Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Det viktigste er

Publisert: 22. apr 2010

Det viktigste er å delta, heter det i det olympiske charter. Men når OL-pampen Juan Antonio Samaranch nå er død, er det kanskje grunn til å si: Det viktigste er hva du deltar i.

Få personer var mer opptatt av sitt ettermæle enn Juan Antonio Samaranch. Med penger fra Lillehammer, Seoul og Barcelona brukte den gamle Franco-fascisten andre halvdel av sitt liv til en ekstrem oppussing som han selv håpet skulle ende med Nobels Fredspris.

Slik gikk det ikke. Samaranch døde denne uken. Ekspresidenten i Den internasjonale olympiske komité (IOK) blir i Aftenposten i dag skrytt opp i skyene av Gerhard Heiberg, Arne Myhrvold og Petter Rønningen, tre menn som selv har gjort karriere i den olympiske bevegelsen. 

Heiberg har rett i at Samaranch må få mye av æren for at IOK ble en pengemaskin – dersom dette var en ønsket utvikling. At IOK brukte sitt varemerke – de fem ringene – til å håve inn milliarder fra konserner som Coca Cola, MacDonalds og Adidas, er greit nok for meg. Men måten de melket regjeringer og skattebetalere på – i søkerbyer som ble spilt ut mot hverandre – er for meg et eksempel på at pyramidespill og mafiametoder er noe selv finansministre kan bli lurt av.

Juan Antonio Samaranch startet sin karriere som minister for general Franco i Spania. Som ungfascist var han med på å slå ned et folkeopprør i hjembyen Barcelona. Da det tidlig på 70-tallet ble klart at Franco-regimet gikk mot slutten, klarte Samaranch å bygge seg en karriere i IOK, der han satt som president fra 1980 til 2001. I denne voksne perioden ledet han IOK på diktatorisk vis, og utpekte kongelige, militære og politiske medlemmer etter eget forgodtbefinnende. «Den olympiske familie» og «den olympiske enhet» var hans retoriske grep for å skape konsensus hver gang det ble murret mot lederstilen.

IOK har hovedkvarter i Sveits, og Samaranch klarte å få vertsnasjonen til å gi IOK juridisk immunitet – noe som bidro sterkt til hemmelighold i en organisasjon preget av bestikkelser, korrupsjon og hestehandel.

Likevel drømte Samaranch om å få fredsprisen. Midt under OL på Lillehammer dro han til et krigsherjet Sarajevo og erklærte «olympisk våpenhvile». Nå hviler Samaranch selv. Kanskje til og med i fred, hvis han hadde fred med seg selv da han døde.

 

Kommentar #1

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

RE: Det viktigste er

Publisert rundt 11 år siden
22.04.10 kl. 11:31 skrev Lars Gilberg:

Det viktigste er å delta, heter det i det olympiske charter. Men når OL-pampen Juan Antonio Samaranch nå er død, er det kanskje grunn til å si: Det viktigste er hva du deltar i.

Få personer var mer opptatt av sitt ettermæle enn Juan Antonio Samaranch. Med penger fra Lillehammer, Seoul og Barcelona brukte den gamle Franco-fascisten andre halvdel av sitt liv til en ekstrem oppussing som han selv håpet skulle ende med Nobels Fredspris.

Slik gikk det ikke. Samaranch døde denne uken. Ekspresidenten i Den internasjonale olympiske komité (IOK) blir i Aftenposten i dag skrytt opp i skyene av Gerhard Heiberg, Arne Myhrvold og Petter Rønningen, tre menn som selv har gjort karriere i den olympiske bevegelsen. 

Heiberg har rett i at Samaranch må få mye av æren for at IOK ble en pengemaskin – dersom dette var en ønsket utvikling. At IOK brukte sitt varemerke – de fem ringene – til å håve inn milliarder fra konserner som Coca Cola, MacDonalds og Adidas, er greit nok for meg. Men måten de melket regjeringer og skattebetalere på – i søkerbyer som ble spilt ut mot hverandre – er for meg et eksempel på at pyramidespill og mafiametoder er noe selv finansministre kan bli lurt av.

Juan Antonio Samaranch startet sin karriere som minister for general Franco i Spania. Som ungfascist var han med på å slå ned et folkeopprør i hjembyen Barcelona. Da det tidlig på 70-tallet ble klart at Franco-regimet gikk mot slutten, klarte Samaranch å bygge seg en karriere i IOK, der han satt som president fra 1980 til 2001. I denne voksne perioden ledet han IOK på diktatorisk vis, og utpekte kongelige, militære og politiske medlemmer etter eget forgodtbefinnende. «Den olympiske familie» og «den olympiske enhet» var hans retoriske grep for å skape konsensus hver gang det ble murret mot lederstilen.

IOK har hovedkvarter i Sveits, og Samaranch klarte å få vertsnasjonen til å gi IOK juridisk immunitet – noe som bidro sterkt til hemmelighold i en organisasjon preget av bestikkelser, korrupsjon og hestehandel.

Likevel drømte Samaranch om å få fredsprisen. Midt under OL på Lillehammer dro han til et krigsherjet Sarajevo og erklærte «olympisk våpenhvile». Nå hviler Samaranch selv. Kanskje til og med i fred, hvis han hadde fred med seg selv da han døde.

:::::::::::::

"Verden vil bedras"  heter det visstnok i et ordspråk.   Dersom vi ser fordeler av det er det utrolig hvor mye vi kan godta av verdens dårlighet.  Så vidt jeg husker var det vel en av Norges idrettstopper på Lillehammer OL i 1994, Ullvang, som var i ferd med å knurre litt  mot denne egenrådige sjefen.  Han ble effektift dysset ned av en samlet olympiakomite, - og media tiet.  Jeg vet ikke hvor Vårt Land stod seg i denne situasjonen.  Konsekvensene hadde nok blitt for store kanskje. Eller husker jeg helt feil ?

MVH magnus L

Kommentar #2

Lars Gilberg

223 innlegg  116 kommentarer

Ja og nei

Publisert rundt 11 år siden

Det er riktig at Ulvang uttalte seg kritisk mot Samaranch og IOC rett før åpningen av Lillehammer-OL, men det er på ingen måte riktig at media tiet om det.

Vårt Land skrev også den gang kritiske artikler om Ringenes herrer – som Andrew Jennings nettopp hadde kommet ut med bok om.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere