2. VITENSKAPELIG ETIKK

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

2.  VITENSKAPELIG ETIKK          

Kard. Karol Wojtyła

 

  1. Vi møter ofte begrepet ”vitenskapelig etikk”. For mange skribenter og journalister har dette utrykket blitt et fast postulat, på samme måte som ”(natur)vitenskapelig verdensbilde”. Et slikt postulat er i utgangspunktet riktig, i den grad det baserer seg på at menneskets handlig er bygget på en mest mulig nøye erkjennelse/(forståelse). I den forstand vil et hvert tenkende menneske godta dette postulat. Her handler det selfølgelig om en grundigst mulig erkjennelse av det som dreier seg om menneskets handling, og om målet og meningen med menneskets liv. Vi må være klar over at naturvitenskapen med sin positivistiske innstilling medvirker lite til dette fagområdet. Saker som meningen med menneskets liv henger nøye sammen med menneskets vesen, og væren i det hele tatt. Derfor er en autentisk ontologi (dvs. filosofi som tar for seg vesen og væren, m.a.o. metafysikk) det riktige grunnlaget for etikken. Hvis noen form for etikk fortjener betegnelsen ”vitenskapelig”, så er det nettopp den som henger sammen med en sann ontologi. Det er klart at denne (ontologien) ikke er en vitenskap i samme forstand som forskjellige naturvitenskapelige disipliner osv. Derfor er det også klart at etikkens vitenskapelighet er forskjellig fra empirisk-induktive vitenskapers vitenskapelighet, da særlig fra dem som benytter seg av matematiske metoder. Slik må det være, da man ikke kan bygge en begrunnet lære om det som er rett og galt, dvs. etikk, uten en grundig refleksjon omkring menneskets eksistens og målrettethet.

 2. Vi ser stadig en tendens til å knytte vitenskapelig etikk til den evolusjonistisk-antropologiske teori. I følge denne teorien er etiske fakta, på samme måte som mennesket, et resultat av en utvikling av tidligere dyreaktige former.  Moralske opplevelser er altså i denne sammenheng et resultat av en utvikling fra tidligere primære reaksjoner som er typiske for dyr. En slik antagelse glemmer den grunnleggende omstendighet, at det vesentlige i moralske opplevelser er en rasjonell forståelse av rett og galt, og uten dette kan det ikke være snakk om moralske opplevelser og moral i rette forstand. Evolusjonisme på sin vei mot en formulering av en slik etikk understreker en fullstendig ambivalens i etiske prinsipper og forståelsen av hva som er rett og galt. En slik fullstendig ambivalens i prinsippene for menneskets oppførsel må føre til en fullstendig relativisme i etikken: det som i dag er rett er galt i morgen, og omvendt. Likevel finnes det en viss stabilitet i synet på hva som er rett og galt til tross for disse variasjonene. Disse (rett og galt) er jo i menneskets overbevisning ikke relative, men nettopp ubetingede, de er gjeldende nettopp fordi vi er mennesker. Omstendighetene som stadig forandrer seg fører bare med seg en ustadighet i måten man realiserer det som er rett og galt, men det vesentlige i disse verdiene forandrer seg ikke i den grad mennesket ikke forandrer seg. I mennesket finner vi bare diverse forandringer som er sekundære, tilfeldige, samtidig som det vesentlige forblir uforanderlig. Nettopp denne uforanderligheten i menneskets innerste vesen gjør det mulig for oss å definere individer, som er veldig forskjellige fra oss når det gjelder sekundære og tilfeldige egenskaper, som mennesker, anse dem som en del av vår egen art og anse dem som vesener som evner å leve moralsk. Dette er også et støttepunkt for å formulere prinsipper for menneskelig handling. Det evolusjonistiske konsept (det handler ikke her om antropologisk evolusjonisme i seg selv) har større betydning for den positivistiske vitenskap om moral, men i forhold til etikken er den sekundær.

