Verdidebatt

Landet må dyrkes

Av Asbjørn Kvalbein
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Norge har sikret seg bauxitt i «et hundreårsperspektiv», leser vi. Men vi har ikke sikret jordbruket vårt og matlevering for mer enn noen uker. Vannkraften vår selger vi gladelig til utlandet når magasinene er fulle, mens strømmen blir dyr når vi har lite vann. Forbrukerne får dyr strøm, selskapene blir rike og kan utbetale bonuser.

     Norsk Hydro har betalt 27 milliarder for å få tilgang på råstoff fra Brasil. I Aftenposten spør økonomiredaktør Ola Storeng om det som nå er blitt norsk-brasilianske Hydro, har sikret seg noe som helst for 100 år. «Én ting forblir konstant: Fusjoner og oppkjøp har en berusende virkning på toppledelsens dømmekraft. Forskningen viser en sterk tendens at det kjøpende selskapet betaler for mye og taper.»
     Men akkurat nå er vi inne i en periode da mektige Kina hamstrer råvarer over hele verden. Så føler flere at de må følge opp og prøve å sikre seg. Milliardene ruller.
     Det nifseste i denne nyimperialistiske tiden er at Kina kjøper opp jordbruksland og matproduksjon i en rekke land.
     Samtidig ser vi at norsk landbruk avvikles. Kostnadene blir for store og matprisene er for lave. Det er billigere å kjøpe korn og kjøtt fra uland.
     Så lenge det varer. For vi er sårbare. Kornreservene i Norge holder bare for noen uker. Uten mel til brød blir vi sterkt rammet alle.
     Jeg leste om en bonde som kunne fortelle at forfedrene hans i alle tidligere generasjoner hadde det mye verre enn ham, rent økonomisk, men nettopp han kommer til å legge ned gården.
     En bonde på Jæren jeg har snakket med, fortalte om en trist skilsmisse og at han satt alene igjen på en middels stor gård. I fjor slo en avling feil, i mai skulle han få besøk av branntilsyn, mattilsyn og en del andre tilsyn, så han regnet med å måtte gi opp innen sommeren. Det vil bli for dyrt å investere i alt som kreves.
     Jeg kjenner illsinte småbrukere som vil slutte med sauer, «fordi byråkrater i Oslo er mer opptatt av å verne ulv og bjørn enn å støtte norsk matproduksjon».
     Noen liker ikke at bøndene «krever så mye av kaka». Men de som virkelig tjener penger, er matvarekjedene, som presser ned prisene slik at bøndene får for lite i forhold til utgiftene de har. Og pressmidlet er importert mat.
     Vulkanasken fra Island viste at internasjonal transport kan lammes over natten på en uventet måte. Vi har sjørøvere utenfor Afrika. Streiker, nyimperialisme og monopoldannelser, storoppkjøp av matjord og annet kan dukke opp. Kriger og blokader kan komme igjen. Det nytter ikke å importere sauekjøtt fra New Zealand, oksekjøtt fra Botswana eller korn fra Ukraina hvis for eksempel EU presser gjennom et eller annet direktiv, slik de nå vil endre alle norske ordninger for bompenger til veifinansiering.
     Jeg ble litt optimist da jeg hørte statsministeren snakke om Josef i nyttårstalen. Men han tar ikke konsekvensene av det vi kan lære av Josef: Selvberging, sparing, respekt for bøndene og det daglige brød i både gode og onde dager.
     Storeng skriver i sin kommentar om Norge som er blitt rikt på vannkraft og petroleum: «Vi fikk vår olje og gass helt gratis av Gud. Kjøpesummen var kroner null.» Jeg føyer til: Vi fikk fisk og masse stein som kan utnyttes. Vi har mye godt jordbruksland. Det er gratis, men koster arbeid, ofte mer arbeid enn i andre land.
     Jeg er en amatør når det gjelder nasjonal økonomi, landbruk og ressursforvaltning. Er jeg for pessimistisk? Har noen lyspunkter å melde om når det gjelder norsk landbruk? Sikkert er at utfordringene er sammensatte.
     «Tross alt dette er det til gagn for et land at det har en konge som sørger for at landet dyrkes,» skrev den vise kong Salomo. Jeg tror Bibelen har rett i dette også.

Les mer om mer disse temaene:

politikk

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt