Foulpointe, buksa som gir drømmerumpa og asken.

”Jeg savner meg selv i politikken”, sa Carl I.Hagen og lanserte seg selv som ordfører-kandidat. Jeg savner meg selv, jeg også, på prekestolen her i Antananarivo – uten dermed å aspirere til gassisk bispekandidat.

Jeg synes språket i forkynnelsen her blir veldig trangt og fromt, veldig monotont og klisjèpreget – og at det i liten grad hjelper oss lyttere til å koble tro og hverdag, tro og samfunnsspørsmål, tro og eget språk på den troen. Jeg går mest i English Chapel fortsatt – anstendig lengde på gudstjenesten, på et språk jeg forstår skikkelig. Men til å ha så mange forskjellige predikanter, blir preknene utrolig like. Han som var forrige søndag hadde forresten en underfundig ordsammensetning for å illustrere hvordan det vi ser, avhenger av eget blikk; egen tolkning: "Godisnowhere". Leser vi "God is now here" eller "God is nowhere"?

Når det gjelder Madagaskar, er det tankevekkende at da noen bekjente av oss her kom hit på 60-tallet, lå Mauritius og Madagaskar ganske likt ift økonomisk situasjon og levestandard. Nå er Mauritius et av de rikeste landene i dette området, og Madagaskar et av de fattigste. Hva gikk galt?

Sikkert er det i hvert fall at det meste har blitt forverret under disse halvannet årene med politisk krise. Vårt Land hadde en artikkel for noen uker siden med mange stygge tall og fakta: Økonomisk vekst var på 7 % i 2008 og falt til 0,6 i fjor. Man regner med at 228 000 arbeidsplasser har gått tapt så langt som følge av krisen, og mange tusen flere er i faresonen. Turistnæringen ligger med brukket rygg, industriproduksjonen i privat sektor har sunket med 70 %. Internasjonal bistand dekket i fjor 70 % av de offentlige utgiftene, og mer enn 45 % av budsjettet totalt. 25 % nedgang i skatteinntektene i fjor. Mellom 70 og 80 % lever under fattigdomsgrensen.

Det er lovet valg i vår, men det snakkes mer om nytt kupp, etter at den illegitime regjeringen er blitt enda mer diplomatisk isolert. Situasjonen er uklar, ryktene svirrer, det er hyppige demonstrasjoner i sentrum, men ikke akkurat der vi bor. Vi merker ikke stort, annet enn at mennesker rundt oss forteller at livet blir enda tøffere å leve.

Nærhet og avstand. Jeg vet ikke hva slags inntrykk dere har som er så langt unna, men det er noe med nærhet og avstand; hvor forskjellig ting kan se ut. Og noen ganger kan det virke som de som er langt unna får med seg mer av det som skjer, eller i hvert fall noe annet. La meg ta et eksempel: En iskald vinteruke 1994 - Lillehammer hadde et visstnok spektakulært åpningsshow på de olympiske leker, og noen dager senere tok Johann Olav Koss gull etter gull i Vikingskipet. Jeg var en av de mange reiselederne som var på jobb den uka, og vi sto og frøs beina av oss i den rå lufta langs Mjøsa, mens vi ventet på våre turister og strevde med å få dem alle kanalisert inn i de riktige bussene til riktig tidspunkt. Fysisk sett var jeg nærmere OL-begivenhetene enn de fleste andre jeg kjente – men jeg fikk praktisk talt ikke med meg noen ting, fordi jeg stort sett sto på parkeringsplasser og ventet, og heller ikke fikk sett det på TV. Fysisk nærhet betyr ikke nødvendigvis at man er en del av begivenhetene. Nærheten kan skape en annen type avstand.

Det samme gjaldt under demonstrasjoner og gateslagsmål i Oslo i fjor vinter. Vi bor jo i sentrum, ikke veldig langt fra den israelske ambassaden, og på TV kunne det se ut som om hele Oslo sentrum var en krigssone. Noen ringte og var bekymret for oss. Vi merket jo ingenting, annet enn det vi leste på nett og i aviser. De som hadde TV hadde langt bedre oversikt enn oss – dog preget av den tabloide dramaturgien.

I forhold til dette året vårt på Madagaskar, tenker jeg at det har vært litt trist å erfare at for meg er det enklere å være engasjert og bidra når jeg er på avstand, enn når jeg er på kloss hold. Her blir det så grenseløst mange jeg møter som trenger så mye, og jeg bruker så mye energi på både å skamme meg og være opprørt over verdens urettferdighet og min del i det, at det truer med å handlingslamme meg. På avstand, hjemmefra, synes jeg i større grad jeg kan engasjere meg uten den selvopptatte skamfølelsen, og det er enklere å foreta de nødvendige begrensninger mhp hvor og hvem jeg kan bidra i forhold til.

Koloina-åpning! Man kan bli så desillusjonert i forhold til de enorme utfordringene mange afrikanske land står overfor – både politisk, økonomisk og klimatisk (med alle de ulike felt som hermed berøres). Jeg kjenner, som jeg har sagt før, at det er omtrent umulig for meg å finne balansen mellom en avstandstagen som gjør meg i stand til å leve og arbeide her, og en nødvendig uro og empati med alle de tøffe skjebnene rundt meg. Hvordan trene opp tåleevnen uten å venne seg til noe jeg ikke vil og ikke bør venne meg til?

Et av grepene har vært å dra i gang lunsjskoleprosjektet i nabolaget vårt i Andavamamba; Koloina! Vi hadde høytidelig åpning 12.april, med bydelssjef, den norske ambassadøren, KFUK-ledelsen, barn, foreldre og stab tilstede. Gudstjeneste, taler, musikk og servering,  fornøyde unger i nye skoleuniforms-t-skjorter, og stabler med vafler  – det måtte jo bli en suksess. Vi tror vi har fått inn tre dugelige unge damer som stab, og 60 barn mellom 5 og 9 år får nå et par timer hver dag med basisundervisning og næringsrik mat. Spennende å følge prosjektet – og bittelitt enklere å leve bak porten vår.

Drømmeferie og drømmerumpe. Nå er vi nettopp kommet hjem fra nordøstkysten, fra en paradisisk flekk ved det indiske hav; Foulpointe.  Naturen og klima der er helt fantastisk, med 30 grader på land og i vann, evig palmesus, bølgedrønn utenfor revet og vidåpen horisont. Jeg øvde meg på å nyte en uke ferie, omgitt av altfor mange arbeidsløse gassere. Rent prinsipielt er det ikke noe som helst mer moralsk høyverdig å ha deilig ferie langt unna fattigdommen (OG solen OG palmene OG det varme vannet), men det funker nok bedre for sånne som meg.

Så kan jeg jo sitte på en kaldere strand i Norge, og lese mer enn å bade, og la meg irritere over oppslag som det jeg nettopp så i en nettavis, hvor de skrev om ”buksa som gir deg drømmerumpa”, og viste fram ulike jeansmodeller, hvor av noen visstnok passet for de slanke, noen for de midt på treet og noen for de såkalt ”formfullendte”. Alle modellene som var avbildet, hadde lårvidde med samme omkrets som en slank overarm. Jeg klør mine mange myggestikk og melder pass.

Jeg har skjønt at flyene står rundt omkring. Og jeg har venner som har fått både jobb- og ferieplaner forpurret. Miljøgevinsten ved de parkerte fly er vel begrenset når vulkanen gjør utslippsjobben. Håpet må være at det likevel skaper en ettertanke – både i forhold til fly-avhengighet og togets fortreffelighet. Bare synd at Jernbaneverk og NSB visstnok ikke har kjent sin besøkelsestid.

Det har forresten ikke paven heller. Jeg vet mange katolikker som skulle ønske seg en annen leder i disse dager – en som tydelig kunne formidle større bekymring for overgrepsofrenes vanskeligheter, enn for kirkens eget rennomè. Som kirke kan vi være frimodige i forhold til kritikk som er kunnskapsløs eller skyter over mål. Men vi må evne å legge oss flate, og dernest rydde opp, når det er grunn til det.