 3. Når mange skribenter og journalister frembringer postulatet ”vitenskapelig etikk”, da ønsker de gjerne å sette den opp mot religiøs etikk, enten direkte eller indirekte. Denne siste skulle da være et synonym til det som ikke er vitenskapelig. For å frigjøre denne saken fra enhver tendensiøsitet som ikke har noe felles med en ærlig søken etter sannheten, og i enda mindre grad med vitenskap, er det nødvendig å rette blikket mot et par prinsipielle omstendigheter.

  Religiøs etikk, i dette tilfellet kristen etikk, har sitt grunnlag i refleksjonen rundt væren og vesen, og særlig rundt menneskets vesen, som bygger på en Åpenbaring. I forbindelse med sitt syn på menneskets vesen, dens målrettethet og meningen med dets eksistens, som vi møter i Åpenbaringen, formulerer den også visse prinsipper for atferd og handling. Når det gjelder bare læren om mennesket, så er det klart at bortsett fra rasjonelle sannheter, som er objekt for filosofiens vitenskapelige forskning, og også andre vitenskaper (på sitt felt), er Åpenbaringen supplert med overnaturlige sannheter, som fornuften bare kan ta imot i lys av troen (f.eks. sannheten om helliggjørelsen av menneskets sjel ved nåden, sannheten om foreningen med Gud og det evige liv ved det saliggjørende syn osv.) Når det gjelder prinsipper om atferd og handling som finnes i Åpenbaringen, så er det en hel del av disse som helt enkelt er rent rasjonelle prinsipper, og som mennesket også uten Åpenbaringen måtte ha formulert som prinsipper for sin atferd og handling. Andre igjen, blant prinsippene som er åpenbart, motsetter seg ikke forstanden, men mennesket hadde kanskje ikke klart formulere dem bare med hjelp av sin forstand. For eksempel er læren om kjærlighet til fiender et vanskelig moralsk prinsipp for forstanden å akseptere. Likevel må mennesket som nettopp tenker rasjonelt konstantere den etiske storheten som dette prinsippet innebærer. La oss legge til at de moralske prinsippene som vi finner, særlig i evangeliene, først blir forståelige med hele sitt syn på mennesket og dets eksistens mål og mening som bakgrunn. Vi må også konstatere at i løpet av to tusen år har kristne tenkere gjort, og gjør fortsatt, redelige anstrengelser for å gi den åpenbarte etiske sannhet et vitenskapelig preg. Særlig må vi her nevne anstrengelsene som har gått i retningen av å assimilere det som menneskets tanke har eller går i retning av. Det eneste jeg her ønsker å utpeke er hellige Thomas av Aquinas tilegnelse av Aristotoles’ tanker. Det handlet selvfølgelig ikke om å blande sammen hedenske og kristne moralprinsipper, men om å tilegne alt det som i etikken som vitenskap var blitt utarbeidet av mennesket uavhengig av Åpenbaringen, som et rasjonelt produkt, med det mål å gi den åpenbarte etiske sannhet tydelighet og klarhet.

  Foruten det berører også Kirken gjennom sin lære, utenom det som gjelder troen, moralske saker, og tar stadig til ordet i saker som har betydning for etikken. For eksempel tok pave Leon XIII til ordet i forbindelse med økningen av sosial-økonomiske saker i sin encyklika ”Rerum novarum” og pave Pius XI i encyklikaen ”Quadragesimo anno”. I forhold til de mangfoldige moralske spørsmål som i forbindelse med medisinske og biologiske fremskritt gjør seg gjeldende innenfor seksualliv, ekteskap og familieliv har Pius XII mange ganger tatt til ordet. Til og med i ganske detaljerte spørsmål, som for eksempel spørsmålet om det såkalte ”legeeksperimentet”, ble objekt for pave Pius XIIs uttalelser til deltagerne av 1. Internasjonale Kongress om Nervesystemets Histopatologi i september 1952, og til 5. Internasjonale Kongress om Psykoterapi og Psykologi i april 1953. (Fra den tid artikkelen ble skrevet har det kommet mange flere uttalelser fra Kirken og Paven i forskjellige etiske spørsmål).

  Bevisste katolikker, som baserer sin moral på forstanden og Åpenbaringen, har i så måte ingen grunn til å ha mindreverdighetskomplekser på grunn av at de baserer på en etikk som angivelig ikke er vitenskapelig.