Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
96

Smått er godt nok-bevegelsen

Publisert: 3. mai 2010

”Small is beautiful” – det er stort sett bare Senterpartiet som alltid ser det slik. Overtroen på at alt blir bedre om det blir større, er nok mer utbredt enn godt er.

I 1973 ga den britiske økonomen E.F. Schumacher ut artikkelsamlingen ”Small Is Beautiful. Economics As if People Mattered”. Boken vakte oppsikt. Schumacher advarte mot store oppkonstruerte enheter som den teknologiske utviklingen hadde gjort mulig. Han tok til orde for desentralisering og at samfunn og næringsliv måtte få utvikle seg slik det var best for mennesker og natur. Alt må ikke bli stort og effektivt. Det som er lite kan også fungere utmerket, mente han.

Det er mulig de leser høyt fra Schumachers bok fortsatt i Senterpartiet i håp om å finne noe som kan ha relevans for våre dagers diskusjoner om små og store enheter. Senterpartiet er pragmatikere og først og fremst et interesseparti. Deres oppgave er å sørge for best mulige vilkår for dem som bor i distriktene. Der er det mye smått. Folk vil beholde det de er vant med. De er skeptiske til det store og nye. Derfor har Senterpartiet endt opp som en ”smått er godt nok”-parti.

Det er ikke noe som i seg selv er for stort i Norge. I andre land har en større sykehus, større universiteter, større skoler og større bedrifter enn vi har. Det mest spesielle med Norge er at vi har en særdeles finmasket kommunestruktur. I andre land har en slått sammen kommuner i stor skala. I Danmark hadde de i 1958 1386 kommuner. I 2007 var de nede i 98. Vi ligger fortsatt på 430. I Senterpartiet setter de seg fullstendig på bakbeina dersom det blir snakk om å slå samme kommuner uten at kommunene har funnet på det selv. Istedenfor lar de rødgrønne være å gjennomføre reformer som det blir for mye plunder å få til med mange små kommuner. Nå de rødgrønne forrige uke i praksis la Bjarne Håkon Hanssen store helsereform på hylla, har det sammenheng med at de sliter med å få det til å fungere med 430 kommuner.

I forrige periode droppet regjeringen planene om slå sammen fylkene til større regioner. Det var Senterpartiet som holdt igjen med begge armene der også.

I forrige uke gikk politidirektør Ingelin Killengreen inn for å slå sammen flere politidistrikt og redusere antallet lensmannskontor. Slik vil hun spare penger og øke effektiviteten. Hun må nok regne med at Liv Signe Navarsete vil spenne beina under henne.

Utviklingen innen offentlig sektor har utvilsomt gått i retning av større enheter. Vi har fått storsykehuset Oslo Universitetssykehus, Innovasjon Norge, Nav og det nye Nasjonalmuseet, for eksempel. Få steder har ansatte og fagfolk kjempet så innbitt mot en fusjon som ved Nasjonalmuseet. Motstanden tok knekken på to direktører. Ved tredje direktørforsøk ser en ut til å lykkes.

Nav er blitt et skrekkens eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Her har man puttet en kommunal etat sammen med to statlige, og alt skulle skje raskt og effektivt. Det har endt opp med kaoslignende tilstander ved flere kontorer. Det blir nok bedre etter hvert. Om det er blitt rimeligere, bedre eller mer effektivt enn det var, er ikke godt å si.

På papiret er det slik at sammenslåinger blir mer effektive fordi en kan ta ut synergier. Men regelen er den at en oppnår bare deler av de synergigevinstene en planlegger. Det mest effektive er at en stor overtar en liten og bestemmer hvordan det skal være. Om to jevnbyrdige slår seg sammen, blir det fort kamper og omkamper som forstyrrer fokus.

Grunnen til at større enheter ikke lykkes som forutsatt på papiret, er den motvilje og frustrasjon som kan oppstå hos ansatte og støttespillere. Det store organisasjoner sparer penger på lokaler, kan de tape i manglende motivasjon hos ansatte. Det man vinner i færre sjefer på et nivå, kan bli spist opp av flere koordinatorer på nivået under. Store enheter er mer komplisert å lede. Svikter ledelsen, får det større konsekvenser i store enn i små enheter.

Det er utvilsomt mye å spare på å samordne den høyspesialiserte sykehusdriften, men her er underlig nok motstanden sterkes. Derfor har det blitt usedvanlig mye spetakkel av å flytte funksjoner fra Aker til Ullevål eller Ahus, for eksempel, enda det bare er ti minutter unna med taxi. Sykehus har med følelser og identitet å gjøre, fint lite med om det er stort eller lite å gjøre.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

per gustav nilsen

2 innlegg  11 kommentarer

Ikke sentraliser

Publisert nesten 11 år siden

Så lnge Norge har en klart desentralisert bosetningsstruktur, ulikt f.eks. deler av Nord- Sverige, kan vi ikke sammenlikne størrelse på tjenesteenheter. Koordinering kan sikre effektivisering. Hvis Lerø hadde bodd noe år i utkant-Norge i 2010, så han iktigheten av det. Per G Nilsen, Dyrøy i Troms

Kommentar #2

Odd Haugerud

10 innlegg  29 kommentarer

Små og store..

Publisert nesten 11 år siden

Å slå sammen til større enheter kan gå bra, men det kan også være et tveegget sverd. Det kommer ann på omstendighetene.

Når det gjelder kommunesammenslåing så er ikke dette entydig. Og når noen partier vil tvangssammenslå så blir det i alle fall helt feil.

Noen eksempler: Sarpsborg by var i en håpeløs situasjon for en del år siden. Byen var inneklemt mellom kommunene Tune, Varteig og Skjeberg. De hadde ikke utvidelsesmuligheter. Så ble dette slått sammmen til en kommune og dermed kunne planlegingen på et større område finne sted. Dette gikk ganske smertefritt og det var nok riktig.

Så har vi nabobyen Fredrikstad. De var vel i samme situasjon, men her skulle de ha med flere kommuner som slett ikke ville bli med. Det ble mye bråk med demonstrasjoner og endte med et tungrodd byrokratisk administrasjon for å bøte på misnøyen. Det var ikke vellykket.

Her må man bruke sunn fornuft.   

Et annet eksempel er Aremark kommune. Aremark er en liten kommune med ca. 1500 innbyggere + ca.600 hytter. De har en topp moderne skole, de har et topp moderne sykehjem og i dise dager starter de opp et fjervarmeanlegg i kommunen. Kommunen har godt med skog og et sagbruk, Fange sag leverer flis.

Kommunen har vel ikke god råd, men de har greid å gjøre kommunen til meget godt sted å bo. Både for unge og gamle.

Og her skulle altså staten tvangssammenslå Aremark med de nærliggende kommunene. Et slikt forslag sak et det bare en fjerntsittende politikker som kan komme med.

Når det gjelder sykehus så er nok gevinsten muligvis til stede for større enheter. Men det er balansegangen det ofte er noen galt med. Man kan ikke forlange at folk skal kjøre 15 mil for å komme på sykehus. Jeg tenker på Hallingdal hvor Gol og andre kommuner altså skal kjøre til Hønsfoss for å komme på sykehus. Er det noen vi er avhengig av så er det vår helse. Den kan vi ikke gamble med. Det må kunne gå ann å ha store sykehus selv om vi beholder noen små.

 

Jeg tror Lerø som er ekspert på ledelse har en oppgave her.

For til slutt så er det forståelsen og ledelsen av de forskjellige prosjekter det kommere ann på- Jeg foreslår at du tar deg en tur inn på tinget.

Kommentar #3

Rolf-Erik Pedersen

17 innlegg  1884 kommentarer

RE: Små og store..

Publisert nesten 11 år siden
03.05.10 kl. 16:38 skrev Odd Haugerud:

Så har vi nabobyen Fredrikstad. De var vel i samme situasjon, men her skulle de ha med flere kommuner som slett ikke ville bli med. Det ble mye bråk med demonstrasjoner og endte med et tungrodd byrokratisk administrasjon for å bøte på misnøyen. Det var ikke vellykket.

 Nå var bakgrunnen for den famøse tvangssammenslåingen i Fredrikstad en helt annen enn Sarpsborg.  I motsetning til Sarpsborg så hadde Fredrikstad store ubebygde områder og led således ikke under noe mangel på arealer.  Men da AP-mafiaen i daværende Fredrikstad kommune fikk nyss om at Kristiansen-utvalget skulle utrede Sarpsborg situasjon så ba man om bli tatt med i samme slengen.  Uten å si et pip til nabokommunene.  Og resultatet kjenner vi jo; fra 1. januar 1994 ble Fredrikstad, Borge, Rolvsøy, Kråkerøy og Onsøy slått sammen til en storkommune.  Men noe godt kom det ut av dette da velgerne sa takk for sist og desimerte AP betraktelig og satte en endelig stopp for dette hegemoniet.  Fra å bare "snakke sammen" måtte man lære seg å snakke med noen som ikke satt inne på samme værelse.  Og en etterlengtet utskifting av AP-representantene fra Østfold på Stortinget ble også iverksatt, bl.a. den alltid like "klarsynte" Tom Thoresen - eller Sovesen som han ble kalt.

Men løste denne sammenslåingen noe?  Vi har stort sett ikke gjort annet etter krigen enn å slå sammen kommuner.  Og det kan vi fortsette med til det ikke er flere kommuner å slå sammen.  Jeg savner en smule nytenkning her, både med hensyn til inndeling av forvaltningsnivå samt organisering av kommuner og fylker.  Andre land har langt flere kommuner enn Norge, uten at det har noen følger for effektivitet og administrasjon.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere