Redaktør går av

Fædrelandsvennens redaktør, Hans Christian Vadseth, gikk av på dagen etter drøyt to år i redaktørstolen. Dette er høyst oppsiktsvekkende.  Slikt skjer ikke ofte. Det er også beklagelig. Vadseth er en erfaren og dyktig mediemann som har fått gode skussmål overalt der han har vært.

Interne forhold i avisen angis som grunnen til at Vadseths valgte å gå av. Uten at en har innblikk i alt dette, må det ha vært nokså graverende forhold. For redaktører flest er vanligvis svært tykkhudet. Vadseth er sikkert ikke et unntak i så måte. Men nå har han altså fått nok av det han omtaler som ”ukultur.”

I mine sju år på Sørlandet var det noe som ofte forundret meg. Mens befolkningen i andre deler av landet satte stor pris på sin regionavis, hadde mange sørlendinger sin avis langt opp i vrangstrupen. Om dette skyldtes den skarptskyttende ex- redaktør Finn Holmer Hoven ene og alene, er ikke godt å si, men mange trakk i hvert fall et lettelsens sukk da han ble erstattet med Vadseth. Nå må Fevennen ut på redaktørjakt igjen. Jeg tror ikke folk står i kø for å overta jobben som kaptein på skuta. Eller kanskje det er det det er?

Så langt jeg kan se, har Vadseth vært en svært profesjonell redaktør. Det har også landsdelens kristne fått oppdage. Selv om Vadseth regner seg som personlig kristen, praktiserte han ikke en snill og ukritisk kirkejournalistikk. Det er bra. Det journalistiske håndverk tillater ikke slikt. Samtidig ble ikke kristne håndtert verre en andre slik de så absolutt ble av Holmer Hoven, som hadde nese for alt som luktet kristenmannsblod. Ja, og så for alt som hadde med de kongelige å gjøre naturligvis.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg synes det er lite kritisk journalistikk å spore både her og der i kjølvannet av redaktørens avgang. Hva har skjedd? Kan vi få vite noe mer om dette?  Jeg opplever at landets aviser er litt for tause, eller rettere sagt knappe. Er det fordi de har tatt parti med de tillitsvalgte i Fædrelandsvennen, eller er det fordi de synes hele saken er delikat? Det er nokså tankevekkende at topptillitsvalgte i Schibsted går ut og refser redaktøren for en annen avis uten at de gir inntrykk av å ha satt seg grundig inn i saken. Vet de mer om interne forhold enn folk flest? Eller er det en slags kollegasolidarisk ryggmarksrefleks som slår ut enten en har en god eller dårlig sak? Jeg bare spør i min uvitenhet…