Verdidebatt

Høyt sitter de, og fort skal de frem!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Siden Pedersen avhendet sitt kjøretøy i februar så har jeg frekventert hovedstadens gang- og sykkelstier (i den grad de eksisterer) både titt og ofte. Som gående. Det har vært meg en glede å tusle fredelig avsted til jobb en vårmorgen og se de første hestehovene og høre fuglekvitteret. (Samtidig som jeg godter meg litt over alle som står og stamper i kø på Ring 3). Men jeg er ikke alene på disse veiene. Der ferdes barn på vei til skolen, mødre med barnevogner og en og annen syklist i et heller bedagelig tempo. Og fantomsyklistene. Ikke minst sistnevnte!

Hva en fantomsyklist er? Du har sikkert sett – og opplevd – dem. De aller fleste i denne kategorien er menn, men kvinner finnes også. De ferdes på sine kostbare sykler (som veier bare 8 kilo!) og de skal fort frem! Helst litt før alle andre. De er lette å kjenne igjen der de kommer i tighte sykkelbukser og med en jakke/overdel i en eller annen signalfarge, fortrinnsvis selvlysende grønt. Og setet på sykkelen står minst en halv meter over stanga. De aller fleste av dem har altså et vannfall på minst 150 cm! De har en knøttliten ryggsekk på seg, iført sykkelhjelm med Alien-fasong og har nesten uten unntak solbriller av den typen som er skinnende blanke og ugjennomsiktelige (sikkert kjøpt hos XXL til blodpris!). Og de kommer i et forrykende tempo med halvåpen munn. Mulig de har tenkt å gå vår fjærbekledde venn fluesnapperen i næringen? Men felles for disse typene er at de virker å være den bastante mening at alle – ALLE – gang- og sykkelveier er laget kun for dem. Og ingen andre. Tett trafikk på gang- og sykkelveien er intet hinder for å ta seg frem på vei til jobb i en fart som garantert ville ha brakt dem i teten i Tour de France. Det går så fotgjengere og barnevogner skvetter til alle kanter der de kommer i lynets hastighet mens de irritert brøler «se å kom deg unna da!». For de skal fort frem. Helst litt fortere enn gårsdagen. Klarer de strekningen hjem-jobb på 8 minutter og 45 sekunder? Ja, kanskje! Og gleden må være tilnærmet orgasmisk hvis de klarer å slå en kollega på vei til eller fra jobb. (De ligger sikkert i trening til Birken, vet du!).

Felles for de aller fleste av dem (og andre syklister, heri inkludert den ærede redaktør Simonnes; nå også stått frem som sykkelbølle!) er den dypeste forakt for sine medtrafikanter og alt som heter trafikkregler og allmenn folkeskikk. En fotgjengerovergang anser de som en sykkelovergang og skal og krysses i en rasende fart uten å se seg om verken til den ene eller andre siden. Og å redusere farten på et trafikkert fortau er kun for pingler, må vite! Rødt lys? Gjelder ikke !(kfr. Simonnes). Jeg undres titt og ofte over hvordan de klarer å prestere noe som helst når de endelig kommer på jobb. Med den farten de har opp bakkene ville jeg ha vært tilnærmet død når jeg endelig hadde nådd bestemmelsesstedet. Nåja, bemerkelsesverdig mange av disse fantomistene pådrar seg hjerteinfarkt og andre lidelser..... Men skjer det en metamorfose når man tar på seg trange sykkelbukser, selvlysende jakke, super-duper sykkelhjelm og solbriller og bestiger sykkelen til trettifemtusinde kroner? Eller blir man jaget av demoner i djevelens fart?

Jeg har tatt frem min herresykkel; type by- og nitrist. Jeg har tørket støvet av sykkelhjelmen (fra Biltema!). Og bedagelig skal jeg tråkke avgårde mens jeg tenker på salige Karoline Bjørnson som ba kusken om å senke farten «thi vi kommer tidsnok frem».  God tur!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt