Verdidebatt

ETIKK - ABC

Av Hallvard Thomas Hole , Prest i Den katolske kirke
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Med følgende innlegg begynner jeg en serie med oversettelser av Karol Wojtylas (senere pave Johannes Paul II) artikler om etikk som ble publisert på 70-tallet. Vi kjenner godt pave Johannes Paul gjennom hans tid som pave, men det er oversatt lite av det han skrev før han ble pave, og som er helt relevant for å forstå hans lære som pave. Jeg tror disse små artiklene kan være til interesse for mange av verdidebatts lesere og bidragsytere, da de handler om grunnleggende ting som angår oss, verdier.

Jeg håper disse artiklene kan komme leserne til nytte og tar gjerne imot kommentarer og evnt spørsmål. Leserne får beklage min av og til uvørne stil som oversetter. For å si det slik, Karol Wojtylas måte å skrive på er en hard nøtt å knekke. Ikke desto mindre glimrer hans tanker med logikk og grundighet.  Jeg skal forsøke å bidra hver uke med en ny artikkel. Jeg ønsker god lesning.

1. MORAL OG ETIKK
Kard. Wojtyla
  1. Til enhver tid blir visse etiske problemstillinger aktuelle – i nyere tid har etikken i seg selv blitt en problemstilling, og det er blitt skrevet mye og det skrives fremdeles om den. For å innføre en viss orden i alt som i det hele tatt skrives er det nødvendig å skjelne mellom tre begreper som ofte brukes om hverandre.
            Først snakkes det altså om moral. La oss si at dette begrepet betyr mer eller mindre – moralsk liv, og moralsk liv er rett og slett menneskets liv, det individuelle og sammfunnslivet, som omfanges av normer. Moralen blir et vitenskapelig emne, et forskningsemne. I den grad denne forskningen nærmer seg det moralske livs fakta på en rent skildrende måte, dvs. benytter seg av en empirisk-induktiv metode, har vi å gjøre med morallære. Denne læren tar for seg eksisterende moralnormer, dvs. at den tar for seg hva som i et visst samfunn eller også i en historisk periode er/var rett eller galt. Morallæren definerer ikke hva som er rett eller galt. Det er det etikken tar for seg. Den tar ikke for seg morallivet på en empirisk-induktiv måte, men normativ. Etikken definerer altså hva som er rett eller galt og begrunner dette, dvs. viser til hvorfor det er slik. På den måten skisseres forskjellen mellom den skildrende læren om moralitet og etikk – en normativ lære. Generelt sies det dog ofte ”morallære”, mens man mener ”etikk”, eller man sier ”etisk” når man egentlig mener ”moralsk”. Særlig de to siste brukes om hverandre. Vi ser altså at man ofte skriver om ”kristen etikk” mens det man har i tankene er enkelte kristnes faktiske moral, og det helt uten undersøkelser om og i hvilken grad denne faktiske moralen er et resultat av den kristne etikkens prinsipper, om den kanskje går imot disse prinsippene. Den type utsagn er et utrykk for blanding av begreper, og fører til at de blandes enda mer.
  2. Moralske fakta sier noe om mennesker, om samfunnet, men ikke direkte om prinsipper, altså om etikken. Ikke desto mindre er følgende spørsmål legitime: påvirker etikken (forstått som ovenfor) utformingen av morallivet, og i hvilken grad?
            Moral i seg selv er livet og en del av livet, den henger sammen med menneskets handling. Det er altså mennesket som skaper moral gjennom sine handlinger. Det skaper og medskaper den, bl.a. ved å innvirke på andre menneskers handlinger. Praksis går her foran teori. [...] Etikk er en vitenskap, en samling påstander og teser, som uten tvil er rettet mot å styre menneskets handling, men befinner seg dog i et slikt forhold til handlinger likesom teori i forhold til det praktiske liv. Først og fremst er menneskets enkelte handlinger alltid konkrete og utelukkende individuelle, mens etikken på sin side er generell og abstrakt. Det er et visst problem å knytte disse generelle prinsippene til konkrete handlinger i den grad de skal forme handlingene, og også hvis man med utgangspunkt i disse generelle prinsippene skal bedømme menneskets enkelte handlinger.
            Til en viss grad tar kasuistikk for seg denne overføringen av generelle prinsipper til konkrete handlinger (Kasuistikk tar nemlig for seg de enkelte fakta, dvs. moralske ”tilfeller”[kasus]). Vi må regne med at i et slikt ”tilfelle”, dvs. faktum, kommer en hel del omstendigheter inn i bildet, både gjennom selve situasjonen som mennesket har befunnet seg i, og til og med fra mennesket selv, som dets personlighetstrekk, temperament og gemytt. I slike situasjoner må mennesket selv finne begrunnelser for sine handlingers moralske gode eller onde. Dette er samvittighetens oppgave. På dette område er også såkalt åndelig eller indre ledelse ikke uten betydning; den slags ledelse skjer gjennom andre mennesker – og det forskjellige: gjennom foreldre, venner, oppdragere osv. Er den slags ledelse begrunnet, kan et annet menneske være kalt til å være dommer i mitt tilfelle? Praksis viser at det kan det. Det er nemlig slik at ofte er det lettere for en annen å være objektiv i saker som gjelder meg selv, mens mitt eget sterke emosjonelle engasjement kan vanskeliggjøre den objektive innsikten. Det kan til og med være slik at en annen person bedre forstår min individualitet, dens muligheter og oppgaver, enn jeg selv.
Nettopp i alt dette kommer etikken indirekte til hjelp med sine klare og omfattende begrunnelser om det som er moralsk rett og galt. Derfor er det også verdt å ta del i de pågående diskusjoner om etiske spørsmål, og først og fremst i diskusjonen om etikken i seg selv.

Les mer om mer disse temaene:

livssyn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt