Verdidebatt

Hvordan takler vi ekstremisme

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvordan takler vi møte med mennesker som ikke ønsker dialog og sameksistens. Hva gjør slike møter med oss og kan det ende i at vi til slutt blir ufrie. Religiøse debattsteder er ganske like uavhengig av religion. Det er mange debattanter som viser aksept for annerledeshet og så har man en gruppe som ikke godtar at andre mener annerledes enn dem selv.

Jeg har alltid undret meg litt over hva mennesker som ha spikret fast sine meninger, holdninger og sannheter gjør på et debattforum. For har man alle svarene er vel ikke debatt nødvendig. Det er i samspillet mellom annerledeshet man får debatt, ikke når alle er enige.

Voldlige religiøse er noe vi finner i stort sett alle religioner. Være seg ekstremistiske jødiske nybyggere, ekstremistiske kristne abortmotstandere eller ekstremistiske islamske islamaktivister. Når vi møter vold og ikke er vant til denne form for uttrykk vil de fleste av oss søke å trekke oss tilbake. Unngå å bli den neste som blir rammet av volden.

Vi verner oss med rette. Men det vern vårt legeme må få, setter sår i sjelen. Sakte og snikende blir våre tanker ufrie og vi slutter å uttrykke oss kritisk til det vi egentlig mener er urett. Vi lar de ekstreme vinne frem for den siste rest av vår frie tanke forteller oss at hvis vi benytter samme midler som de ekstreme vil vi til slutt bli som dem.

En ofte benyttet taktikk fra religiøse ekstremister er at man går mot deres guds ord, man krenker både gudens hellighet og de troendes ære og livssyn. At deres tro taler mot vold, mot undertrykkelse, mot det meste av det ekstremisten utøver ser de ikke ut til å bry seg om. Saken er viktigere en skadene som utøves i den "rettferdige" kampen.

Som etnisk norsk er jeg vant til å tale makten i mot. Jeg har en grunnholdning om at ekstremister møter man først med argumentasjon og om det ikke fører frem med fortielse og eventuell latterliggjøring og isolasjon. Dette har fungert ganske greit ovenfor norske religiøse ekstremister som ikke har fysisk vold som aksjonsform.

Men jeg kan tenke meg at min reaksjon nok hadde vært helt annerledes om jeg hadde blitt møtt med vold og tvang. Jeg har ikke noe historie som fysisk voldlig og ser ikke helt at jeg vil ta dette lett til meg. Til det er jeg sikkert fysisk for feig. Jeg vil derav ha lite å stille opp med annet enn å føye meg eller søke å trekke meg unna. Enden på visen er vel at jeg til slutt går sjelelig til grunne eller blir presset opp i et hjørne hvor til slutt den siste rest av fysisk kamp blir mobilisert før jeg går til grunne.

Kan jeg egentlig klage over utfallet. For ved unnfallenhet ovenfor de ekstreme lar jeg dem jo vinne. Det skal sies at jeg som enkeltperson ikke har mye å stille opp med, men jeg er neppe alene. Det er sannsynligvis langt fler av oss som ønsker fredelig sameksistens med våre medmennesker enn det er de som ønsker med vold og tvang å vinne frem for sitt syn.

Løsningen om ikke ekstremister skal vinne til slutt er at vi som mener det er bedre å leve sammen ikke bare mener dette men også gir uttrykk for det og viser det i praksis. Ytringsfriheten er kan hende det viktigste våpenet vi har. Dette er et våpen de ekstremistiske frykter mest. For vår ytring forminsker deres ytringer, viser at det er rom for flere syn og ikke bare ett. En ekstremist ønsker ikke ytringer de ønsker bare regler som styrer og som alle overholder. Lover fastspikret og uendrbare, det er ikke et mennesklig samfunn de søker men et perfekt samfunn hvor menneskligheten ikke eksisterer.

Hvor langt er du villig til å gå før du resignerer og gir opp og bare godtar. Jeg ser på meg selv at jeg alt har blitt forgiftet av den snikende gift voldlige ekstremister deler ut, jeg uttykker ikke min frie mening før jeg har tenkt meg om. Jeg vokter meg alt for å si rett ut at jeg respekterer at du har andre meninger enn meg men for meg er dine meninger en umulighet å følge og ditt livssyn er det motsatte av mitt. Jeg sier ikke at din krenkelse ligger hos deg og hos deg alene. At den er noe du må takle og jobbe med og forstå at er noe vi alle opplever. I stedet følger jeg ekstremistene og vokter mine ord slik at de skal slippe å føle seg krenket, de har med andre ord alt vunnet og jeg har tapt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt