Min kamps Knausgård

Jeg har nå lest &  bladd i noen av Karl Ove Knausgårds Min kamp bøker. De interesserer meg ikke. Overhodet ikke. Selv om Kristiansand er nevnt i bøtter & spann og jeg kjenner flere av dem han omtaler og portretterer

Min kamp er å måtte lide meg gjennom en massiv seig narsissime av første grad, det er en påkjenning å måtte pløye seg gjennom all den maniske selvopptattheten, det orgasmiske selvfokus, de personlige traumer, fobier som skal avsløres, medmennesker som skal avkles...

Min teori er at Knausgårds Min kamp bøker fort blir glemt - de kommer nok til å registreres i de fleste litteraturhistorier - men ikke mer...

Det er et historisk faktum at mye selvutlevering i skjønnlitteraturen er skrivekunst av ypperste klasse og tidløs aktualitet - men ikke dette -

der er grenser for hvor mye potent narsissisme på autopilot, bekreftelse på arvesyndslæren og den lutherske pessimistiske antropologi vi må gjennomlide for å komme til slutten...

hvis den finnes...

les heller Romerbrevet -

det er riktignok også skrevet av en narsissist(!) - men han visste da hvor løsningen finnes!