre hjerter

Melodi Grand Prix er TV-programmet vi elsker å hate. Eller kanskje det er omvendt; at vi nordmenn hater å elske det?

Grand Prix blogg - del 6:

To av tre nordmenn bryr seg ikke om Eurovision Song Contest - eller Melodi Grand Prix som vi kaller det her på knausen vår. Fire av 10 mener det er for dyrt å bruke 210 millioner på den lettbente musikkfesten.

Likevel så nesten 800.000 de to semifinalene. De snuser ikke på giganter som «Skavlan» og «Nytt på nytt», de klarer å trekke mye over millionen av norske TV-seere til fjernsynsapparatene. Likevel er talle ekstreme - semifinalene gikk på tirsdag og torsdag  -  ikke akkurat TV-kvelder for de brede lag.

I fjor så 2.000.000 nordmenn spellemann Rybak ta seieren hjem til gards i Moskva. I kveld blir vi nok like mange foran skjermen for å baksnakke, spotte, hylle, grine, le og skratte av utøvernes sangnumre.
Selv skal jeg sitte i salen på Telenor Arena og twitre og være på facebook, og å rapportere via Vårt Lands nettsider og kanskje skrive noen ord hjem til moderavisen som kommer ut to dager etter at finalen er i havn og kanskje fortrengt hos de fleste av oss.

I 1974 lå jeg med kassettspilleren min foran svarthvitt-TVen og samlet populærmusikk for hele året. Jeg holdt mikrofonen opp mot høyttaleren og tok opp ABBAs «Waterloo», norske Anne Karine Strøm havnet på 14. plass med «The first day of love». Det gjaldt å følge med så man ikke måtte snu kassetten midt i ei låt. Det var krise. Vi var sulteforet på populærmusikk i massemediene, hos søta bror flommet det over med piratradioer og slagerparader. I NRK var det pause for «Ti i skuddet», Melodi Grand Prix var stedet for å sikre seg de siste slagerne.
Derfor er det kanskje ikke så rart at Sundnes og kompani har klart å vekke Grand Prix-ånden til live - den har aldr vært borte, men har fått en ny vår hos mange av oss.

Det er politisk korrekt å svare at man ikke ser på Grand Prix - dette er, som den forslitte frasen som nå er enda mer forslitt; programmet vi elsker å hate. Eller kanskje er det omvendt, at vi stivbeinte, urytmiske, puritanske og selvhøytidelige nordmenn hater å elske det?

Mer blogg fra finalen - og du finner meg på twitter under woiwoi - hvis du heller vil være der når Didrik går får de store høyder...