Mytene som ikke ville dø

(Dette er en lengre versjon av innlegget i dagens papirutgave.)

Historiene er like kjente som de er opplagte. I middelalderen mente man at jorden var flat. Det er langt flere tilfeller av pedofili i enn utenfor Den katolske kirken. Dagens pave ga i 2001 klar beskjed om at seksuelle overgrep i Kirken skulle holdes skjult. I antikken satte kristne fanatikere fyr på det store biblioteket i Aleksandria, der all datidens kunnskap var samlet. Den lysende greske matematikeren Hypatia ble myrdet fordi hun var kvinne og hedensk filosof. Millioner ble henrettet som hekser. Kopernikus skapte sjokkbølger og ble forfulgt av kirken fordi han fratok oss vår privilegerte plass i sentrum av universet.

Dette er bare noen av mange eksempler på kirkens kriminelle stormløp mot opplysning og medmenneskelighet.

Men siden alt dette fremstår som så velkjent, er det tydeligvis mindre kjent at ikke noe av det stemmer. Vi snakker rett og slett om myter. På faglig kalles dette ofte for faktoider, forestillinger som høres sanne ut, men som altså er usanne. Det stemmer ikke at vikingene hadde horn på hjelmene. Den kinesiske mur kan ikke sees fra verdensrommet. Kirken har aldri diskutert om kvinnen har sjel.

Grunnen til at slike feil spres i media og lærebøker handler ikke i utpreget grad om konspirasjoner fra skumle sekulære kretser.  Eller om Vatikanets dårlige evne til å håndtere media og til tider manglende åpenhet om utfordringene.

Mye skyldes nok heller en ond sirkel. Tror jeg at middelalderen var en eneste lang mørketid og at Kirken bekjempet alle som sa at jorda var rund, skal det lite til å tro at den også ødela biblioteket i Aleksandria. Tror jeg at kristen tro vant fram ved å fortrenge vitenskap og opplysning, er det lett å male dette i skarp kontrast til islam i samme periode.

Det er ikke til å unngå at slike tanker ligger i bakhodet når jeg skal vurdere korstog og hekseprosesser. Eller skrive lærebøker.

De seneste ukenes vinkling på overgrepsskandalene knyttet til Den katolske kirken henger også sammen med en klassisk mekanisme som ofte kalles for moralpanikk. Denne kommer for det første til utrykk ved at gamle problemer blir rekonstruert i media som helt nye. Videre gjengis statistikk selektivt slik at det ser ut som om problemene har økt dramatisk. I følge religionssosiologen Massimo Introvigne skjer en "sosial hyperkonstruksjon", spesielt knyttet til seksuelle overgrep i religiøse miljøer. Det oppstår en mediepanikk som det skal mye til at fører noe godt med seg.  

Som omtalt i Fri Tanke 8. april understreker Introvigne at "For det første fordreies virkelighetsoppfatningen, slik at det blir vanskeligere å løse problemene på en effektiv måte. Dernest legger hysteriet til rette for urettmessige og undertrykkende sanksjoner mot de som rammes".

At mytene og moralpanikken sitter så løst, skyldes i liten grad dumhet eller uvilje. I stedet skyldes mye at vi er farget av faktoidene. Vi kommer ikke på tanken å etterprøve det vi vet er rett. Vi har i generasjoner fått innpodet i skoleverk og populærvitenskap at vi har gått fra en fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst nåtid. Den mørke middelalder skyldes at Kirken kvelte vitenskapen. Det i vesten som er bedre enn andre kulturer kan vi takke Opplysningstiden for.

Dette er på mange måter modernitetens skapelsesforteling. Og i motsetning til de vi finner i Bibelen, synes det å forventes at vi skal den bokstavelig med alle tilhørende anekdoter.

Det hele får god drahjelp når de færreste, inkludert media og populærvitenskap, er interessert i å forsvare maktinstitusjoner. Støtter noe opp under fiendebilder og skurkeroller, lytter man lite til protester fra noen som mistenkes for å gå maktens ærend. Noen ganger er inntrykket også at bare det å legge inn protest i seg selv gir grunnlag for å avvise den. For det viser at man er i lomma på krefter vi ikke kan akseptere.

Dermed blir debatter ofte rått parti. En av de mer typiske skjedde i regi av BBC høsten 2009 mellom på den ene siden ordkunstnerne Christopher Hitchens og Steven Fry, to av Englands mest kjente ateister, og på den andre siden to merkelig uforberedte katolikker, en nonne og en politiker. Spørsmålet som skulle avgjøres var om den katolske kirke er ”en kilde til godhet i verden?” Etter at Hitchens med sedvanlig sarkasme hadde trukket fram kirkens støtte av alt fra Hitler til barnemishandling, og Fry med innlevelse at kirken kalte ham pervers siden han var homofil, og dessuten hadde den torturert Galileo, ble påstanden ikke overraskende nedstemt av et seerpanel, med 1862 mot 268 stemmer.

Den katolske kirke er med andre ord ingen kilde til godhet i verden.

Nå er det mulig å argumentere for enkelte av påstandene, men det avslører nok mindre sannheten enn egen agenda å se Hitler som katolikk i noen meningsfull betydning av ordet, for ikke å si å antyde at den katolske kirken aktivt har støttet pedofili. Eller slå fast at Galileo ble torturert, uansett hvor ofte vi er blitt utsatt for prikkedøden med påstanden de seneste århundrer.

Fenomenet vi er ute for betegnes av og til også som "zombie ideas". Vi omgis av forestillinger som stadig står opp fra graven og vandrer rundt i dagslys, uansett hvor ofte de tas livet av.  Treffer de tonen i tiden, er de ustoppelige som Duracell-kaniner. Kan de formuleres spisst og kjapt i fyndord, sitter de som støpt i hjernebarken. Det er derfor debatter har rituelle innslag av beskyldninger om at motpartens mening er like dum som å si at jorden er flat. Og det ikke er uvanlig å høre at fornuftige mennesker ikke kan være kristne, etter kirkens årtusenlange kamp mot fornuften.

Mens tonen i opplysningstiden var at gudstro skyldtes mangel på kunnskap, synes det med andre ord som om det samme kan gjelde mangel på gudstro.

Litteraturfilosofen Roland Barthes (1915-1980) argumenterte på 1950-tallet for at vår tid uopphørlig frembringer myter som speiler ubevisste normer og grunnforestillinger som inngår i faste mønstre, eller store fortellinger. De springer ut av sosiale verdisystemer som uttrykker alt fra drømmer og lengsler hos folk flest til rådende tankemønstre og maktstrukturer i media, næringsliv eller politikk. I en slik situasjon vekker det motstand å pirke mytene i siden, for ikke å si å dra teppet vekk under dem. Selv om man lykkes, vender de altså tilbake, noen ganger i forkledning.

Skulle miraklet skje at mytene forsvinner for godt, kan likevel interessene som skapte dem leve videre. Og gi grobunn for nye.

Dermed kan det oppleves som et Sisyfos-prosjekt å motvirke mytene. Selv om en faktoide kan dyttes fram i lyset, ruller den tilbake til start. De av oss som har erfaring med slike herostratiske kamper, som med alt nonsens i og rundt Da Vinci-koden, hørte ikke sjelden at vi var del av konspirasjonen.

Når vi likevel fortsetter med prosjekter som min egen Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø (boken berører femti slike myter i populærvitenskap, media, leksika og lærebøker), er det ikke bare fordi vi har felles gener med eselet.

I stedet handler det om et ønske om mer etterrettelighet og ettertanke. Lærere, journalister og politikere bør forholde seg enda mer til kilder og historikere. Ingen er tjent med at den offentlige samtalen bygger på, eller nører opp under, påviselige myter.

Jeg kjenner ikke mange som ønsker et samfunn eller skoleverk som lar være å utfordre fordommer og feilslutninger, selv når de handler om kristne.