Egoistisk flukt fra virkeligheten?

Folk flest leser skjønnlitteratur. Men ikke like mange leser trykte, sakprosaiske tekster som biografier, såkalte "faktabøker" og samfunnsanalytiske/-kritiske bøker. Jofrid Karner Smidt, førsteamanuensis ved bibliotekutdanningen på Høgskolen i Oslo, sier at bildet er slik: "Både kvinner og menn leser mer skjønnlitteratur enn faglitteratur." Kan dette skyldes at informasjonstilgangen gjennom Internett og sosiale medier er større enn noen gang? Wikipedia er nå så omfattende som sakprosa-kilde at mange studier godtar Wikipedia som kilde i fordypningsoppgaver og caser. Men det er vel forskjell på kunnskap man må tilegne seg som student, og kunnskap man bør tilegne seg som medlem av vårt samfunn.

I følge Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo har sakprosaen vært på offensiven de siste årene, men bokhandlernes bestselgerliste for 2009 viser noe annet – fagbladet Bok & Samfunn forteller at man må helt ned på 27.-plass på listen for å finne en sakprosa-bok; "Skynd deg å elske" av Laila Lanes.

Har ikke mennesker i dag behov for å forstå sin egen samtid? Ønsker ikke mennesker i Norge å bli konfrontert med virkeligheten? Er den mentale kapasiteten til folk flest redusert til å leve seg inn i en fantasiverden, fremfor å tolke sin egen fortid eller samtid? Er skjønnlitteraturen et verktøy for egoistisk flukt fra virkeligheten? Eller overtar Internett mer og mer som kilde for sakprosa på bekostning av trykte medier? Disse spørsmålene skulle jeg gjerne sett brukt som utgangspunkt for et forskningsprosjekt.

For meg er litteratur viktigere for historien og fremtiden enn det å tilfredsstille fantasien og rømme fra virkeligheten. Tenk hvis menneskene ikke hadde brukt trykt sakprosa-litteratur for å ta vare på historien. Hvordan hadde verden sett ut da? Hvilke verdier og normer hadde preget samfunnet? Min påstand er at flukt fra virkeligheten ikke er sunt i lengden. Livet og virkeligheten er noe vi må leve med – det er viktig å forstå sin samtid i lys av egne og andres erfaringer og opplevelser, og det er viktig å forstå samtiden med utgangspunkt i historien. Sakprosa hjelper oss til å forstå. Skjønnlitteratur kan i verste fall forvirre oss.

Man kan ikke si at det er “feil” å lese skjønnlitteratur – aldeles ikke. Men jeg våger å konkludere med at det er en ansvarsfraskrivelse å overse sakprosa totalt. Ja, noen trenger kanskje å flykte fra virkeligheten av og til. Men vi trenger også kunnskap om vår samtid for å forstå samfunnet vi lever i. Vi trenger sosiologisk kunnskap for å kunne møte livets motbakker og forholde oss til medmennesker. Sakprosa gjør oss til samfunnsbevisste og ansvarlige borgere, og hjelper oss til å forstå oss selv i lys av det samfunnet vi lever i. Sakprosa er en sosiologisk utdannelse.

Dette er ikke bombastiske meninger for å påstå at “slik er det”, men påstander som bør være et utgangspunkt for debatt.