Verdidebatt

17.mai, sykehus,pinsepiknik og bryllup

Av Sunniva Gylver
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Vi ser mye vi kan lære av våre gassiske omgivelser, hva gjelder tålmodighet, omgjengelighet, evnen til å glede seg over små ting. Det er mye skjønnhet, sjarm og livskraft - midt oppi fattigdommen, vanskelighetene, bekymringen for framtida. Likevel sier ungene ofte: ”Så heldige vi er som bor i Norge” – og det å feire nasjonaldagen i en sånn kontekst, trigger både takknemligheten og ønsket om å dele godene.
17.mai feiret vi hos den norske ambassadøren, sammen med 200 andre norske, gassiske og internasjonale gjester. Skikkelig hagefest, med Tana gospel choir som sang "Ja vi elsker", buffet med 23 kg norske pølser, barnetog hagen rundt, is, taler og leker. Tidligere har 17.maifeiringen her i Tana vært en seremoni preget av offisielle taler, hvor politikerne har vært invitert - men på grunn av den politiske krisen, måtte man finne på noe annet i fjor, i og med at man ikke hadde noen lovlig valgte myndigheter å invitere. Da ble det "barneprofil" i stedet, og den suksessen ble gjentatt i år. Gylvers hadde hovedansvar for lekene, og ungene slapp ikke unna verken sekkeløp, ball-på-boks-kasting, potetløp, pilkasting på ballonger eller spiker-i-planken. Vi vurderte fiskedam i ambassadørens svømmebasseng, men fant ut at risikoen for lekkasje i godteposene ble for stor... Storøyde og storsmilende gassere tok del, og flere kommenterte at det var en bra form for nasjonaldagsmarkering.
Sykehus. Vi har hatt mye syke unger i det siste – og vi har brukt mer på antibiotika den siste uka enn en vanlig gassisk arbeider tjener på et år…. Ett av barna måtte legges inn på sykehus. Det sto senger på rommet - men sengetøy, puter og dyner, dopapir, sprøyter, medisiner, håndklær, mat og drikke - alt må man kjøpe inn og ta med selv. Og man får ingen behandling før pengene er på bordet. Med andre ord - man bør ha penger, og sosialt nettverk som kan stille opp. Alle barna fikk ha en voksen på overnatting - mange øvrige pårørende lå tett i tett på gulvet ute i venterommene. Legene var flinke og hyggelige – og jenta vår ble mye bedre i løpet av uka. Men når hundretusenvis av ariary renner ut hver dag, skjønner man at det for de fleste gassere er en svært vanskelig situasjon når noen i familien blir syke. Jeg kjenner familier som ennå betaler på gjeld fra sykehusopphold og medisinsk behandling, for familiemedlemmer som døde for flere år siden. Heia Ullevål og norsk helsevesen, sier jeg da.
Vi fikk komme hjem i går, og drar nå bare på sykehuset en gang om dagen for å få injeksjon. Vi prøvde oss først hos en lokal lege, for å slippe reiseveien. Han fikk høre hva det gjaldt, slapp oss inn på venterommet, videre inn på legekontoret, blandet opp medikamentet og fikk Gina til å legge seg på benken - før han spurte meg hvordan man gjorde det?? Enda en gang denne merkelige opplevelsen av at de ikke sier fra om at de ikke kan eller vet, før det faktisk blir avslørt. Om det er fordi de så gjerne vil komme oss i møte, eller ikke tape ansikt eller penger, det skjønner jeg ikke helt.
Demonstrasjon. Sist torsdag var det stor demonstrasjon utenfor en militærbase like ovenfor sykehuset der vi lå - og det kom til kraftige sammenstøt og mye skyting. 4 stykker ble drept og nesten 20 stykker såret. Helt uvirkelig å sitte på rommet der oppe og bare høre skuddsalvene rundt oss. Det er fortvilet hvordan denne politiske krisen bare fortsetter over så lang tid.  
Opposisjonen mot kuppstyret har de siste ukene blitt synliggjort i tre ulike bevegelser. Den mest partipolitiske av disse er "Mouvance de Madagascar", som er en samling av grupperingene rundt ekspresidentene Ratsiraka, Zafy og Ravalomanana. Dernest har det oppstått en "klerikal gruppering", ledet an av prester og pastorer, som har demonstrert for "lov og orden" og mot "demoniske krefter i ledelsen av landet". Den tredje grupperingen er knyttet til militære spesialstyrker.
Alle disse tre gruppene var aktive under urolighetene sist uke. Situasjonen har tilsynelatende roet seg igjen nå, og hverdagen rundt oss går som vanlig. Men alt er like uavklart i forhold til prosessen videre, og mange sier de regner med nye sammenstøt når som helst.
Opp kirkegulvet. Et raskt blikk på et par nettavisforsider utenom Vårt Land, antyder at Grand Prix, ”Rikingen”-serien og sport er det viktigste som skjer i verden denne uka. Omtrent det samme som ukene før, med andre ord, bortsett fra 17.mai- og pinse-værvarslene og askeskyene.
En ting til har jeg fått med meg - forberedelsene til kongelig bryllup i Sverige. Jeg noterer meg at mange av mine svenske kolleger er på banen, med høylytte protester mot Victorias planer om å gå opp kirkegulvet ledsaget av sin far. Flere av dem har også skrevet brev til kongehuset.
Jeg har selv sittet i flere vigselssamtaler hvor vi har snakket om dette. Jeg gjør alltid oppmerksom på de ulike mulighetene for inngang – ikke alle har tenkt på at de kan velge å gå inn sammen som par, eller bruden alene. Men mange bruder ønsker å gå inn ved siden av faren – ikke fordi de samtykker i den opprinnelige betydningen av dette ritualet, men fordi de vil gi sin far den gleden. De synes også det er stas å holde på en tradisjonell form, som forsterker denne dagens karakter av annerledeshet. Jeg tror ikke akkurat dette er avgjørende i forhold til kvinnens stilling i samfunn og familie, og kommer nok ikke til å sende noe brev til det svenske kongehus.
Den Nasjonale Picnicdagen. I dag er det 2.pinsedag. Ut fra antall stengte butikker, gudstjenestekledte mennesker og folketomme gater, må det være Madagaskars mest hellige helligdag. I tillegg til kirkegang, er det Den Nasjonale Picnicdagen. Bilkøen ut av Tana var flere km lang, og det så ut til at de aller fleste stopper i veikanten i utkanten av Tana og rigger seg til med tepper og matkurver der, tett i tett. Knapt en armlengdes avstand mellom bilene. Ikke noe behov for å komme ut i uberørt natur og usjenerte omgivelser akkurat. Ungene leker med drager og klinkekuler, og foreldrene prater og spiser.
Både i dag og ellers når vi er ute, roper folk ”Vahaza” (utlending) etter oss og til oss. Ikke som noe negativt, mer som en hilsen; som et navn. Vi er blitt vant til det. Men det gjør noe med meg – at navnet mitt her er utlending. Jeg blir ikke bedre integrert av slikt. Det er likevel ingenting mot hva flere av mine muslimske venner opplever i Norge… Dette er dobbelt nyttig: Å se Norge utenfra, og oppleve seg som minoritet, over litt tid. 

Les mer om mer disse temaene:

utenrikspolitikk

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt