Dialogparadigmets fallitt

Berit Hagen Agøys resonnementer er dessverre ellers bare velkjent tåketale fra et utydelig kirkelig lederskap i krise. Ingen er selvfølgelig uenige i at man skal unngå usaklige generaliseringer, verne om religions- og ytringsfriheten, eller saklig kunne kritisere Israel. Men det problematiske består i at man under dekke av slike selvfølgeligheter viker unna for nødvendig analyse og kritikk av en, i vår sammenheng, ny totalitær ideologi med gamle historiske røtter, der antisemittismen i tillegg er utilslørt.

Det er symptomatisk at Agøy skriver: "Noe av det historien har lært oss, er hvor ille det kan gå når en opererer med enkel båstenkning. 1900-tallets kollektivistiske ideologier, nazismen og marxismen, gav ikke rom for individuelle meningsytringer." Hun nevner ikke islamismen, som har sterke historiske røtter i nazismen (jfr. Klaus-Michael Mallmann og Martin Cüppers Halvmåne og hagekors. Det Tredje Rige, araberne og Palæstina, på dansk i 2008), og som i dag promoteres av marxister, med Trond Ali Linstad som det fremste eksempel i Norge (jfr. Muslimsk manifest trykket i Aftenposten 25. januar 2010).

Islamismen er den totalitære ideologi som i dag representerer den fremste trussel mot det liberale, demokratiske og frie samfunn, som kristendommen har stått som den viktigste premissleverandør for. Islamisme er intet mindre enn religiøs fascisme.

Agøys retorikk bryter dermed sammen. Hvordan kan man være for religionsfrihet, men samtidig ønske dialog med Taliban? Hvorfor skal man kritisere Israel, men samtidig nesten ikke si et kvekk om Israels fiender, som palestinernes folkevalgte Hamas, og Irans forlengede arm Hisballah? Hvorfor sier man ja til ytringsfrihet, samtidig som man bøyer seg for Yusuf al-Qaradawi, slik domprosten i Oslo gjorde, som representant for Den norske kirke?

Retorikken fra alt for mange kirkeledere er i dag hul, meningsløs og kunnskapsløs. Toleranse uten ufravikelige prinsipper som man skal kjempe for, er, for å tale med Grundtvig, ikke noe annet enn likegyldighet.

Den danske biskop emeritus Jan Lindhardt har sagt det tydelig: religionsdialog, hva skal vi tale om? I Tyskland ble ivrerne for religionsdialog kraftig kritisert og diskreditert allerede i 2001, fordi de førte en "uærlig dialog" som simpelthen ignorerte skandaløse aspekter som forfølgelse av kristne, diskriminering av kvinner, toleranse for terror, og såkalte æresdrap, (Der Spiegel desember 2001). Man må dessverre i dag også føye til antisemittismen, som ikke har vært sterkere til stede i Europa enn siden 1930-tallet. Den samme unnfallenhet har jeg sett også på nært hold i kirken i Norge, og det er dette jeg ut fra samvittighetsgrunner opponerer mot, som kirkemedlem og som prest.

Et unnfallende lederskap manøvrerer dessverre kirken i praksis inn som medløper til den religiøse fascismen under dekke av fine, men misforståtte og dermed innholdsløse ord som religionsdialog og toleranse. Det er svært uheldig at begrepene dialog og toleranse på denne måten fordreies til det absurde. Dialog er også tydelig og fundamental uenighet. Toleranse har en grunnleggende grense mot det intolerante. Den kirke jeg oppdrar mitt barn i skal ikke være en plass der det skapes forståelse for religiøs fascisme, segregering og undertrykkelse.

Biskop Kvarme hevdet i fjor at det ikke finnes radikal islam i Norge (Vårt Land 20. mars 2009). Dette var etter jødeforfølgelsene i forbindelse med Gaza-demonstrasjonene i januar. 12. februar i år marsjerte 3000 islamister i Oslo og det ble advart mot et norsk 11. september.

Den modell for religionsdialog som Agøy og de fleste andre kirkeledere har investert i, er farlig, unnfallende og feilslått. Romantisk ideologi må nå vike til fordel for nødvendig realitetsorientering. Det er ledernes ansvar og byrde å ta inn over seg virkeligheten slik at kirken ikke havner på ville veier. Det er den nå i ferd med å gjøre.

---

Innlegget kom ikke på trykk i Vårt Land.