Terje Tønnessen

151

Min kamps Knausgård

Publisert: 19. apr 2010

Jeg har nå lest &  bladd i noen av Karl Ove Knausgårds Min kamp bøker. De interesserer meg ikke. Overhodet ikke. Selv om Kristiansand er nevnt i bøtter & spann og jeg kjenner flere av dem han omtaler og portretterer

Min kamp er å måtte lide meg gjennom en massiv seig narsissime av første grad, det er en påkjenning å måtte pløye seg gjennom all den maniske selvopptattheten, det orgasmiske selvfokus, de personlige traumer, fobier som skal avsløres, medmennesker som skal avkles...

Min teori er at Knausgårds Min kamp bøker fort blir glemt - de kommer nok til å registreres i de fleste litteraturhistorier - men ikke mer...

Det er et historisk faktum at mye selvutlevering i skjønnlitteraturen er skrivekunst av ypperste klasse og tidløs aktualitet - men ikke dette -

der er grenser for hvor mye potent narsissisme på autopilot, bekreftelse på arvesyndslæren og den lutherske pessimistiske antropologi vi må gjennomlide for å komme til slutten...

hvis den finnes...

les heller Romerbrevet -

det er riktignok også skrevet av en narsissist(!) - men han visste da hvor løsningen finnes!

Kommentar #1

Trond Hans Farner Kverno

19 innlegg  248 kommentarer

RE: Min kamps Knausgård

Publisert over 11 år siden

 Jeg er sannsynligvis et ukultivert menneske. Men det du Terje skriver stemmer forbløffende med det førsteinntrykket jeg fikk - og som fikk meg til å legge bind 1 vekk. Jeg gikk heller og hentet DVD-en med Metropolitan-oppsetningen av Wagners Parsifal.

Bare for å presisere - jeg har på mange måter et litterært aspekt med meg også inn i musikken. Så det er ikke sånn at jeg er litterært indifferent. Heller ikke er jeg spesielt snerpete. Om jeg skulle skrive om "min kamp" kunne nok også jeg avstedkomme alt fra snurpemunn til trusler om injuriesøksmål.

Om andre mener at Terje - og jeg - er helt på det litterære jordet får de fortelle oss det.

19.04.10 kl. 21:32 skrev Terje Tønnessen:

Jeg har nå lest &  bladd i noen av Karl Ove Knausgårds Min kamp bøker. De interesserer meg ikke. Overhodet ikke. Selv om Kristiansand er nevnt i bøtter & spann og jeg kjenner flere av dem han omtaler og portretterer

Min kamp er å måtte lide meg gjennom en massiv seig narsissime av første grad, det er en påkjenning å måtte pløye seg gjennom all den maniske selvopptattheten, det orgasmiske selvfokus, de personlige traumer, fobier som skal avsløres, medmennesker som skal avkles...

Min teori er at Knausgårds Min kamp bøker fort blir glemt - de kommer nok til å registreres i de fleste litteraturhistorier - men ikke mer...

Det er et historisk faktum at mye selvutlevering i skjønnlitteraturen er skrivekunst av ypperste klasse og tidløs aktualitet - men ikke dette -

der er grenser for hvor mye potent narsissisme på autopilot, bekreftelse på arvesyndslæren og den lutherske pessimistiske antropologi vi må gjennomlide for å komme til slutten...

hvis den finnes...

les heller Romerbrevet -

det er riktignok også skrevet av en narsissist(!) - men han visste da hvor løsningen finnes!

Kommentar #2

Astrid Sofie Dalhaug

9 innlegg  66 kommentarer

Meningsberettiget?

Publisert over 11 år siden

Du setter ord på det jeg tenker. Jeg leser veldig lite bøker, det er jo litt flaut å innrømme. Så siden jeg ikke har åpnet Knausgård, har jeg vært litt i tvil om jeg er meningsberettiget. Men bare tanken på 6 bind navlelo får meg til å stønne. Anne B Ragde har jeg hørt en kvart lydbok av, og det fristet ikke til fortsettelse. Så mye selvsagt blablabla og karikerte personligheter. Sist jeg virkelig leste bøker, var da jeg for noen år siden pløyde gjennom Dostojevskis Idioten og Brødrene Karamasov. Men det høres jo så snobbete ut igjen. Så jeg holder meg til aviser og barnas bøker. Og skylder på tidsklemma. Bøkene om krokodillen Johannes Jensen er forresten veldig fine :-)

Jeg forsøkte for noen år siden å lese Sult av Hamsun, men det ble for tungt etter noen sider. Hamsun og Knausgård får skryt for at de er så flinke til å skrive, og det kan godt hende de er. Men man må jo ha et budskap, også, ikke bare veltalenhet. Jeg mener det var helt feil å feire Hamsun i fjor. Man kan ikke løsrive en manns skriveegenskaper fra hans meninger og levde liv.

Ari Behns Trist som faen var lettlest nok til at jeg pløyde gjennom den da den kom. Men jeg har ikke giddet å lese noe mer fra hans hånd. Han kan skrive, men han har ikke så mye å meddele.

Nå blir jeg sikkert sablet ned av bokfolket for å mene så mye uten å ha lest bøkene. Men hvor mye ferdigpizza må man spise for å kunne mene at næringsinnholdet ikke er bra? Dostojevski var tungt som rugbrød, men etter å ha holdt ut noen sider, foldet det seg ut et fantastisk univers av utfordrende tanker. Min Kamp (av Knausgård, vel å merke) passer vel godt inn i Facebook- og realitytida vi lever i? Dekadanse. Etter de feite årene kommer de magre, og da får vi igjen øynene opp for rugbrødet og de mer substansielle tingene i livet.

Kommentar #3

Terje Tønnessen

151 innlegg  508 kommentarer

Ukultiverte menn...åneidu, de tør nok ikke...

Publisert over 11 år siden

Ærede Herr Trond

Du har min absolutte sym(foniske)pati i din wagnerske parsifalske preferanse, og ja, dine komposisjoner og musikalitet er fylt til randen av litteraritet, mysteriøsitet og - strålende evangelisk klarhet...

Og hittil, gode venn, har ingen - jeg gjentar ingen her på dette Opplyste Eneveldet kalt verdidebatt - vært i nærheten av engang å antyde at vi er 2 ukultiverte menn - de tør nok ikke, for hvordan skal de bevise det - så vi kan nok ta det med ro i vårt velfortjente knausgårdske silentium...

PAX ET BONUM

Kommentar #4

Terje Tønnessen

151 innlegg  508 kommentarer

Dekadanse, snobbethet, veltalenhet uten budskap...

Publisert over 11 år siden

Selvsagt er du meningsberettiget, Astrid Sofie, du som jobber på nyfødt intensiv der de nyfødte viser menneskets ekte storhet, fantastiske uttrykksevne, livsvilje, retoriske potensiale på en helt unik måte...

Åja, det er masse dekadanse i mye av dagens litteratur, mange modernistiske forfattere setter millioner bokstaver etter hverandre - men konseptet er som du sier substansielt støvsugd, budskapet er nullstilt eller destruktivt, normer og verdier dekonstruert, konseptet halter i vei med bannord og umoral, man blir trist og lei, livstrøtt og man mister troen på menneskene, på kjærligheten...

Åja, Dostojevski...han er krevende, går til kjernen, eksistensens sentralpunkt og vippepunkt, han kan nok være i overkant ordrik men har har da et budskap...men snobberi, nei, vet du hva, det er det da slett ikke, i vår tid må vi (også) holde fram de symboltunge klassikerne med tidløse budskap...

Det må være et privilegium, Astrid Sofie, et aldri så lite under og mysterium å få lov til å være i nærheten av små menneskebarn som nettopp - ubedt og uspurt - er kommet til (en sårbar og forvirret men skremmende vakker) verden...

Kommentar #5

Astrid Sofie Dalhaug

9 innlegg  66 kommentarer

RE: Dekadanse, snobbethet, veltalenhet uten budskap...

Publisert over 11 år siden

Det må være et privilegium, Astrid Sofie, et aldri så lite under og mysterium å få lov til å være i nærheten av små menneskebarn som nettopp - ubedt og uspurt - er kommet til (en sårbar og forvirret men skremmende vakker) verden...

Jobben min er super, den :-) Kunne holdt lange foredrag om det vi driver med. Kanskje denne daglige nærheten til det eksistensielle som gjør meg så kresen i bokhylla... 

Men hvis vi 4 som har skrevet på denne tråden skal tillate oss å være litt selvironiske, så ser det vel ikke akkurat ut som Knausgård-kritikk var noe som traff massene, selv her på Verdidebatt ;-)

Kommentar #6

Terje Tønnessen

151 innlegg  508 kommentarer

Suges og lokkes og trekkes litteraturkritikerne inn i narsissismens innelukkede univers - uten at de merker det?

Publisert over 11 år siden

Det har vært interessant å lese anmeldelsene av det knausgårdske gigantonomiske prosjekt. Nå som 5. bind er sluppet, er flere kritikere positive - noen venter t.o.m. med dirrende spenning på 6. og siste

Jeg har selv vært litteraturkritiker og vet at man nesten kan bli forført og umerkelig manipulert av enkelte forfatteres språk, substansielle tilnærming, litterære grep og spenningsoppbygging - og det er rimelig å anta at enkelte litteraturanmeldere er blitt fascinert av det sirkulerende ekshibisjonistiske konsept og narsissismens slukende og sugende kraft

Bind 5. fortsetter med forfatterens selvutlevering - men for første gang oppstår hos meg empatiske vibrasjoner, en slags farsfølelse, omsorgslyst, et behov for å ta vare på gutten og mannen - fordi - etter så mye egoprofilering og beskrivelser opp og ned alle vegger og golv, synes man at man kjenner fyren, synes synd på ham, vil hjelpe, justere, korrigere, faktisk...trøste...

Jeg tror fortsatt at den knausgårdske sekstett sannsynligvis litteraturhistorisk blir fort glemt - den blir selvsagt registrert som unik litteratur - men kommer neppe til å bli stående som stor litteratur -

men etter å ha tøtsjet innom bind 5. må jeg innrømme at forfatteren nærmest tigger og ber om hjelp, sympati og forståelse på en måte som gjør at min farshjerte og sjelesørgerhjerte og skriftefarshjerte våkner til liv...

og det var kanskje meningen???

Kommentar #7

Øivind Nygård

9 innlegg  273 kommentarer

Re: Alt i hop

Publisert over 11 år siden

Her var det mye selvgod selvfeiring, gitt. "Heldigvis er ikke vi som Knausgård eller de som liker å lese ham", liksom. Og den der klassiske, nedlatende jeg-synes-egentlig-mest-synd-på-ham-retorikken. Ubehagelig å lese. Og når det gjelder snobbethet... så... ok, jeg sier det bare rett ut, helt ufiffig: Det er dere som er snobbete!   

Kommentar #8

Terje Tønnessen

151 innlegg  508 kommentarer

Når jålete selvgode snobber skal drive litteraturkritikk av narssissister, da blir det månelyst...

Publisert over 11 år siden

Du har rett, Øivind Nygård:

Når jålete selvgode snobber som meg selv og andre skal drive litteraturkritikk på narssisster, da blir det måneslyst og turbulens...markeringsbehovet er påtagelig på begge sider - litteraturhistorien er full av eksempler - men jeg går ut fra at også vi snobber har en slags uttalerett - men det har i høyeste grad også du -

derfor hadde det vært interessant å vite hva det er med Knausgårds siste forfatterskap du er fascinert av...hvis du er det...

Kommentar #9

Terje Tønnessen

151 innlegg  508 kommentarer

woops...her ble det skrivefeil, gitt...

Publisert over 11 år siden

woops...ikke bare er jeg jålete, jeg kan ikke engang skrive...jeg skylder det på en feriemodus som ikke slipper taket - men det får være grenser og ærlig talt - måneslyst og narssisster...hva i videste verden er det???

beklager - men altså, øivind nygård:

Helt seriøst ville det være ållreit å få høre hva det er ved det knausgårdske litterære univers du synes er bra?

Kommentar #10

Øivind Nygård

9 innlegg  273 kommentarer

Jo, Tønnesen, nå skal du høre...

Publisert over 11 år siden

Vi bare først si at svaret ditt gjorde meg adskillig mildere stemt. Jeg kan tolerere de fleste "utfordrende" karaktertrekk, så lenge jeg også kan spore en viss selvironi eller selvinnsikt hos personene som besitter dem.

Du har rett i at jeg er fascinert av Min kamp-serien. Dette var ikke noe jeg planla. I utgangspunktet tenkte jeg bare å lese ett av bindene, for å få et inntrykk av hva det gikk i. Jeg startet da med bind nr 4, og syns det var grei underholdning, men ikke så mye mer. Hadde derfor tenkt å la det bli med det, men da bind 5 utkom, som handlet om årene hans som student i Bergen, ville jeg lese den også, siden jeg selv nettopp har tilbakelagt et ca åtteårslangt studieforløp i samme by. Etter at jeg hadde lest bind 5, var jeg solgt og jafset i meg bind 1, 2 og 3 i rask rekkefølge. Så jeg kan med letthet si at jeg liker å lese bøkene og finner dem meget underholdende.

Om det er bra litteratur eller ikke, blir selvsagt et annet spørsmål. Jeg mener at det er bra, men er mer usikker på hvor bra det er, og hva som gjør det bra. Det er lettere å si hvorfor noe er dårlig enn hvorfor noe er bra, siden det som er bra bare er slik det skal være. Mine krav til litteratur er at det skal være underholdende å lese, samtidig som det også gir meg "noe mer". Når man har lest en bok, skal man sitte igjen med mer enn ihjelslått tid. Man skal føle seg beriket på en eller annen måte, man skal ha den motsatte av den følelsen man har når man har kastet bort flere timer på nettet. Dette "noe mer" kan være erhvervet livserfaring, det nærmeste man kan komme å leve flere ganger er vel gjennom litteraturen. Dette "noe mer" kan også være et nytt blikk på verden, en ny måte å se verden på, eller hva man skal kalle det.  Ordet "budskap" har blitt nevnt i debatten, jeg er ikke så glad i det ordet fordi jeg føler det blir forsimplende, men hvis man med budskap mener noe videre enn en moral som kan settes på formel av typen "ærlighet varer lengst", så kan jeg nok, med et visst forbehold, være med på det med budskapet også.

Før jeg går over til å si hva jeg mener er bra med Knausgård, hvis jeg overhodet er i stand til å artikulere det, vil jeg for å øke min troverdighet si at jeg egentlig ikke er særlig glad i samtidslitteratur. 1800-tallet, det Dag Solstad har kalt for "alvorets århundre", er min foretrukne epoke, og da særlig Dostojevski, Kierkegaard, Ibsen og for så vidt også den tidlige Hamsun.

Hva er det så jeg synes er bra med Knausgård? Det enkleste svaret er jo selvfølgelig å si at han skriver bra. Dette sier jo ikke så mye, jeg kunne selvfølgelig ha sitert fra bøkene og sagt: "Se her, se her, er ikke dette bra?!, det avsnittet der for eksempel, det er jo glimrende!", men det gidder jeg ikke gjøre. Men en forfatter som kan skildre vasking over flere titalls sider uten at det blir kjedelig å lese, når man kan sitte der i stolen nattetids og elske å lese om vasking, så må forfatteren ha et visst talent utenom det vanlige.

Dette leder meg over på et annet poeng, nemlig at Knausgård river ned noen barrierer mellom det vi kaller litteratur og det vi pleier å kalle virkeligheten eller det virkelige liv. Litteraturen har gjerne en forkjærlighet for det fantastiske på bekostning av det trivielle, eller for å spissformulere: Det fantastiske er det litteraturen handler om, det trivielle er det ingen ville finne på å skrive om. Det Knausgård gjør er å gjøre det trivielle til litteratur. Og dermed får man et annet blikk på de trauste, trivielle livene vi lever: Dette er jo ikke kjedelig, det er jo litteratur! Og man innser at det er jo dette som stort sett er livet, alle de uendelig små tingene som vi hele tiden gjør.
 
 
I tillegg dukker det opp essayistiske betraktninger hist og her som jeg mener holder høy kvalitet. Rent fortellerteknisk er jeg imponert over alle de sømløse overgangene som gjør at det ene glir umerkelig over i noe annet, slik at lesningen blir som en behagelig reise hvor man ikke merker sporskiftene. Og så forteller han, jeg er glad i litteratur som faktisk inneholder en større fortelling, og det finner man hos Knausgård, i tillegg til alle de små fortellingene. At noe av det han forteller er "sjokkerende", appellerer nok også til de mer primitive sidene hos meg, det skal jeg innrømme, men jeg vil ikke gå med på at det er slike pikante detaljer som bærer verket eller forklarer dets mange lesere. Og en siste ting, selv om det er en klisje det gjør vondt å skrive, mye av det han beskriver er lett å kjenne seg igjen i. Det gjelder nok flere enn meg, så identifikasjonsfaktoren forklarer nok noe av populariteten.
 
Jeg tror jeg gir meg der, litt som å øse med sil dette her, å forklare hvorfor en bok man liker er bra. Kierkegaard skrev vel at "At forsvare Noget er altid at disrecommandere det", men siden du allerede misliker Knausgård, hadde jeg ikke noe å tape. Boken har jo vunnet noen priser, de ansvarlige for utdelingene har sikkert kommet med begrunnelser, du kan jo lese dem, hehe.
 
Til sist bare noen korte kommentarer til noen av dine synspunkter: 
 
"Min kamp er å måtte lide meg gjennom en massiv seig narsissime av første grad, det er en påkjenning å måtte pløye seg gjennom all den maniske selvopptattheten, det orgasmiske selvfokus, de personlige traumer, fobier som skal avsløres, medmennesker som skal avkles..."
 
Er ikke selvopptatthet den menneskelige normaltilstanden? Og selvfokuset er vel ikke akkurat orgasmisk (det heter vel egentlig orgastisk, men det er det bare jeg og Davy Vatne som vet), det er jo det smertelige, pinlige, nederlagene og frykten for å ikke strekke til det krinses om. Jeg vet ikke om romankarakteren Karl Ove er så mye mer selvopptatt enn de fleste mennesker, men uansett om han er det, betyr jo ikke det at det er dårlig litteratur? Men jeg kan vel forstå at man ikke gidder å lese det hvis man opplever det som en påkjenning, det gjør ikke jeg, jeg finner det interessant, så der er vi nok bare forskjellige.
 
"Min teori er at Knausgårds Min kamp bøker fort blir glemt - de kommer nok til å registreres i de fleste litteraturhistorier - men ikke mer..."
 
Jeg vedder imot. Jeg tror han får en egen overskrift i litteraturhistorien som kommer i 2080.
 
"Det er et historisk faktum at mye selvutlevering i skjønnlitteraturen er skrivekunst av ypperste klasse og tidløs aktualitet - men ikke dette -"
 
Jeg blir nysgjerrig, hvem tenker du på? Noe annet enn Augustins Bekjennelser håper jeg, for det vil jo ikke overraske så mye.
 
"der er grenser for hvor mye potent narsissisme på autopilot, bekreftelse på arvesyndslæren og den lutherske pessimistiske antropologi vi må gjennomlide for å komme til slutten..."
 
Er det negativt at Knausgårds bøker bekrefter den kristne antropologi?

Kommentar #11

Terje Tønnessen

151 innlegg  508 kommentarer

Detaljmetthet i monomanistisk tomgangsmodus...

Publisert over 11 år siden

Takk, Øivind Nygård, for kunnskapsrik og spennende kommentar!

Det aner meg at du kanskje har studert litteraturhistorie? Jeg respekterer selvsagt din suverene rett til å like Knausgård - du har saklige og ållreite poeng som er helt relevante når man har din tilnærming. Jeg tar poenget ditt med å beskrive det trivielle så det blir (stor) litteratur, videre - det relasjonelle mellom litteraturen & virkeligheten - og jeg er enig i at forfatterens umerkelige sporskifter kan oppleves både elegant og - forførende.

Men jeg må innrømme at den manisk-detaljistiske beskrivelsen av behandlingen av ulike kroppsdeler og hverdagsritualer beskrevet side opp og side ned, kjeder meg, det blir et slags monotonistisk detaljfokus som etterhvert går på substansiell og litterært tomgang og faller fra hverandre i kjedsomhet og likegyldighet.

Hans eksistensielle og ontologiske refleksjoner har mye for seg, mange av dem er ok og viser at mannen har lest og tenkt. Jeg synes også mye av psykologien i bøkene er interessant - farssviket, sønnen på leting etter en far, sosial angst, fobier, sjenanse - alt dette liker jeg - og jeg synes det er svært interessant at en ung gutt & mann som har trøblet med disse tingene ender opp som en ekstremt utleverende forfatter...

Jovisst er der mange forfattere som er selvopptatte og selvutleverende, det er vel mer normen enn unntaket, men det er da ganske litteraturhistorisk unikt å dynge på med tusenvis av sider for å avsløre sin innestengte og uforløste narssissisme? Og, ja, det er ok med litteratur som bekrefter den kristne antropologi - men man behøver da vel ikke surre rundt i et stim av turbulente dødssynder og kroppsbevegelser og andre utskeielser til krampa tar en?

Min empati (og kanskje farsfølelse) overfor forfatteren er fortsatt til stede - selv om du visst ikke likte hva jeg skrev over her om akkurat det - men den er faktisk oppriktig følt -

men 6 bind på dette - nei tusen hjertelig takk - det hadde holdt med 1

det er det nok noen i Knausgårdfamilien og tilliggende herligheter som også synes...

det venter vel en rettssak bak neste sving...

Kommentar #12

Øivind Nygård

9 innlegg  273 kommentarer

Re

Publisert over 11 år siden

Du har rett i at jeg har studert litteratur, nærmere bestemt nordisk litteratur ved UiB.

Når jeg leser din siste kommentar, tenker jeg at vi kanskje ikke er så uenige likevel, jeg forstår iallfall godt hva du sier. Den største forskjellen på oss er nok våre respektive subjektive opplevelser av å lese bøkene. Du syns det ganske fort blir for mye av det "gode" og er mett etter ett bind, mens jeg faktisk syns det er trist å tenke på at det bare er ett bind igjen, så er det slutt. At jeg på denne måten er blitt nærmest trollbundet, vet jeg ikke helt hva skyldes. Men tror det har noe å gjøre med at bøkene treffer en nostalgisk nerve hos meg, som er ekstra følsom akkurat nå når jeg innser at jeg snart må gi slipp på å være i 20-årene. Mener å huske at Hamsun nektet å bli 29, bestemte seg i stedet for å trekke av ett år på alderen sin slik at han forsatt hadde to år på seg til å bli 30. Jeg vurderer seriøst å gjøre det samme. Men dette ble en avsporing.

Kommentar #13

Terje Tønnessen

151 innlegg  508 kommentarer

Unge menn som nærmer seg 30...

Publisert over 11 år siden

Hei Øivind (nå dropper jeg etternavnet - ok?)

Jeg kan godt forstå at du går inn i den depressive tristessen når du tenker på at det bare er 1 bind igjen av seksologien - litteratur kan være forførende og manipulerende langt inn i verdensflukten og livsgapet - og jeg observerer at flere lesere har det som deg

Selv mener jeg at det som ikke kan sies på 300 sider heller ikke blir sagt på 3000 eller 30 000 sider. Jo eldre jeg blir - og jeg blir eldre uten fratrekk og matematiske omgåelser - setter jeg pris på å bli grepet fra første bokstav og sugd inn i det litterære univers umiddelbart - kanskje fordi livet er så kort...

Og, kjære unge mann på 28 menneskelige år:

Du er ikke den første unge mann som nærmer seg 30, som får en klaustrofobisk følelse av eksistensiell innestengthet. Det er en artig livsløsning å nekte å bli 29 - det hjelper jo litt på den subjektive livskrise og tellemåte - men det gikk jo - på tross av Nobelprisen i litteratur - ikke så helt ållreit med Hamsun. Som en mann som (kronologisk) kunne vært din far vil jeg heller anbefale deg å ta imot øyeblikkene og dagene som de kommer -

livet er en sirkulasjon & resirkulering av turbulens og frustrasjoner og nytelser og velsignelser i et uoversiktelig tempo og uoversiktelig vakkert & skremmende kosmos -

men det er dette livet vi fikk...

Fra nå av er jeg din "følger" her på verdidebatt - om du vil bli min, er selvsagt opp til deg

God dag & godt liv ønskes! 

Kommentar #14

Øivind Nygård

9 innlegg  273 kommentarer

Det er greit, Terje...

Publisert over 11 år siden

Da vil jeg bare takke for meningsutvekslingen ångående Knausgård. At du ville bli min følger, ser jeg som en ære, og jeg kan til gjengjeld opplyse deg om at du nå har 24 følgere.

Ellers må jeg si at jeg er gledelig overrasket over kvaliteten på debattene på verdidebatt.no. Jeg kan rett nok ikke si at jeg har lest et representativt utvalg, men skal jeg dømme etter førsteinntrykkene, så er dette et debattforum man kan bruke tid på uten å være masochistisk anlagt. Det er mer enn hva man kan si om det meste sådant man finner på nettet, som vanligvis får meg til å tenke på Kierkegaards ord om boktrykkerkunsten: 

"Allerede Bogtrykkerkunsten er en næsten satirisk Opfindelse, thi Herre Gud har det da vel viist sig, at der just er saa Mange, som egl. have Noget at meddele. Altsaa denne uhyre Opdagelse har hjulpet til at faae al den Sludder udbredt som ell. døde i Fødselen."

Hva Kierkegaard ville ment om internett, er jo artig å spekulere på...

Siden Knausgård-sagaen snart går mot slutten, kunne det være interessant å høre om du har noen litteratur-tips. Hva bør en som liker Dostojevskij, Ibsen, Kierkegaard, kafka - og Knausgård (!) lese?

Kommentar #15

Terje Tønnessen

151 innlegg  508 kommentarer

Litteraturens høyder og dybder...

Publisert over 11 år siden

Takk, Øivind, for respons! Ja, til nettdebatt å være er dette konseptet ok selv om man heller ikke her slipper unna kverulanteri og særheter i bøtter & spann...

Jeg kan forsikre deg om at det også er en ære for meg at du er en "følger" - man skaper seg et slags nettverk som kikker en i kortene og kan reagere hvis man vil...

Knausgårddebatten mellom oss legger vi død: Tristheten ved noe fascinerende som avsluttes, kjenner jeg, så du har all min em-/sym-/pati

Du spør om lesetips...det synes jeg alltid er vanskelig

Ditt litterære univers synes å være ganske eksistensielt / eksistensialistisk med voldsomme høyder og store dyp - den kafkaske ensomhet, forlatthetsfølelse, farslengsel og depressivitet har jeg diskutert med en av sønnene mine som en periode bodde i Praha og nå tar doktorgraden i øko-semiotikk, Søren K er også krevende og Fjodor D ser dypt i menneskets ondskap og synd...

jeg kunne selvfølgelig foreslå NT - det er & blir det optimale for meg - gjerne på andre språk enn det norske...

skulle jeg være utilgivelig selvopptatt og narssissistisk, kunne jeg (men jeg vet ikke om jeg tør...) anbefale min egen roman, Rubens hus, som fortsatt kan bestilles og også befinner seg på Universitetsbiblioteket i Bergen...forsvaret for å være så selvopptatt måtte være at Rubens hus handler om en mann i en eksistensiell livskrise / midtlivskrise - han hopper riktignok ikke over nr 29 i tallrekken men det er mye annet rart han hopper over...romanen handler også mye om maskulinitet, mannlighet og mannlig vennskap

Nei, helt ærlig, Øivind, jeg vet ikke...jeg synes det er veldig vanskelig å sette opp en liste

Jeg kunne nok anbefale fagbøker om maskulinitet(er), mannsroller, mannlighet, farslengsel, mannlige rollemodeller, vennskap mellom menn etc etc - men det er jo ikke skjønn(!) litteratur...

 Hvis du skulle anbefale 3 bøker til meg jeg absolutt burde lese, hva ville det bli?

Kommentar #16

Øivind Nygård

9 innlegg  273 kommentarer

Jeg klarte ikke å finne på noen tittel, så jeg måtte ty til det eldgamle metatekstknepet

Publisert over 11 år siden

Først må jeg si: Kult at du har skrevet en roman! Den må jeg selvfølgelig prøve å få lest. (Regner med den ikke er like lang som Knausgårds.)

Jeg kjenner godt til Det nye testamentet, har faktisk lest aldri så lite på originalspråket også, siden jeg har 30 studiepoeng (10 vekttall) nytestamentlig gresk. Men det begynner å bli en stund siden, så nå måtte jeg ha tenkt meg om en god stund bare for å kunne forklare verbformen aorist.

 Jeg vet ikke helt hva jeg skal anbefale av litteratur, siden du virker å ha lest de forfatterne jeg allerede har nevnt. Peer Gynt mener jeg er det mest fremragende verket i hele den norske litteratur, og det var dette verket jeg skrev master om. Kierkegaards Kjerlighedens Gjerninger er et verk jeg mener enhver kristen bør lese. Men Sygdommen til Døden er nok det verket av K. som jeg selv har funnet mest interessant.

Hvis jeg skal anbefale en bok jeg tviler på du har lest, så går jeg for Det bliver sagt av den danske forfatteren Kristian Ditlev Jensen. Den boka leste jeg i forbindelse med et såkalt sommerkurs om virkelighetstematikk og bekjennelsesskrøner (eller noe sånt) i moderne dansk litteratur. Men Ditlev Jensens bok er definitivt ikke noen bekjennelsesskrøne. Den har en alvorlig tematikk og handler om seksuelt misbruk av barn (selvopplevd), men det er ikke en bok man vil angre på å ha lest. Du kan lese mer om den her: http://www.litteratursiden.dk/anbefalinger/det-bliver-sagt-af-kristian-ditlev-jensen  Og her finner du den norske versjonen: http://www.ark.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1438446

Ellers så vil jeg anbefale Aldous Huxleys Brave New World, hvis ikke du har lest den. Syns den har kommet ufortjent i skyggen av Orwells 1984, ufortjent siden jeg mener Huxleys dystopi rammer adskillig bedre det samfunnet vi har - eller beveger oss mot - i dag, enn det Orwells gjør.

Men jeg er ikke bare interessert i skjønnlitteratur, faktisk er jeg også mer enn gjennomsnittlig interessert i kjønnlitteratur, og jeg må si at jeg har lært mye mer av en populær"vitenskaplig" og i universitetskretser uglesett (mitt inntrykk) bok som Menn er fra mars, kvinner er fra venus enn det fjaset som Judith Butler og gjengen kommer trekkende med. Så hvis du har noen fagbøker som ikke vil irritere en mann med et relativt umoderne syn på kjønn (i motsetning til Jørgen Lorentzen, så er min hypotese at det faktisk finnes forskjeller utover det rent fysiske), tar jeg med glede imot anbefalinger.

P.S. Artig nok så viste det seg at kona mi visste godt hvem du var. Hun husker deg fra den tiden du var prest i Åmli, selv om hun ikke var så gammel da. Guro heter hun. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere