Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
96

Selvstyre til hodebry

Publisert: 18. mai 2010

Hvis man ikke holder tungen rett munnen når man skal nyorganisere Den norske kirke, forsterkes tendensen til at menighetsrådene blir mer supperåd og mindre styringsorganer.

Det tenkes så det knaker i de mange kirkelige bakrom for tiden for finne ut av hvordan man skal organisere Den norske kirke når Kongens kirkestyre avvikles i 2013. I siste nummer av Luthersk Kirketidende presenteres hele syv bidrag om emnet. Meningene spriker minst like mye som Per Bortens bør med staur.

For noen tiår siden, før den kirkelige rådsstruktur begynte å ese ut, var man ikke så opptatt av ledelse i kirken. Menighetene fikk tildelt prester fra staten og andre ansatte fra kommunen. Biskopen hadde ikke store staben rundt seg, og departementet merket man lite til. Nå er det et snart et par hundre ansatte på sentral- og bispedømmeplan som sier de er der for å styrke det som skjer i menighetene. Når storbedriften Den norske kirke med rundt 1200 små avdelingskontorer spredt ut over landet skal stå på egne bein, ser det ut til å bli mer byråkratisk fett på det kirkelige legemet. 

Begrense prestene

Ideologene som har drevet fram rådsstrukturen, har vært opptatt av å begrense prestenes og biskopenes dominans i kirken. Biskopen er blitt mer rådgiver, mindre beslutningstaker. Selv om soknepresten sitter i menighetsrådet, skal han ikke være noen daglig leder i menigheten. Nå vi en ha prester og andre ansatte over i samme arbeidsgiverlinje. Det er ikke enkelt. Prestene vil ledes av biskopen, ikke av folk som er temmelig grønne på teologi.

Med ”prostereformen” i 2004 ble prestene ble knyttet til prostiet under ledelse av prosten og ikke til den enkelte menighet. Prostiet stiller i dag presteressurser til disposisjon for menighetene. Det snakkes og skrives om at forholdet mellom prest og menighet er svekket.

Det samme er i ferd med å skje også når det gjelder de andre ansatte i menighetene. Ta Bærum som eksempel. De siste årene har kommunen redusert bevilgningene kraftig. Når åtte menigheter med noen titalls ansatte må stramme inn, tenker selvsagt et fellesråd effektivisering, samordning av ressurser og synergier som skal gi innsparingseffekter. Resultatet er blitt et stort kirkekontor i Sandvika med kirkeforvaltere som er daglige ledere for tre, fire menigheter, noen menighetskoordinatorer som ambulerer rundt i menighetene til fastsatte tider og et par sekretærer som tar seg av alt med kirkelige handlinger. Rundt om i menighetene finnes det ansatte på kontoret, men ingen er leder for dem. Lederen sitter i Sandvika og kommer på stabsmøte en gang i måneden eller når det er behov for det. Systemet funker ikke helt. Nå er et par prester hyret inn som daglige stabsledere i ti prosents stilling i tillegg til den ordinære prestejobben.

 Lite beslutningsmakt

Det er få styrer som har såpass lite beslutningsmakt og råderett over egne ressurser som et menighetsråd. De får kun ønske seg hvem de vil ha ansatt og de har ingen styringsmyndighet over ansatte. Fellesrådet er det store styringsorganet.

Når man ikke har en daglig tilstedeværende ledelse, ender man opp med at de ansatte får gjøre det beste ut av situasjonen. I praksis går det bedre enn modellen skulle tilsi, fordi man har dyktige og lojale ansatte. Kirken har mange ansatte som klarer seg med ledelsesmessige smuler, mens de hadde fortjent en treretters.

Mer supperåd

Hvis utviklingen med å flytte folk og innflytelse bort fra menighetene fortsetter, blir menighetsrådene mer supperåd og mindre styringsorganer. Et styre og en organisasjon fungerer best når en i det minste har en høvding og et par indianere til disposisjon.

Det er 107 prostier, 1282 menigheter, 431 fellesråd, 11 bispedømmer og rundt 500 organer med arbeidsgiveransvar i Den norske kirke. Er det mulig å klare seg med 11 bispedømmer som formelle arbeidsgivere og fordele de ansatte på menighetene? Det må da være bedre å slå sammen en del menigheter fremfor å ende opp med Bærumsløsninger?

Administrative overbygninger bør man ha minst mulig av hvis det fører til at basisorganisasjonen svekkes. I Sverige har de endt opp med soknepresten som daglig leder i menigheten. Her til lands ligger hoder i rådsstrukturen i bløt for å se om det er mulig å komme opp med noe glupere. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere